Bakstreversk, byråkratisk bankvesen

Nå er det ikke blitt blogget på en stund, så jeg valgte å starte med et bokstavrim! Og litt i mild frustrasjon; bankene her i byen! Herre min hatt, for noen gammeldagse greier. Det første jeg fikk utdelt var jo sjekkhefte. Nå er det ikke slik at jeg skriver sjekker i øst og vest, all den tid kontanter er gangbar valuta her nede. Og jeg skal ikke gi inntrykk av at man ikke kan bruke kredittkort her nede. De av dere som har vært her, vet at det i all hovedsak ikke er noe problem.

Men det leder meg inn på en av utfordringene jeg hadde forleden. For å holde bedre styr på private penger kontra reisepenger fra jobben har jeg endelig fått surret meg til å få et separat kredittkort for jobbreiser. Alt vel og bra. Fikk fin penn da jeg signerte kontrakten, og samler bonuspoeng hos Emirates gjør jeg også. Toppen av lykke. Helt til regningen skulle betales. For det første kommer den i kun på papir sendt til kontoret. Omstendigheter utenfor bankens kontroll (som at jeg aldri er der) gjør at regningen kommer meg i hende nokså tett opp mot betalingsfristen. ”Ikke noe problem” tenkte jeg og logget meg på nettbanken min hvor jeg har lønnskonto. Men herfra ingen mulighet til å betale regningen elektronisk. Ikke noe problem, tenkte jeg, banken som utstedte kredittkortet har en filial på mitt lokale kjøpesenter. Her kan jeg jo dra og betale over skranke. Litt senere står jeg der med to kort; bankkortet knyttet til lønnskontoen med pengene, og kredittkortet som skal få påfyll. Fint, sier herren, du kan fikse det på minibanken utenfor. Ikke noe problem, tenkte jeg, fint. Her kan jeg ta ut penger fra lønnskonto og dytte det inn på kreditt-kortet, alt fra samme maskin. Enkelt! Men, min bank hvor lønnskontoen er, mener det under ingen omstendighet kan være behov for å ta ut mer enn ca. 8.000,- kroner per døgn. Hmm… regningen min var på rundt 26.000 – og betalingsfristen samme dag. Pengene stod altså på min konto, men det var ikke mulig få tak i dem. Planlegging kreves; det jeg altså egentlig burde gjort, var å ta ut maks-beløp i kontanter hver dag i tre dager, samle pengene og gå i automaten, ta ut det siste jeg trenger og betale regningen. Ikke akkurat kjempelekkert. Jeg gjorde dette påfølgende måned. Men så kom jeg på en lur greie; man kan jo dytte en sjekk inn i den betalingsautomaten, også. Så nå skriver jeg ut en sjekk hver måned for å betale kredittkortet mitt. Vet ikke helt, men det føles litt anakronistisk.

Og det var bare eksempel på én regning. Det blir enda snedigere om man titter på andre ting, som strømselskapet, bomringen, forsikringen etc. De har alle ulike metoder og partnere de jobber med. Noen regninger kan man betale på bensinstasjonen, andre over nett med kredittkort.

Det er vanskelig å si med sikkerhet hvorfor bankene ikke har hevet seg på elektroniske tjenester. Man skulle tro det var penger å spare på å effektivisere det hele litt, fjerne alle disse manuelle skrittene. Vel skjønner jeg regnestykket med at arbeidskraft er billig her nede, og tekniske løsninger sikkert relativt dyrt. Jeg skjønner at det kanskje er dyrere å endre enn å beholde dagens system. Det jeg VIRKELIG ikke skjønner er at alle ser ut til å akseptere systemet slik det er, og ikke kreve eller ønske noen effektivisering. En ting er sikkert; det holder husmødre (og får vel inkludere eventuelle husfedre, selv om jeg kun vet om én her nede) aktive. Det er alltid et nytt sted å dra for å betale ett eller annet. Å mikse det med jobb og reising er dog ikke helt enkelt. Men en gjør jo sitt beste.

Internett er ikke trygt!

Og når det blir på sitt mest utrygge, da kommer denne plaken opp. Heldigvis er det noen som passer på!

Joda, det er nok mye snusk og uskikkelige greier der ute. Skal jeg være helt ærlig, er jeg ikke alltid kjempesur over at noen rydder og filtrer litt. Men så er det hva som filtreres, da. Og hvorfor.

Konstanten er at innhold som nakenhet, dop og gambling er forbudt og blokkert. I utgangspunktet blir innhold som er i strid med lokale etiske retningslinjer blokkert. Disse reglene er, så langt jeg har skjønt, både religiøst og kulturelt forankret. Fattet i korthet kan en vel si at myndighetene her nede har tatt på seg rollen å vokte og skjerme oss tre knepp mer enn andre land jeg vet om gjør.

Det som kanskje er noe mer overraskende, er at eksempelvis dating-tjenester og VoIP (Voice over IP) også er blokkert. Dating fordi det er usømmelig. Man skal ikke leve i synden, må vite. Kontakt med det andre kjønn er forbeholdt de gifte. Men ser en for seg en litt streng tolkning av de etiske retningslinjene kan jo ikke myndighetene tillate dette (hadde de gjort det, kunne de teknisk bli anklaget for å være hallik – slik er jeg i alle fall blitt forklart tankerekken…). Litt mer rart er det kanskje at prate-tjenester som Skype også er sperret. Det vil si, helt sperret er den ikke. Og det endres litt nå og da. I hovedsak kan man laste ned programmet. Noen ganger går det virkelig tregt å logge seg på, man kan ringe fra Skype til Skype, alstå til en annen datamaskin. Men man kan ikke ringe til en annen telefon (slik en kan fra mange andre land jeg har vært i). Dette er som regel, på en litt snedig måte, blokkert. Mon tro hvilke etiske lokale regler litt telefonprating bryter med? Eller, kan det bryte med de to statskontrollerte teleselskapenes interesser? Det virker i alle fall som om man får litt grensetilfeller i lovgivningen og etiske retningslinjer når det er såvidt korte avstander mellom lov og pengebok.

I det siste har det gått litt frem og tilbake hvilke andre sider som er blokkert og ikke. I lange perioder har eksempelvis Flickr og datingtjenester som Match.com vært blokkert. Men i kveld ser de ut til å være åpne. Det er av en eller annen merkelig grunn ikke ap.no! Skal den gamle tanta gjøre internett så mye mindre trygt? Og det er nå uansett ikke tryggere enn at man kan skrive adressen fullt ut – www.aftenposten.no – og da, ja da kommer man inn. En annen side som har vært sperret en tid er nrk.no/rr (et av mine favoritt-radioprogrammer Radioresepsjonen). Man kan fint komme inn på både nrk.no og p3.no, men altså ikke nrk.no/rr. Lurer på hva de har snakket om i det siste som har gjort at det er på kant med de etiske retningslinjene til De Forente Arabiske Emirater. Eller kanskje de ikke har sagt noe galt. Kanskje det bare er en av de merkelige sidene man har blokkert, for så at den like plutselig blir tilgjengelig igjen. I mellomtiden får jeg heller høre podkastene deres. iTunes har de nå ikke sperret, i alle fall ikke enda…

Annerledes-landet på nytt

Forrige uke var jeg på reisefot her i Gulf-området. Først var det to relativt behagelige dager i Qatar, bare en liten times flytur unna Dubai. Jeg har vært der mange ganger før, og turen var relativt rutine. Fra Qatar fløy jeg så direkte til Riyadh i Saudi-Arabia. Her har jeg også vært før, men en tur til Saudi er liksom aldri helt rutine. For det første er det nokså vanskelig å komme seg hit. Det er en omstendelig prosess å fikse visum. En ukes tid skal ambassaden ha passet ditt, og det er ikke alltid like enkelt å finne en hel uke uten behov for korte eller lengre reiser.

