10 dager over there

Tidligere i måneden var jeg tilbake i USA for tredje gang i år. Denne gangen var det et produkt-kurs jeg ble sendt på i Madison, Wisconsin, ikke langt utenfor Chicago. Det er dog en relativt drøy tur fra Dubai (fire flyplasser og 27 timer). Sist gang jeg var her, var det en voldsom snøstorm. Denne gangen av det deilig og sommerlig. Kurset var egentlig ganske spennende, og det er jo alltid hyggelig å treffe mine amerikanske kolleger, og én annen fra Europa. Madison er liksom litt halv-Skandinavia, med høyreiste, blonde gutter og jenter som alle hevder å være norske. Ikke alle har vært i Norge, men det er jo alltid hyggelig å ha noe felles! Både kontoret vårt og hotellet lå noe ut av selve byen, men forholdene er nokså små – så vi kom oss inn til byen to kvelder. Det er et flott lite sentrum, som også er hovedstaden i Wisconsin. Det er en fin liten by å vandre rundt i, med gode restauranter og trivelige folk.

   

Etter fire dager i midtvesten dro jeg østover mot vårt hovedkontor. Siden jeg først var i de kanter av verden meldte jeg meg også opp for et kort introduksjons-kurs for produkter vi kommer til å lansere utover høsten. Normalt er disee intro-kursene forbeholdt våre amerikanske kolleger, men siden jeg nå var i området tenkte jeg det var en god idé å få med seg. Dessuten betydde det et tur til moderskipet ved Burlington, Massachusetts. Aldri har jeg vært på vårt hovedkontor før, så det var vel strengt tatt på tide.

Men først ble det en helg i Boston! Her hadde jeg strengt tatt ingenting fore, annet enn å nyte hva byen hadde å by på. Og det var ikke så rent lite. Boston rykket raskt opp på min topp-5 liste over amerikanske favorittbyer, kanskje til og med topp-3. Jeg landet utpå fredags-ettermiddagen, og hadde hele helgen til å utforske byen. Hotellet jeg hadde booket meg inn på lå i utkanten av Chinatown, og tett på mange av severdighetene. Hele lørdagen gikk jeg rundt i byen, langs Freedom Trail – en genial idé hvor man følger en rød linje langs fortau, over kryss og gjennom parker. Fullfører man den, har man fått med seg de fleste severdighetene. Informative plansjer var satt opp underveis. Været var helt knall, og jeg storkoste meg i denne feiende flotte kystbyen!

           

Søndagen tok jeg turen ut til det gamle havneområdet, som å i all hovedsak er omgjort til et rekreasjonsområde med museer og kaféer. Her satte jeg meg til men en god bok i noen timer. Et par kort ble skrevet, og så var det duket for middag utenfor byen hjemme hos en av mine kolleger. Dette var en flott by, og kan anbefales på det varmeste!

  

Turkmenistan 2.0

I stedet for å hvile, noe jeg nok kunne trenge etter en uke i Amsterdam, bar det rett fra IBC messegulvet til flyplassen for nattlig flyvning til Istanbul og videre til Ashgabat, hovedstaden i Turkmenistan (mer om min forrige tur her; del 1, 2 og 3).

Turen til Turkmenistan kom litt skjevt ut, da reisebyrået vi bruker hadde forvekslet månedene september og oktober (mer om det i neste blogginnlegg). Etter litt sjonglering, sjarmering og spurting kom jeg med på flyet, og landet til et mildt kaos i passkontrollen. Men det var ingenting mot hva som ventet i bagasjehallen (bilde under). Først så jeg et mylder av folk. Det alene er jo ikke helt uventet. Men noen var et hode eller to høyere enn andre. Pussig, tenkte jeg, hva er det de står på da. Joda, de står på en haug av bagasje! I enden av rommet var det en stor haug med bager, vesker og kofferter opptil tre-fire i oppå hverandre. Og så kvinner, barn og fullvoksne menn som krabber og går oppå og leter etter sin bagasje. Når sant skal sies, var dette litt vel i overkant for en gjennomsliten sjel. Jaja, tenkte jeg, om en liten time er jeg på hotellet, og får meg en dusj og en cowboy-strekk før messen åpner noen få timer senere. Men først må jeg jo finne bagasjen min. Herre min hatt for et styr. Til slutt ser jeg kofferten min på bagasjebåndet, og jeg slår meg sammen med de andre, krabber (så forsiktig jeg kan) over bagasjen foran meg og kjemper meg til bagasjebåndet og får av min koffert før noen får mulighet til å tråkke på den. 10 poeng til Øystein! Etter den lille triumfen kan denne morgenen bare bli bra, tenkte jeg.