Selve reisen er jo ikke stort anderledes enn de fleste andre reiser, dog er det som oftest en betydelig lenger kø for passkontrollen her enn andre steder. Jeg ble henvist til en nokså lang kø. Etter rundt 20 minutter hadde køen på mirakuløst vis en progresjon på negative 2 meter! Det er egne skranker for de lokale fra Golfområdet, og her gikk det unna. Store deler av tiden var det ingen kø og ledig kapasitet, men nåde den som forsøkte seg her. Jeg holdt meg pent og pyntlig i den køen jeg var henvist til. Etter en times tid var det min tur. Betjenten så på passet mitt, og sa høyt og myndig ett eller annet på arabisk. Pekte gjorde han også. Visstnok ville han ha meg i skranken tilegnet deres egne. En time kastet bort i fullstendig unødvendig kø-ståing der, altså. Knallstart på min Saudi-tur!

På vei inn til byen passerte vi en enorm byggeplass som jeg så på mitt forrige besøk. Kongen, som begynner å bli svært gammel og har litt sviktende helse, har satt igang flere store byggeprosjekter – og han vil se dem gjennom i sin tid, så de holder et voldsomt tempo! Et av de større prosjektene i Riyadh-området er det nye kvinne-universitetet. Aldri har jeg sett så mange byggekraner samlet i mitt liv som akkurat der. I det vi passerte denne byggeplassen kunne sjåføren opplyse at det hadde vært en ulykke der forrige uke. En kranfører hadde feilberegnet høyden på lasten og dundret inn i strukturen under. Rundt 100 arbeidere døde. 100 stykker!! Dette var ingen stor sak i lokal media, som for å si det pent er mer kontrollert enn de fleste andre steder. Er jo mange arbeidere å ta av er vel den generelle tanken, for alt jeg vet. Jeg ble helt lamslått av det jeg hørte! Så uendelig feil, og likevel ingen som hverken hører om det eller bryr seg nevneverdig. Tok litt tid før jeg klarte gi slipp på tanken om at det nå satt 100 familier i India, Kina, Banlgadesh og deromkring og sørget sine kjære – mens det sannsynligvis satt 100 nye arbeidere klare til avreise et annet sted. Ikke bra.

Vel inne i Riyadh var ting som det bruker. Jeg tok inn på mitt ‘vanlige’ hotell, og gjorde jobben jeg var kommet for. Men jeg hadde også en liten utfordring. Sjefen min ville jeg skulle besøke en stor kunde på østkysten av landet. Jeg hadde gjennom flere dager forsøkt å finne meg noen flybilletter, men uten hell. Løsningen ble da tog. Midtøsten er i det store og hele ikke kjent for en god og utbredt togtjeneste – og ingen av mine lokale partnere hadde noen gang prøvd dette. Flere av dem visste ikke engang at det var noe tog, og få hadde sett en togbillett før (jeg printet den ut og viste til interesserte). Med en følelse som nok var kjent for både Nansen og Columbus trappet jeg opp i gryningen på togstasjonen i Riyadh for en 5-timers tur gjennom ørkenen. Ser ikke helt bort fra at jeg er første i familien og venneflokken til å gjennomføre akkurat den turen der. Ved avreise fra stasjonen koblet en mann seg på høyttaler-anlegget, regner med det var togfører eller konduktør – nå var det nemlig tid for bønn! Her skulle det bes for en trygg og god overfart. Etter 3 x Allahu Akbar og noen strofer fra Koranen var det duket for min første togtur gjennom ørkenen i Saudi-Arabia.

Etter et bra møte med verdens største oljeselskap satte jeg meg igjen på toget, denne gangen ble jeg henvist i familievognen. Jeg hadde knapt satt meg tilrette da en bevæpnet vakt myndig fortalte meg, på arabisk, noe jeg bare kunne anta betydde noe i retning av at jeg hadde bare å finne meg en annen plass. Litt lenger ned i vognen var nemlig single-seksjonen.

Riyadh er en by på mange måter lik f.eks. Abu Dhabi. Det er relativt rent og pent, og en finner til en viss grad samme butikker og banker. Men det er en ting man ikke finner; kvinner. Ute på gaten er det bare menn. En sjelden gang kan man se en kvinne … noen skritt bak sin mann. Eller i baksetet i en bil. Restauranter har vanlige innganger (ofte kalt Single Section), og en en egen inngang rundt hjørnet kvinner kan bruke (Family section). Pussige greier.

Nå har jeg vært i Dubai i nesten en uke. Det har vært en stor årlig messe denne uken, og det har vært svært hektisk å få alle bitene på plass. I kveld ryddet vi standen, og jeg er klar for neste utfordringer. Og jeg trenger ikke vente lenge. Om en times tid drar jeg til flyplassen for en kort tur til USA, før det blir London noen dager – og så hjem til Oslo for helgen. Får vel begynne å pakke litt. Snakkes!

    

Tilbake til Europa … men fortsatt et stykke hjemmefra

I morgen drar jeg tilbake til Europa … såvidt det er. Det aller meste av kommende uke tilbringer jeg i Tyrkia. En av våre partnere har et roadshow, og jeg er kalt inn for å hjelpe til. Som sist jeg var i Tyrkia blir det først noen dager i Istanbul, så en kort tur til Ankara. Sistnevnte er jo en skikkelig innlandsby, på 850 m.o.h. – så på denne tiden kan det bli litt friskt. Kanskje jeg får brukt vinterjakka igjen. Det hadde jo vært gøy.

Da jeg skulle bestille flybillettene fikk jeg et lite crash-course i flypriser. Og jøjjemeg, hvem er det som bestemmer prisene på billetter? I utgangspunktet skal jeg jo på en måte fly to runder tur/retur – Dubai-Istanbul og Istanbul-Ankara. Ettersom sistnevnte var den mest kritiske (med spesielle krav til avgang-/ankomsttider) tenkte jeg det var greit å starte med dem. Som sagt så gjort. Reisebyrået kunne rapportere tilbake en pris på kr. 4.150,-. Litt stivt synes jeg vel dette var, spesielt med tanke på at det er en relativt kort innenriksflight – og det er tallrike avganger, så det kan vel neppe være et ekstremt kapasitetsproblem. Litt nervøs for hvor dyr denne turen kom til å bli, ba jeg reisebyrået sjekke reisen under ett (gjerne med de samme innenriksflightene) - altså med start og slutt i Dubai i stedet for ‘bare’ Istanbul-Ankara. Og da, vettu, selv om det var akkurat samme selskap og flighter ble totalprisen bare drøye 3.550,-! Ergo, hvis jeg bare ville kjøpe A kostet det langt mer enn om jeg kjøpte A+B! Og da er jo B både større og burde være langt dyrere… Forstå det den som kan!

Men nå er altså billetter i boks, og det blir Tyrkia neste! Gleder meg litt, både Istanbul og Ankara er fine byer. God mat, hyggelig folk etc. Dette blir nok storveis!

En i høyre, to i venstre

Det har vært ordentlig hektisk på jobb om dagen. Sjefen min, som skal gifte seg i morgen i Damascus, har hatt fri de siste to ukene. Da har mye av hans oppgaver falt på meg. Helt greit det, altså – men det har blitt rimelig lange dager.

Forrige uke var jeg rundt om i byen for å finne et sted jeg kunne få gulfeber-vaksine. Jeg var fortalt av en av mine kolleger at man kunne få det på flere av sykehusene. Etter å ha brukt en del timer på å besøke de sykehusene jeg kjenner til, viste det seg ikke fullt så enkelt. Jeg fikk navnet på en klinikk, men uten et skikkelig gatesystem, og bare omtrentlige beskrivelser på hvilket område den lå i, tok det ende litt tid før jeg fant frem. Det var godt og varmt den dagen, forresten. Uansett, da jeg først kom frem var det en hel meny å velge i. Ettersom vi øker litt aktiviteten i sentral-Afrika om dagen, valgte jeg meg ut et par hete kandidater, deriblant gulfeber som er obligatorisk for min tur til Nigeria til uken. Det ble sprøyter i begge armer, så tilbake på jobb.

Men først står Damascus for tur! I ettermiddag flyr jeg altså til Syria for å være med i bryllupet til min sjef. Vi er et par stykker fra kontoret som drar over. Det blir nok spennende! Oppdatering følger!

På ambassade-besøk i hovedstaden

I dag måtte jeg ta meg en svipptur til Abu Dhabi, en drøy times kjøring sørover langs kysten. Som omtalt tidligere; de elsker å stemple her nede. Spiller liten rolle hva det er, men et stempel skal der være. Kvitteringer, kontrakter, ordrer, attester – stort sett alt papir kan stemples. Så også i passene når en krysser landegrenser. Tidligere, før jeg fikk mitt elektroniske reisekort, kunne én og samme tur resultere i hele fire stempler i passet (på vei ut av Dubai, inn og ut av landet jeg besøkte og så inn igjen i Dubai). Selv om de ikke er fremmed for å stemple på samme side innimellom andre lands stempler og sånn sett fylle opp sidene relativt effektivt, begynner mitt kjære pass å slippe opp for blanke felter. Konsulatet i Dubai har ingen passtjeneste, så da ble det en tur til hovedstaden. Hovedstaden har som hovedsteder flest et eget ambassadestrøk, men det skulle vise seg at det ikke er her den norske ambassaden ligger. Sammen med blant annet Finland og Belgia har Norge valgt å legge sin ambassade til et grått kontorbygg midt i tjukkeste sentrum av Abu Dhabi.

Det hele virket relativt formelt, en måtte lage egen avtale og det hele – og pass kan kun ordnes søndager mellom 10 og 13. Til avtalt tid banket jeg på døren inn til ambassaden, og visste vel ikke helt hva jeg hadde i vente. Jeg hadde på forhånd fått vite at det eneste jeg trengte å ta med var mitt originale pass – det var visstnok det hele. Vel, klok av skade (hvor en alltid har med én for lite av et eller annet) tok jeg med kopi av både det ene og det andre. Men sant nok, intet annet enn mitt originale pass trengtes. Jeg fikk utlevert et enkelt skjema, hvor jeg attpåtil kun trengte å fylle ut noen få felter, som navn, øyefarge og høyde. De aller fleste feltene kunne jeg la være blanke. Artig at de ikke ønsket noen kontaktinfo utover mobiltelefon … og det sikkert kun fordi de ringer når passet er ferdig. Uansett, etter at de fire-fem feltene var fylt ut ble jeg satt foran en maskin som så ut som en krysning mellom en minibank og et sminkespeil, med flere små lys opp langs sidene og det hele. Det var nemlig en gjør-det-selv passmaskin! Her var det bare å følge anvisninger på skjermen, som å legge fingre på skanner, se inn i kameraet og signere elektronisk på det hele. Litt sånn science-fiction. Artig.

Om en to ukers tid blir det ny tur til Abu Dhabi for å plukke opp min flunkende nye pass. Av grunner noe ukjent for meg vil dette passet dog ha en kortere gyldighet med kun 2 år mot de vanlige 10 årene. Men liten rolle spiller det vel så lenge de fleste landene her i regionen elsker sine stempler. Fullt blir vel dette passet også etter hvert.

Litt påskestemning

Påsken er ikke helt det samme her nede, gitt. Det vil si, på fredag var det middag hos Tonje og Wilbert (til høyre på bildet). Der fikk vi servert en nydelig lamme-middag! Vi, forresten, inkluderte min russiske kollega Anatoly og hans kone (til venstre på bildet). De er på Dubai-ferie. De har forresten vært det den siste halvannen uken. Erik, som har fått teken på krykkene han ble utstyrt med etter ørkenturen da Stine og Chriss var her nede, var der også sammen med en annen norsk kompis som jobber i samme selskap som ham og Tonje. Det var en veldig fin kveld som endte på et flott ute-disko rett ved Burj al Arab. Det har vært stille i Dubai i flere dager etter at en av sjeikens nærmeste ble funnet omkommet i Marokko, men ved midnatt fredag kunne man igjen skru opp volumet og ta på danseskoene.

Anatoly og kona har bodd i leiligheten min. Selv om de forsåvidt hadde planlagt å klare seg på egenhånd, har jo min plan selvsagt vært at jeg skulle være litt mer hjemme mens de var her. Den siste tiden har det imidlertid vært relativt hektisk reiseaktivitet på jobb, så det har vel heller vært mer korte og sporadiske ‘hei og hadet’-opplevelser vi har hatt de få timene jeg har vært i Dubai de siste ukene. På lørdag fikk vi imidlertid klemt inn en ørkentur. Sammen med Tonje og Wilbert kjørte vi i kjente områder ikke langt fra byen. Det ble en helt knall tur. En litt annerledes påskeaften enn den jeg er vant med, men det var slettes ikke noe dårlig alternativ. Selv om jeg nok innerst inne må innrømme at jeg har savnet hytte, påskefjell, skispor, venner og familie litt i den siste tiden. Da var det godt å få snakket med flere av dere på lørdagsettermiddag og –kvelden.

Nå sitter jeg på hotellet i Doha, hovedstaden i Qatar. Doha er en fin by, og som de fleste andre steder her i Gulfen (med noen få hederlige unntak blant annet i Jemen) er byen svært trygg – noen vil kanskje hevde at den er verdens tryggeste by. En av gutta jeg pratet med i dag forsøkte også å plassere byen og landet i forhold til hvor liberalt det er. De fleste landene i gulf-området vil se på seg selv som noe imellom Saudi-Arabias strenge sharia-lover og Dubai ‘ekstrem-liberalisme’ og frieri mot vestlige kulturer. Hans konklusjon er at Qatar ligger akkurat midt imellom, og jeg tror ikke jeg er veldig uening. En kan merke at det er strengere enn Dubai. De fleste hoteller vil ikke ha alkohol-servering, og i den grad de har det vil det være i nokså moderate og dempede former. I det hele tatt virker det som et mer voksent og anstendig Dubai, uten å bli for ekstremt. De har en fin skyline, uten at den blir for voldsom, det er rent og pent her, og de har en genuin og ekte ‘gamleby’ med markeder etc. – rett og slett litt mer sjel og noe ektefølt. På den andre siden er det også mange likhetstrekk med Dubai. Blant annet vil de fleste som bor og jobber her være utlendinger, og ikke uventet er det menn fra India, Filippinene og deromkring som gjør de tyngste jobbene. Olje og gass står for ca. 85% av eksportinntektene. Sånn sett er det nok et relativt typisk gulf-land. De forsøker imidlertid å bygge ut andre sektorer, og Norske Hydro har samarbeidet med myndighetene for bygging av fabrikker for både kunstgjødsel og aluminium.