… helt til sjåføren som plukket meg opp på flyplassen gikk tom for bensin halvveis inn til byen. Vel, vi fikk i alle fall god tid til å nye soloppgangen mens vi ventet på hjelp. Minuttene tikket også, og stjal av mine tiltenkte to timer med søvn.

Forrige gang jeg var her visste jeg ikke hva jeg kunne forvente. Denne gangen hadde jeg en anelse. Stedet har fått et ufortjent dårlig rykte blant mine kolleger (hvorav et par av dem faktisk har vært her). Vel er det ting som er annerledes. Som hvordan mange helt tydelig ikke har en særlig peiling på rulletrapper, for eksempel. På messen hadde vi stand rett ved siden av en av landets antagelig få rulletrapper. Det var et interessant skue å se hvordan mange sto og analyserte de ulike trinnene som ble matet ut, rugget i takt … og til slutt nærmest hoppet mot det trinnet de hadde sett seg ut. Men det er jaggu meg mye som er bra her også. Som mange av menneskene jeg treffer på min vei. De er åpne og gjestfrie. Som hun hos vår lokale partner som hadde en søster som giftet seg den siste kvelden jeg var i byen, og de mente det ville være en fornærmelse om jeg ikke kom i bryllupet! Det var både uventet og hyggelig, men det er klart en ikke kan la en slik mulighet gå fra seg. Morsomt var det å se hvor likt, men også ulikt, bryllup feires. Her hadde de en nokså fiffig løsning; alt skjedde under middagen! Det var ikke noe egen seremoni, men brudeparet ble kalt frem på midten av dansegulvet for å få sin velsignelse, mens gjestene satt rundt med de lekreste retter foran seg på bordene. Etter et par slike korte avbrudd var de gift, og festen kunne begynne! Feiende flott fest, faktisk.

Så bar det avgårde til hotellet for å pakke sakene og komme seg til flyplassen, for å få en ny utfordring å overkomme. Mer om det i neste innlegg.

Som sist, intet skikkelig kamera – men her noen ‘mobilder’. Hold musepeker over bildene for å lese litt mer.

               

Noen av høstens eventyr

Så langt denne høsten har det vært moderat med reiser, så sjeldent mer enn én utenlandstur i uken. Mange har vært korte turer rundt om på den Arabiske havløy, mens andre har vært lenger og mer innholdsrike. Som for eksempel årets IBC-tur i Amsterdam. Dette var ikke en ren IBC-tur, men mer om det senere.

Messen, som jeg har vært på en god del ganger nå, er den største av sitt slag utenfor USA. Etter at jeg flyttet til Midtøsten har denne messen vært en kjærkommen mulighet til å treffe bransjevenner og kolleger fra Norden, Europa og USA. Skandinavene gjør et realt innrykk i byen, spesielt på Dam-plassen hvor stamstedet ligger. Moro var det å treffe igjen nordmenn og andre rundt om. Så mange var det, at det nesten var en hjemlengsel som snek seg frem. Det er en god kombinasjon av hard jobbing og litt moro, med god mat og drikke blandet inn. Lange dager, og sene kvelder – og frisk som en fisk dagen etter klar for ny dag på messen. Godt selve messen ikke er mer enn 5 dager. En skulle tro at det var deilig å ligge på sofaen en kveld eller to etter dette … men slik ble det ikke denne gangen. Ikke for denne karen, nei – Turkmenistan sto nemlig for tur. Mer om det i neste blogg.

Som vanlig fikk jeg ikke surret meg til å ta med et skikkelig kamera, men fikk da knipset noen ‘mobilder’. Hold musepeker over bildene for litt info.

     

Langt utover Norges grenser

De siste ukene har vært fulle av inntrykk, men angrepene i Oslo og på Utøya overskygger alt. Det har vært litt vondt å ikke være i Norge nå, med familie og venner rundt seg. Være der med venner, være der for venner. Men så har jeg også fått mange fine stunder på mine reiser i etterkant av den grufulle handlingen.

Da bomben gikk av, var jeg i Johannesburg i Sør-Afrika. Få byer i verden er generelt farligere enn nettopp denne byen. Da var det nesten ekstra surrealistisk å ringe til mamma, søsken og venner for å høre om de var uskadd. Men det flotte, og nesten litt uventede, var å se hvordan folk rundt meg tro støttende til. De var oppriktig triste, sjokkerte, håpfulle, forarget. Mange spurte hvordan det gikk med mine venner og familie hjemme i Norge. Og det i et land hvor anslagsvis 15 blir skuddrept hver dag i den rå volden som fortsatt herjer.

Selv satt jeg, som mange andre, klistret til TV, aviser, nettaviser - for å prøve å danne meg et bilde over det ufattelige. Det rullet gjennom hele natten og de påfølgende dagene på alle de store, internasjonale TV-stasjonene jeg hadde tilgang til. Mens den norske presse anonymiserte bilder og navn, var den internasjonale pressen ikke like opptatt av det. Det ble klart at altfor mange hadde mistet livet eller blitt skadet for livet – men også historier om mange helter. En nasjon samlet seg, reiste seg i fred og kjempet mot at terroren skulle få taket på oss, vinne.