Det kan se ut som om jeg får litt tid i Dubai når jeg drar tilbake på tirsdag. Det kan bli deilig. Jeg ligger litt på etterskudd med praktiske småting som å vaske litt tøy, handle diverse småting, henge opp gardiner i den nye leiligheten etc. Det skal bli godt å sove i egen seng noen netter, i alle fall!

Jeg håper dere har hatt noen fine dager på fjellet, i byen eller hvor dere nå har tilbringet de siste dagene. Forstatt god påske!

Annerledes-land

Nå sitter jeg på flyplassen i Riyadh, hovedstaden i Saudi Arabia. Det har ikke vært så galt som gutta på kontoret skal ha det til å være her, selv om landet nok har et par ting jeg ikke er helt vant med. Det startet egentlig på flyet. Normalt for mange land er at en må fylle ut et skjema for immigrasjonsmyndighetene. Så også her. Det jeg ikke har måttet fylle ut tidligere var feltet ‘Religion’. Jeg stod lenge mellom å ikke skrive noe, eller skrive ‘none’, men jeg vet ikke om det ville bli sett mildt på av myndighetene. Det er ikke reiligionsfrihet her, praktisering av all annen religion enn islam er strengt forbudt. Nå er det vel flere av leserene som vet at jeg ikke er dypt praktiserende, og jeg klarte også å motstå fristelsen her i Saudi.

Det er ser rundt seg her nede setter også likestillings-debatten hjemme litt i perspektiv. De fleste service institusjoner som banker, reiseselskap og offentlige kontorer har en egen kvinne-seksjon, ofte en mindre del av kontoret med en egen inngang fra gaten. Kvinner kan heller ikke kjøre bil, noe mange av mennene her nede bare mener er rett og rimelig. Restaurantene har egne ‘familie-seksjoner’, selv en familierestaurant som Mc Donald’s har delt inn i single- og familie-avdeling.

Der er ikke noe yrende kulturliv her nede. En ting er at man ikke har barer, pub’er eller andre møtesteder. Man har heller ikke for eksempel kinoer. Det vil si, det finnes én; i palasset til kongen. Han kan kose seg med det flotteste kinoutstyr, men det er jo en begrenset skare mennesker som kan nyte godt av det. For vanlige folk er det heller lite å ta seg til. Selv vannpipe er ikke lov i de store byene. Besittelse, salg eller bruk av alkohol narkotika straffes hardt, opp til dødsstraff. Best å holde seg på matta.

Jobben her nede er nå gjort, og jeg setter snuten mot Dubai om en halvtimes tid. Det har vært et spennende opphold her nede, og som de fleste andre steder jeg har blitt sendt, kan jeg gjerne dra tilbake. Inshalla.

Spennende Damaskus

Nå har jeg vært her i Damaskus i noen dager, og i morgen bærer tilbake til Dubai. Syria og Damaskus har bydd på flere overaskelser, de aller fleste veldig gode. Vi ble tatt godt imot ved ankomst på torsdag. Både torsdag og fredag dro vi ut på restaurant og nattklubb. Vi er forresten undertegnede og min kollega herfra, Mounzer. Han har vist meg noen fantastiske steder i byen som jeg bare liker mer og mer. På torsdag kveld dro vi til et nedlagt tyrkisk bad som nå var gjort om til nattklubb. Byen er veldig spennende av flere grunner. For det første er det, som nevnt i forrige innlegg, snakk om verdens eldste by (den har vært befolket i over 10.000 år). Gamlebyen her er fantastisk flott. Ofte blir byen referert til som byen blant de syv porter, etter den gamle bymuren som for det meste står intakt.

En annen faktor som er spennende er hvordan ulike religioner og kulturer møtes i en søt blanding. Man kan flere steder se moskéer og kirker som ligger tett i tett (faktisk flere som deler minst én vegg). Syria er i hovedsak et muslimsk land, men stat og kirke er mye mer splittet opp enn hva som er vanlig i mange av de andre landene jeg har vært i så langt. Mounzer, min kollega, kommer fra en kristen familie, og han gifter seg i oktober med ei katolsk jente – og de begge er født og oppvokst her og er sånn sett ‘fullblods’ arabere. Det at det er flere ‘vestlige’ religioner representert, har også ført med seg et mer vestlig levesett. Utelivet er yrende, og det er mange fine og hyggelige små barer og restauranter. En ting det ikke er mye av er turister. Jeg diskuterte det litt med flere av vennene til Mounzer, og byen er vakker og har et stort potensiale som turistmål, men jeg tror nok til enn viss grad Syria har et lite image-problem. Det er dog kanskje litt ufortjent, for byen har under mitt opphold vist seg fra en god side!

Det er dog enkelte ting som er anderledes. F.eks. holder man det svært kjært at Syria er en republikk med en valgt president. Jeg spurte hvor lenge presidenten hadde sittet … og vel, han har sittet siden hans fars død. Og etter ham står hans eldste sønn klar til å steppe inn. Men det er en republikk, altså. Syria er heller ikke noe rikt land, og selv om de bruker en del på militære, ser det også ut til at de bruker en del penger på skole og utdanning for befolkningen. Alle har rett på utdanning frem til det som i Norge tilsvarer videregående. Kvaliteten på skolene virker også nokså bra, selv om de bedrestilte som regel går på private eller halv-private skoler.

Dessuten er det fortsatt en amerikansk handelsblokkade her. Men til middag i dag drakk jeg Coca Cola light, og man kan enkelt finne Kentucky Fried Chicken, amerikanske filmer, og jeg ser på amerikansk TV samtidig som jeg skriver dette.

Oppholdet her har vært veldig bra, og jeg drar gjerne tilbake. Jeg er blitt invitert til bryllupet til Mounzer, så det kan jo være en god anledning for gjenbesøk. I morgen drar jeg tilbake til Dubai før jeg på mandag setter snuten mot Saudi Arabia.

Noe enkelt gjort veldig, veldig vanskelig

I går hadde jeg gleden av å bestille billetter til dagens tur til Istanbul. Jeg logget meg på nettet som vanlig, og gikk rett på emirates.com. Der har jeg jo vært før, og normalt tar det ikke langt til før billetten ligger i Innboksen. Men i går skar det seg når jeg skulle betale for gildet. Betalingen ble ikke autorisert, som nettsidene så fint kunne informere meg om. Jeg vet jo at dette var snakk om et aktivt kredittkort med disponibelt beløp. Jeg tenkte at jeg må ha skrevet inn noe feil, og forsøkte en gang til – samme resultat. Nå begynte jeg å ane ugler i mosen. I bestillingsprosessen må en jo fylle ut fornavn og etternavn. Det er dog intet felt for mellomnavn. Det er heller ikke lov med mellomrom i hverken fornavn eller etternavn, så jeg må fullt ut utelate mellomnavnet mitt. Utfordringen er dog at når jeg kommer til betalingssiden er navnet mitt ikke mulig å endre, da det hentes automatisk fra tidligere utfylte felt. På kredittkortet min har jeg jo mitt fulle navn. Det fører til at det ikke er samsvar mellom navnet Emirates.com melder inn til banken, og det som faktisk står på kortet. Transaksjonen feiler, men jeg kan jo selv ikke endre navnet!

Jeg ringte opp Emirates og forklarte problemet. “Neida, det skal gå fint” var svaret jeg fikk. Javel, så prøvde vi sammen – med akkurat samme resultat. Nå kunne kortet mitt ikke lenger engang brukes til å reservere over telefonen, fordi det var blitt forsøkt for mange transaksjoner på det i deres system! Vel, tenkte jeg – ikke noe problem, jeg har jo flere kreditt-kort. Når vi gjorde det over telefon kunne de nemlig registrere med mellomnavn også. Men neida! De andre kortene jeg har sier jo mitt fulle navn med norske bokstaver, og det klarte systemet dere heller ikke – selv om man forsøkte skrive det så internasjonalt som mulig uten ø og æ! Jøjjemeg. Det var med andre ord ingen mulighet for å kunne kjøpe billetten tirsdag for reisen jeg skulle foreta onsdag. De klarte heller ikke å bare reservere mot at jeg betalte ved oppmøte, for de trengte garanti for betalingen – som jo bare kunne gjøres med kredittkort!