Vi forflyttet oss fra Sør-Afrika til Libanon. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet, men jeg hadde ikke vært forundret om de her hadde mottatt meldingene fra Norge først med forferdelse, så et lett skuldertrekk. Beirut er en by med en voldsom og blodig historie, og jeg tenkte vel i mitt stille sinn at en hendelse som den vi var vitne til ikke ville ha så voldsomme ringvirkninger i denne byen. Men så feil kunne en ta. Jeg opplevde en enorm varme fra de jeg møtte. Bekymret spurte de hvordan det gikk med familien, hvordan det gikk meg meg – og hvor ufattelig og ondt det hele var. Mange hadde ikke skjønt helt hva ungdommene gjorde på øya, hvorfor de var et mål – og da det manipulative og langsiktige i terrorens planer ble klar for dem, var det mange som fikk en tåre i øyekroken. Det var godt å dele smerten og opplevelsene litt. Det ble ett minutts stillhet på mandag før vi satte igang med allmøtet.

Det varmet også med alle meldinger og telefoner fra nasjonale og internasjonale kolleger og venner. Dette er et sjokk og en sorg Norge ikke har vært alene om. Rosetogene, heltemotet, oppslutningen rundt demokratiet, besluttsomheten og samstemtheten har imponert mange langt utover Norges grenser. Det har vært en tøff uke å være norsk, men også en god uke.

Nå har jeg pakket og er klar for hjemreise. Det blir godt å komme hjem til Norge, familie og venner de neste to ukene. Vi sees!

Turkmenistan III

Drosjer var det lite av i Ashbagat, jeg tror jeg til sammen så kun et par stykker i løpet av mine 5 dager. Potensielt er nemlig alle biler en drosje. Man stiller seg opp langs gaten, stikker ut armen og så stopper det noen – som regel innen ikke mange sekundene – man sier hvor man skal, og setter seg inn. Lokale omtaler denne prosessen som å ’ta taxi’. Hovedregelen er at det er trygt, men bilene er som oftest på min alder og hadde neppe passert EU-kontrollen. Musikk var det som regel også. Enkelte sjåfører, som han som plukket oss opp på flyplassen tidlig, tidlig om morgenen, spilte samme 90-sekunders sang/fanfare på loop. Jeg tror vi må ha hørt den rundt 18 ganger (ikke tull!) før han byttet sang … bare for å bytte tilbake 20 sekunder ut i den nye. Igjen på loop. Også en annen sjåfør vi hadde gjorde det samme, men han med en annen sang. Ellers gikk det mye i russisk diskomusikk, tyrkisk musikk eller annet – stort sett alltid på full guffe, med vinduene nede. En av mine sjåfører en sen kveld spilte en CD med særdeles mange hakk. Det var imidlertid tydelig at han likte sangene på denne CD’en, for han sang med og dunket i rattet akkurat slik den hakket. Åpenbart hadde den CD’en og han opplevd mye sammen, og ikke for alt i verden ville han skilles ad med den. Noen riper fikk så være.

Med disse bilene kunne vi også komme oss litt ut av kjernen av nye, hvite praktbygg i marmor. En skulle ikke bevege seg langt ut før byen minnet om en hvilken som helst by fra sovjettiden. Her var det gamle og slitte bomaskiner forbundet med hullete og støvete småveier, i skarp kontrast til det veldig rene og pene nye. Selv om det var noe grått og trist i enkelte av boligområdene, så det jevnt over ut til at folk har det nokså bra. Landets inntekter er i all hovedsak knyttet til gass, og ikke generelle skatter og avgifter. For eksempel er det visst få, om noen, som betaler inntektsskatt på mer enn et par prosent. Vann får innbyggerne gratis. All elektrisitet også, gratis inn i veggen. Til og med bensin, men bare til de som har bil. Hver bileier får 120 liter bensin i måneden, mer enn nok for de som holder seg til småkjøring i Ashgabat. Skulle en kjøre lenger, kan ytterligere bensin kjøpes for rundt 1 krone per liter. Det ser også ut til at mange av de grå og voldsomme boligblokkene blir erstattet av kritthvite marmorbygg – som blir tilgjengelig for i førsterekke statsansatte til en hyggelig pris. Da er det godt at de fleste jobber i staten i dette totalitære styret. Men også dette er i endring, da flere og flere private selskaper får opprettes. Riktignok er de ofte i en halvstatlig reig, og mange har staten som eneste kunde – men det kan da også være en start på en viktig og riktig utvikling. De har ikke solgt seg helt til det kapitalistiske styret enda, men små forsøk på markedstilpasning ser man tydelig tegn til. Oppsiden er at det ikke flyter over av Mc Donald’s og Starbucks. Ingen slike ting var å se. I alle fall ikke enda.

For å få noen andre inntrykk enn jobb, mer jobb og korte soveøkter fikk jeg overtalt min reisepartner fra partneren vår i Tyrkia om at vi skulle ut én av kveldene. Overbevist om at alle byer på ha et Grand hotell (som så å si alltid er bra), fant jeg Grand Turkmen Hotell. Du og du for en forskjell. OK, ikke det beste grand hotell jeg har vært på, men her var det både resepsjon med vennlig betjening, en bar, nattklubb, restaurant og det hele. Jeg har funnet mitt favoritt-hotell! Deilig var det å finne noe godt å spise, drikke og rett og ha det litt moro på disko. Ashgabat gikk brått fra å bare være hard jobb og lite komfort til å bli helt allright!

Turkmenistan II

Skal si det var godt å komme tilbake til sivilisasjonen tidligere i uken. For å gjøre kultursjokket litt skrittvis, ble det gjort i trinn; først en dag i Istanbul, så Dubai. Det var deilig å gjøre det litt skrittvis. Dessuten hadde jeg nokså viktige ting å ta meg til i Istanbul både før og etter turen til Ashgabat, Turkmenistans hovedstad på grensen til Iran.

Dersom en liker steder hvor en ikke hele tiden bumper borti andre turister fra Skandinavia, England eller Russland, og får menyene på svensk og tysk, kan Ashgabad være noe for deg! Her var det ikke mange turister! Det er faktisk en del ting å se, og det er sikkert fine noen fine museer – men et lite stykke har de nok igjen før det blir skikkelig turistvennlig. Språklig sett er det to hovedspråk; Russisk og Turkmensk (som er nært relatert med Tyrkisk, og tyrkere og turkmenere klarer som regel å gjøre seg forstått – litt som norsk og dansk, kan jeg tro). Selv snakker jeg jo ingen av de tre. Engelsk er imidlertid et akseptert forretningsspråk. Både hos vår lokale partner, på de fleste hoteller og i enkelte restauranter kunne man klare seg med enkel eller moderat engelsk (på restauranter trengte en strengt tatt ikke kunne mye engelsk, de fleste menyer hadde store, flotte fargebilder).

I kundemøter hadde jeg derfor som regel med meg en eller flere fra vår lokale partner for å assistere, både med å komme oss rundt i en by i praksis uten offisielle taxi’er og under selve møtene med oversetting. Sammen dro vi rundt til både TV-stasjoner og ministrier. Alltid ble vi tatt godt imot. Spesielt morsomt var det å sitte på kringkastingssjefens kontor med viseminister for informasjon og teknologi, teknisk direktør og annet fintfolk da møtet plutselig stoppet opp; jeg var blitt filmet og intervjuet av deres TV-kanaler, og bilder av meg og standen vår rullet over 3 av de 5 TV-skjermene på kontoret under nyhetssendingen deres. Etter dette dro vi inn til presidentpalasset for å inspisere og assistere på informasjonsavdelingen. Helt klart det fineste palasset jeg noen gang har vært i! Etter å ha vært i de innerste kretser, dro vi tilbake til den noe stille messen. Hver dag tok vi slike små turer ut, det var herlige avbrekk i en messe som ellers kunne ha kjedet de fleste halvt i hjel. Med disse små avbrekkene nå og da, ble dagene likevel fylt opp med jobb og opplevelser. Messen er kanskje av de rareste jeg har vært på. F.eks. var naboboden vår et (skikkelig) gammelt ektepar som stilte ut håndlagde smykker. En kunne også lære mer om seismikk, se på tepper, samt titte på en rekke andre ting. Dette var en messe med litt av hvert, rett og slett.

Det ble lengre dager og mer jobb enn jeg hadde forventet de fem dagene vi var i landet. Selv om det var helg var det lite som tydet på at den jevne turkmener roet ned tempoet (som når sant skal sies virket relativt bedagelig i utgangspunktet). Hotellet vi bodde gikk for å være bra, og det var rent og pent. Men det var liksom noe litt annerledes ved det. Det var ingen vanlig resepsjon, en kom heller inn i noe som i en norsk skole ville vært kalt aula. Det var ingen heis, ingen minibar, intet internett eller andre ting en kanskje hadde håpet på. Pussigere ble det da vi skjønte at det heller ikke var noen restaurant. Ingen muligheter for frokost eller sen middag etter en lang dag. Vi hadde blitt booket inn på en sovemaskin, enkelt og greit. Men turen ble langt fra kjedelig. Mer om drosjer, gratis bensin og moro i neste innlegg.

Men først, noen mobilbilder.
(som vanlig, hold musepeker over for å lese litt mer)