Løsningen? Det eneste operatøren kunne anbefale meg var å ringe når jeg var på vei til flyplassen, lage en ny reservasjon og håpe det fortsatt var plasser. Videre kunne jeg da gjøre opp kontant på flyplassen, så sant jeg fikk gjort opp innen tidsfristen på 60 minutter etter reservasjon.

Herre for et håpløst system. Nå kan jeg altså ikke lenger, visstnok, bestille billetter på Emirates fordi de ikke takler mellomnavn. Eneste løsning de hadde var for meg å få et nytt kredittkort som kun har fornavn og etternavn. Men det går jo ikke, for banken vil ikke utstede et kredittkort med et annet navn enn det jeg har i passet. Navnet kan jeg jo heller ikke endre, for da mister jeg passet og visumet til Dubai. En skikkelig runddans.

Jeg kom meg til slutt til Istanbul, og har akkurat sjekket inn på hotellet. Jeg skal jobbe torsdag-lørdag, og flyr tilbake til Dubai først søndag kl 19.10, så det bør være en god mulighet for å få sett meg litt rundt i byen. Gleder meg til det!

Økonomisk (og faktisk) gråvær

Det blir et litt langt innlegg om øknomien her. Jeg opplever at dette er noe mange lurer på, hvordan vi som bor her nede i Dubai klarer oss, tenkte jeg det kunne være moro å drodle litt rundt det. Dette er ingen fasit, men sånn det oppleves å stå midt imellom to kulturer og pressedekninger.

Det har stått mye om Dubai i norsk presse i det siste. På flyplassen i München fikk jeg i helgen tak i norske aviser og kunne således oppdatere meg litt. Jeg sjekket for moroskyld også e24.no på formiddagen i går, og da var det ikke mindre enn 5 (nokså ulike, men med samme vinkling) saker om Dubai på forsiden! Det virker langt på vei som om det blir skrevet mer om Dubai i norske aviser enn i den lokale pressen. Bare på e24.no kunne man lese om hvordan overklassen ser krisen fra siden av polobanen med vannpipe, om norske småsparere som har kjøpt tomt ti vannvittige summer og sannsynligvis tapt det hele, at Thomas Øye mener det hele er over for Dubia og at Dubai får krisehjelp i 12. time. Vinklene oppfatter jeg som like; et enormt overmot, kombinert med luksusforbuk og ‘passifisert’ (les: ekkelt rik, ignorant og lat lokalbefolkning) er dømt til å mislykkes. Pressen her nede, derimot, presenterer det som et uavhengig selskap (i virke, ikke eierskap) av staten er i en omstrukturerings-fase og ber om en betalingsutsettelse. Ikke noen ‘big deal’, de fleste markeder peker jo nedover – så også i Dubai…

Jeg tror nok forskjellene kommer av i hovedsak to ting; en noe sensasjonsvinkling av det hele i Europa og en noe statskontrollert (eller i det minste føyelig) nasjonal presse. Ikke lett å si om sannheten ligger midt i mellom, eller nærmere en av de to. Det jeg imidlertid har sagt lenge er at problemet nok har flere sider enn hva jeg har fått med meg er blitt dekket i norsk presse.

Jeg sitter ikke på noen fasit, ei heller titter jeg inn i en glasskule. Og kanskje er jeg også farget av nyhetsbilde her nede. Så ta det for det der er; mine betraktninger fra en som bor her, akkurat nå. La oss forenkle det og si at Dubai har et rent pengestrøms-problem (ikke nok penger til å betale for seg). De har imidlertid mye god business på gang. Emirates (Dubais flyselskap) tjener visstnok veldig gode penger om dagen (i følge Financial Times tjente selskapet ca. 8 milliarder kroner i 2008, grunnet høy oljepris sank dette til 1,7 milliarder NOK i 2008/09. Det er dog ventet at dette vil stige til ca. 6 milliarder for inneværende år), hotellene er forsatt fulle, folk spiser på restaurant og de internasjonale firmaene ser ut til å holde seg her nede – og om noe utvide satsningen ettersom det i det siste er blitt noe billigere her nede. Poenget er at emiratet fortsatt faktisk har forretninger de tjener gode penger på, og slik kommer det nok til å være fremover. MEN, de har en kjempegjeld – og grunnet en nedgang de nok ikke hadde tatt høyde for, sliter de med likviditeten, altså pengestrømmen. Det ender nok med at Dubai må selge unna noen av eiendelen sine, for eksempel hele eller deler av store prestisjeprosjekter som Burj Dubai, for å frigjøre penger.

Abu Dhabi – naboemiratet, og den svært oljerike og pengesterke storebroren – har et omvendt pengestrøms-problem, ikke helt ulikt Norge. Det er grense for hvor mye penger de klarer å bruke i sitt eget emirat uten å skape andre problemer som hyperinflasjon etc. Som Norge har de startet et investeringsfond, som sist jeg hørte om det var flere ganger større enn Norges oljefond. Abu Dhabi vil neppe sitte på sidelinjen og se at andre interesser kjøper seg sakte, men sikkert, opp i Dubai. Det er brikker som passer perfekt sammen. Jeg tror ikke Abu Dhabi kommer til å ta over hele gjelden uforbeholdent – men de kommer nok til å sikre seg noen godbiter, og sørger for at den spinnville lillebroren får seg en liten lærepenge.

I går ikveld kunne jeg lese i norske nettaviser at Abu Dhabis reddende initativ (som jeg mener har ligget i kortene hele tiden, bare ikke vært fokusert så veldig mye på) ga børsfest i Oslo og verden over.

Uansett, det er spennende tider her nede. Det er ikke krise for min del her nede, i alle fall. Butikkene jeg handler i holder forsatt åpent, det er bensin i pumpene og jobben min er dessuten fokusert på hele Afrika, Midtøsten, Russland og India – så vi er ikke uendelig uforenelig knyttet til økonomien i akkurat Dubai.

Nå tilbake til tittelen. Det er ikke bare gråvær økonomisk. Det regnet søndag! Uten drenering, og erfaring spesielt i trafikken, ble det et skue. Store innsjøer dannet seg på fortauer, i veier, i underganger osv. Det er tydelig at de fleste bygninger har tak som lekker. Det føreste jeg ble mødt med da jeg landet var at det dryppet i hodet da jeg ventet på bagasjen min. Det var stilt ut bøtter overalt, på flyplassen, kjøpesentre og kontorbygg for å fange opp vannet på avveie. Bildet over er tatt fra balkongen min etter at det verste regnet var over. I løpet av noen få timer kom det drøye 30 millimeter regn, noe som er nokså signifikant her i ørkenen. Det begrenset seg dog til søndagen, og det meste begynner å tørke opp igjen nå.

Tur til Muscat

Søndag og mandag var vi på en snar-visitt til Oman. Denne gangen var målet litt lenger ned på kysten enn jeg har vært tidligere, nemlig hovedstaden Muscat. For å stykke det hele litt opp, stoppet vi omtrent på halvveien i kystbyen Sohar – mest kjent for å være hjembyen til Sinbad sjøfareren. Vi tok lunch på et av hotellene, og her ble det også litt bading og soling. Vel fremme i Muscat var det duket for en fantastisk god (og mektig) buffet på hotellet vårt.

Muscat viste seg å være en liten perle av en by. Vi tok turen inn til gamle-byen, med sine overbygde markeder, gamle fort og mektige palass. Byen føltes veldig trygg og rolig, og det var enkelt å være turist her. Merkelig nok så vi nesten ikke andre turister (utenom selve markedet). Vi var helt alene på den store plassen utenfor palasset. Jeg hadde selv forventet mer ståk og støy, men det var en veldig behagelig og bedagelig stemning.

Etter å ha gått litt rundt i byen, bestemte vi oss for å lage en tur ut av kjøringen hjem. Vi dro tilbake til hotellet og pakket bilen klar for å kjøre via Nizwa, Omans tidligere hovedstad. Vi rakk frem til byen rett før solnedgang, og fikk en en fin tur gjennom gamle markeder og andre historiske bygninger. Nizwa var mer som en liten landsby å regne, og hadde samme behagelige stemningen som den vi fant i gamlebyen i Muscat.

Akkurat som på forrige tur til Oman, var grenseovergangene en tanke forvirrende. Vi tok samme grenseovergang fra Dubai til Oman som den vi tok da Christian og Kristian var her, så den var jeg litt kjent med allerede. Som beboer i Dubai måtte jeg betale, mens Ingunn, Terje og Marte slapp unna med å fylle ut et skjema. Deres turist-visum til Dubai gir dem også gratis innpass til Oman. Det som kan gjøre det litt forvirrende å krysse disse grensene er nok at det ikke bare er én stopp, men ofte fire; toll ut av Emiratane, passkontroll ut av Emiratene, passkontroll inn i Oman og toll inn i Oman. Dette gjøres fire forskjellige steder, og en må passe på å få med seg de riktige papirene til neste stasjon. Det rare er at ingen av disse overgangene er like, og nærmest vilkårlig virker det som om man blir avkrevd ulike ting. For eksempel måtte Ingunn, Terje og Marte gå inn på et ventekontor og gjennomføre en full øyeskann, mens da Christian og Kristian var her trengte vi ikke engang gå ut av bilen. Riktignok måtte vi den gangen betale for å ta med oss bilen tilbake, mens denne gangen betalte jeg ingenting for å slippe inn igjen i Emiratene med bilen. En av vaktene som stoppet oss på grenseovergangen spurte, på arabisk, etter et eller annet som vi tydeligvis ikke hadde.

Det var dog ikke verre enn av vi synes det var litt morsomt og interessant. Ettersom vi tok avstikkeren til Nizwa på vei hjem til Dubai ble det litt mer kjøring en tidligere forventet, men det var vi enige om at det var verdt. Det er jo ikke akkurat noen stor kostnad forbundet med å kjøre noen mil ekstra. I Muscat fikk vi full tank (eller nærmere bestemt 56 liter bensin) for en norsk hundrings. Alt i alt ble det rett over 100 mil på de to dagene, men man ligger stort sett med marsjfart på 120 km/t – så en gjør typisk unna de 45 milene til Muscat på drøye 4 timer (litt ekstra for rot på grenseovergangen, da).

I kveld er planen å spise middag med utsikt til fonteneshowet utenfor Dubia Mall. På torsdag blir det etter planen en tur til Abu Dhabi, og fredag blir en rolig dag på stranda. Det er moro med besøk, og jeg gleder meg til de neste dagene med mer sightseeing, strand og hygge.

Noen ganger går det kjapt

Dubai kan være litt bakvendtland. Som noen kanskje allerede har skjønt er det mange ting som hjemme i Norge kan gjøres på nett eller på andre smertefrie måter, mens det her krever besøk til flere kontorer, lange ventekøer og uforståelig knotete prosedyrer. Bankvesenet er langt på vei også nokså gammeldags, med papirfakturaer, sjekkhefte og svært begrenset mulighet for nettbetaling.

Dermed hadde jeg ikke akkurat forventet at det å bestille verkstedstime for bilen skulle være spesielt kjapt og greit. Jeg husker jo hvordan det kunne være å få time til V50’n hjemme i Norge. Som regel var det i Oslo-området Bilia Ski som hadde kortest ventetid, med ‘bare’ en 5 ukers tid. Økern og Fornebu, som var de to naturlige valgene for min del, var ofte 6-8 uker frem i tid. Uansett, bilen min her nede begynte å mase om å bestille time for 10.000km-sjekk. Jeg ringte mandag denne uken, og de lurte p når på onsdag jeg ønsket time! Ikke trenger jeg heller kjøre bilen til verkstedet, som er nokså nær flyplassen – og sånn sett på den andre siden av byen. Alt jeg trengte å gjøre var å bringe den til min nærmeste Volvo-butikk, så fikser de resten. En av gutta på butikken kjørte meg til og med tilbake til jobb. Ikke verst!

Da bør alt ligge til rette for å kunne plukke opp Ingunn, Terje og Marte i nyoverhalt bil (sist gang den var innom verkstedet vasket de den også utvendig og innvendig) senere i kveld. Jeg gleder meg til å få besøk!

Svinaktig gode priser til Østen…

… var emnet på en mail jeg fikk fra flyselskapet Austrian i går. Jeg aner ikke om de virkelig prøver å gjøre seg morsomme på svineinfluensa’n eller ei. Kanskje er det bare en svært uheldig oversettelse. Uansett, det fikk meg til å stusse litt over situasjonen her nede. Etter å ha pratet med flere hjemme de siste dagene, slo det meg at det nok er betydelig mer prat om svineinfluensa hjemme i moderlandet enn her nede.

Det har ikke vært noe særlig snakk om hverken sykdomstilfeller eller dødsfall her nede. H1N1-viruset er definitivt ikke en snakkis hverken på jobb eller i andre sammenhenger. Det er rett og slett ikke så mye informasjon om det i pressen. Den siste statistikken for De Forente Arabiske Emirater hentet fra WHOs hjemmesider fra 31. oktober sier at det kun er registrert 79 tilfeller av viruset og ingen registrerte dødsfall. Da er det en tanke interessant at Oman, nabolandet en drøy times kjøretur unna Dubai, på samme tid har registrert 2.829 tilfeller og 25 dødsfall. Dette til tross for at Oman har langt færre innbyggere enn emiratene.

Så slo det meg plutselig en ting jeg lot meg fortelle for noen uker siden; her nede viser de offisielle statistikkene (visstnok) kun tilfeller og dødsfall blant de lokale. Ikke rart det blir minimalisert til en liten ‘fillesak’ all den tid de lokale kun utgjør utrolige 20% av beboerne! Det er en aldri så liten mulighet for mørketall når en ikke inkluderer 80% av befolkningen. Dessuten er det nok mange av de 80% som både bor tettere, under dårligere hygeniske forhold og uten samme muligheter for god oppfølging og tilrettelegging ved eventuell sykdom.

Den frie pressen i Norge ville vel produsert mange spalte-meter med spekulasjoner og gravende journalistikk rundt hvordan og hvorfor de offisielle tallene er slik de er. Den noe mer statskontrollerte pressen her nede, derimot, virker imidlertid mer opptatt av Formel 1-løpet som akkurat er avsluttet i Abu Dhabi.

Uansett, hverken jeg eller andre på kontoret hoster eller har feber – så det ser ut som om dette går riktig så bra. Så får heller statistikk være statistikk. Vi har foreløpig ikke trengt å sende noen på isolat.

Snart nytt besøk!

Nå er det ikke mange dagene før Ingunn, Terje og Marte setter seg på flyet sørover. De kommer ned natt til torsdag til et veldig bra klima. De siste dagene har det vært lav luftfuktighet og rett over 30 grader. Solkremen står klar her nede, så det er bare å ta med badetøy og finstas for en bedre middag på en bedre restaurant.

Det er ikke lagt noen detaljert planer, men jeg vet at Ingunn har lest en del om byen, landet og regionen. Helgen kommer vi til å tilbringe i Dubai, med mulighet for sightseeing, kjøpesentre, strand og annet som byen har å by på. Søndag og mandag neste uke blir det en tur til Muscat i Oman. Dette gleder jeg meg veldig til! Jeg har en guide-bok for Oman, men jeg har ikke rukket å lese meg opp på landet. Kanskje Ingunn har noe på blokka allerede. Turen til Muscat fra Dubai burde ta en ca. 4 timer, men det er mulig vi tar en avstikker til Hatta Rock Pools (der vi dro da Christian og Kristian var på besøk). Vi kommer uanset til å kjøre gjennom Hatta by på veien, så hvis vi føler for det kan det bli wadi-kjøring på oss.

Nå er snart helgen ferdig her nede. Det var deilig med et lite avbrekk. Jeg hadde forberedt meg på at uken som var skulle være nokså rolig, ettersom de aller fleste i regionen var på messe i India. Vel, det var den vel strengt tatt ikke. Torsdagen gikk med til å fikse et problem (som til syvende og sist viste seg å ikke skyldes våre produkter i det hele tatt) hos en stor kunde i Abu Dhabi. Helgen har gått med til en del småting, blant annet å utforske et par nye områder i byen og noen kjøpesentre jeg forstatt ikke hadde fått kommet meg til.

Jeg kommer til å holde meg i Dubai hele uken som kommer, ettersom jeg på nytt må fikse visum til Russland. Dette tar 4-5 dager, og de må ha passet mitt hele perioden. Det blir med andre ord ingen utenlandsreiser før Oman-tur med Ingunn, Terje og Marte.

Visum til Saudi-Arabia i boks

Jeg vet ikke helt når jeg trenger å dra dit enda, men i dag var jeg og hentet passet mitt med et 6-måneders visum til nabolandet i vest, Saudi-Arabia. Vi har et prosjekt gående der, så det blir nok til at jeg må en tur eller tre den neste tiden. Visumet var egentlig nokså smertefritt å få tak i. Man trenger en offisiell invitasjon fra partneren vår i Saudi. Etter at vi hadde samlet inn alle nødvendige papirer, sendte vi alt over til et spesialisert kontor rett over gaten for den Saudi-Arabiske ambassaden her i Dubai. Dette kontoret fikset alt, og for under 1.000-lappen var alt gjort i løpet av en ukes tid. Hele denne tiden var passet mitt i deres ‘varetekt’, så jeg kunne ikke reise noen sted utenfor De Forente Arabiske Emirater. Det var egentlig litt deilig!

Saudi-Arabia er den klart største olje-aktøren her nede, med enorme oljeressurser og -produksjon. En av våre største kunder der er nettopp Aramco, verdens største oljeselskap. Landet er også et av de mer konservative landene i området, og islamske sharia-lover håndheves med jernhånd. Landet er stort sett tørrlagt, kvinner får ikke kjøre bil (i alle fall i store deler av landet, ryktene sier at det mykner litt opp i kystbyen Dammam – mens hovedstaden Riyadh kanskje blir enda strengere) osv. Jeg har snakket litt med flere av mine kolleger som har vært der, og det er vel egentlig ingen av dem som har landet på sin topp 5-liste over favorittsteder, akkurat.

Når det er sagt; vi drar jo stort sett til hovedstaden. Vi kommer oss jo aldri til kystbyen Jeddah, Medina (byen der Muhammed opprettet den første Moské) eller til Mekka (Muhammeds fødeby, her er det forresten forbudt for ikke-muslimer).

Ellers har uken så langt vært bra. Det blir stille på kontoret de neste få dagene, ettersom de fleste er ute og reiser. Jeg får da tid til å ta igjen litt av det tapte, og forberede en rekke arrangementer vi skal ha i Libanon, Egypt, Abu Dhabi, Moskva, St. Petersburg, Kiev, Athen + + i løpet av de neste ukene og månedene frem mot jul.

Snar-visitt i Russland

Sent fredag kveld kom jeg tilbake til Dubai fra Russland. Det ble en kort tur denne gangen. Turen startet med en aldri så liten blunder. I utgangspunktet planla vi at jeg skulle dra til Moskva på onsdagen, men vi fant ut rett før jeg reiste at jeg heller fikk fremskynde reisen en dag. Det jeg selvfølgelig ikke tenkte på var jo at visumet mitt ikke startet før onsdag. Med den nye reiseruten skulle jeg lande i Moskva tirsdag 6. oktober kl. 22:55. Og visumet mitt startet først den 7. oktober… Jeg fikk overbevist personalet ved gaten om at jeg kunne vente den lille timen det dreide seg om, og passere passkontrollen rett over midnatt – altså litt ut i 7. oktober. Som sagt, så gjort. Jeg satt dermed 1 time og ventet foran en passkontroll uten kø. Det var bare meg og en stakkars passkontrollør som ventet. Slik satt vi en times tid, før jeg fikk passere. Merkelig land dette Russland.

Etter 4,5 timers opphold på vårt vanlige hotell i Moskva, bar det igjen ut til innenriks-flyplassen hvor jeg skulle møte min kollega Anatoly, og herfra skulle vi sammen fly til Novosibirsk. Reisen dit gikk som en drøm, og vi møtte flere kjente som skulle på samme seminar, blant annet en kjenning av Anatoly som hadde en av de heftigste hockey-sveiser jeg har sett på lang tid. Han var dog en veldig trivelig fyr, se bildet under. Hvis det skulle være tvil; hockey-gutt til venstre, Anatoly til høyre.

 
På vei til Novosibirsk

Jeg mistenkte at vi skulle til samme sted som i fjor, men den gang ei. Riktignok var det et noe gammelt resort et stykke unna byen, men dette stedet var av høyere standard enn fjorårets. Som om ikke det var nok, var jeg booket inn på en luksus-suite (for ordens skyld, jeg hadde luksus-suite i fjor også, så jeg forventet ikke allverdens). Men denne gangen var det en god overaskelse som ventet bak døren min. Dette er nok det største rommet jeg har hatt på jobbtur, og standarden var god. Det var til og med rent vann i springen, til motsetning til den brune væsken som kom ut av fjorårets mindre lekre dusj. Etter ønske fra Tom har jeg laget en liten montasje. Se om dere klarer å skille de to rommene fra hverandre!

   
Kjøkken

   
Stue

    
Soverom

       
Bad

Seminaret, hvor vi både holdt foredrag og deltok på en liten utstilling, ble avsluttet med en middag for alle utstillere og bidragsytere. Nytt av året var at det denne gangen var flere utlendinger. Som vanlig var man nokså gniene på vannet, men svært så gjestfrie med Vodka’en. Det ble en veldig hyggelig kveld, men den måtte avsluttes tidlig ettersom Anatoly og jeg skulle fly tilbake til Moskva tidlig, tidlig fredag morgen.

Vel fremme i Moskva rakk jeg en snarvisitt på Russlands-kontoret vårt. Dette holder til i det nye finans-sentrumet i Moskva. I dette strøket ligger det flere høyhus, de fleste fortsatt under bygging. Det ble tid til en rask lunch før Anatoly skulle kjøre meg til det relativt nye flytoget. Det skar seg skikkelig. Trafikken i Moskva er skikkelig lunefull, og denne fredagen var det full stopp. Dermed rakk jeg ikke toget. Heldigvis visste Anatoly om noen smarte veier, og godt hjulpet av et GPS-system med live oppdatering av trafikkbildet kunne han kjøre meg helt ut til flyplassen med opptil flere minutter å gå på!

   
Moskva-kontoret, og en rask lunch. Fra venstre: Stephan (kontorsjef), meg, Alex og Anatoly. En fjerde kollega, Alexander, med ansvar for bl.a. Pinnacle, tok bildet.

Det er mulig jeg skal en kjapp tur til Qatar mandag-tirsdag uken som kommer. Det finner jeg ut av i morgen. Det som i alle fall er sikkert, er at jeg skal hjem til Oslo på onsdag! Jeg gleder meg som en unge til å se igjen venner og familie!

Norsk fest … og på med flysokkene

Dubai Marina Walk, 5 minutters gange fra leiligheten.

Endelig var det helg igjen. Det har vært en litt tøff uke med mange ting å ta tak i. Blant annet har jeg brukt mye av min tid på å fikse meg et russisk visum. Det er ikke bare bare, og det krevde flere turer til visumkontoret – som jo ‘selvfølgelig’ lå på den andre siden av byen. I går løste det seg, og jeg fikk hentet ut pass og visum – så nå er i alle fall papirene i orden. Det blir flere turer neste uke. Første del av uken holder jeg meg på den arabiske halvøy, før snuten setter nordover til Moskva, og så nordøst til Sibirs hovedstad Novosibirsk. Her var jeg i fjor også, og jeg tror jeg gru-gleder meg litt. Denne gangen blir det med en av mine nye russiske kolleger, så det blir nok en fin tur.

I dag er det også to skandinaviske fester! Den første er en info-/velkomst-fest for alle skandinaver på Sjømannskirken. Det blir en kombinasjon av praktisk info, hygge og vafler. Etter dette bærer det avsted til en norsk ‘voksen-fest’ på et golfsenter ikke langt fra leiligheten min. Her er det flydd inn et norsk band (jeg vet ikke hvilket enda – men det er et band som stiller opp gratis mot flybilletter, så jeg venter vel ikke DeLillo akkurat). Det blir nok i alle fall veldig hyggelig og moro.

Ny oppdatering kommer nok i løpet av helgen.
Ha en god helg hjemme i moderlandet!

Borgerplikten utført

For noen uker siden slo det meg at jeg måtte få forhåndsstemt. Dermed bar det av sted til konsulatet for å avlegge min stemme til Stortingsvalget. Prosessen var egentlig enda enklere enn stemmegiving hjemme. Alt en trengtre var et pass eller norsk førerkort. En fikk da et ark med partiene listet opp, og en avkrysningsboks for hvert parti. Det er med andre ord mye enklere å stemme i det norske stortingsvalget enn det er å få ut en kopi av telefon-fakturanene fra det lokale teleselskapet (lang historie, kanskje jeg får blogget om det en annen gang).

Jeg har ikke fått med meg partilederdebattene hjemme, og ville vel strengt tatt sannsynligvis ikke endret min stemme basert på dem, heller. Men jeg har lekt meg litt med Aftenpostens og NRKs 'Valgomater'. De har helt ulike spørsmål og oppbygging, men ga interessant nok mer eller mindre eksakt samme resultat.

       

Basert på resultatene blir det nok ikke min skyld om det blir regjeringsskifte i moderlandet.
Ha et godt valg om noen dager!

PS! Jeg har forresten registrert at Radioresepsjonen skal holde valgvake på P3, det kan jo bli et godt supplement til Helgesens siste valgsending.

Bokser i landet + sighseeing i gamlebyen

Eskene som ble pakket ned fra leiligheten min i sommer har stått på kontoret i påvente av at mine kolleger hjemme i Norge skulle komme tilbake på jobb. For 2 uker siden tok jeg en ringerunde til både norske og lokale transportører for å hente inn priser på å få det fraktet ned hit. Flere av tilbudene jeg fikk inkluderte både nedpakking, emballasje og opp-pakking i denne enden. Det var litt mer enn hva jeg i utgangspunktet trengte, og priser litt over det jeg hadde forventet. Jeg fant dog raskt ut at jeg ønsket et selskap som kunne ta seg av fortolling, papirarbeid etc. og ikke bare selve flyfrakten. Jeg valgte et globalt selskap som har kontorer både her i Dubai og i Oslo. Jeg hadde laget en liste over alt jeg sender ned, i alle fall i generelle termer som 'klær' og 'dyner', men det var godt nok til å få det ut av Norge – så lenge jeg satte en antatt verdi på den samlede frakten.

Nå er boksene kommet ned til Dubai, og jeg er blitt forespeilet å få dem utkjørt i løpet av dagen i dag. Vi får nå se hvordan det går, og hvilken stand de er i. Jeg håper på det beste, og regner med at det går bra. Boksene står akkurat nå i tollen, noe som fort kan ta litt tid. Det er ikke rent sjeldent at de går gjennom hver eneste ting du har, f.eks. bøker eller filmer, og sjekker det mot en liste. Denne listen er forresten gangske lang. Det er ikke uvanlig at tollen tar arrest i flere ting. Jeg har dog forsøkt å ha dette i bakhodet, og sender hverken filmer eller annet som kan være i strid med etiske, kommersielle eller andre tenkelige hensyn.

I helgen var det atter en gang på med turisthatt og kamera da Veronika og jeg bestemte oss for å lete opp de ulike Souk'ene. Det er gamle, mer sjelefulle handelsplasser enn det vanlige, sterile kjøpesenteret. Da Christian og Kristian var her nede, tok vi en tur til krydder-markedet, men vi slet da litt i varmen med å finne gull-markedet. Vel, nå i helgen kom vi oss altså dit. I tillegg til gull-marked, ble det også krydder-, elektronikk- og tekstil-marked. Alle disse er lokalisert relativt nær hverandre i gamlebyen.

Typisk handlegate, med butikker som selger alt mellom himmel og jord

Porten til Gullmarkedet

  

De fleste markedene har tak for skygge. Det er merkbart 'svalere' her enn ute på gata. Helt svalt er det god ikke.

En blir temmelig ør av å være ute store deler av dagen, med høy temperatur og luft-fuktighet. Ettersom det er Ramadan, kan en heller ikke drikke vann ute på gaten. Jeg er blitt fortalt at de fleste kaféer og restauranter holder åpent, bare at de er tildekket. Vel, det er ikke helt tilfellet. De aller fleste kaféer og restauranter later til å være stengt, både de som ligger gatelangs og de som ligger inne på kjøpesentrene. Det gjorde i alle fall at vi ble vandrende rundt noen timer ute uten hverken vått eller tørt. En blir temmelig ør i hodet av slikt! Vi gikk inn på små kjøpesentre og aircondition-avkjølte butikker når vi kunne. Det siste stykket tilbake til hotellet hvor vi hadde parkert bilen måtte vi imidlertid, noe kalkulert, kaste inn håndkleet og ta taxi. Taxi er alltid aircondition-avkjølt, tilgjengelig og billig. Vel fremme på hotellet ble det en god lunch på en av de åpne og tildekkede restaurantene, hvor væsketap ble forsøkt kompensert.

Nå er arbeidsuken godt i gang her nede. I går var jeg en tur til Abu Dhabi, som er bare en drøy time unna for å besøke en TV-stasjon. Jeg kommer til å holde meg i Dubai-området denne uken. Neste uke blir det ny tur til Amsterdam.