Captain Slow i 230 km/t

Aldri har jeg vært spesielt opptatt av bil og fart, noe som kom relativt greit frem da jeg ble ‘Catain Slow’ da vi kjørte Go-kart her i Dubai for en stund tilbake. En god kombinasjon av feighet og manglende ferdigheter gjorde at det gikk fort, men på ingen måte fort nok sammenlignet med de andre gutta vi var ute med. Uansett, moro var det nå i alle fall.

I dag gikk det dog riktig så fort! Erik hadde noen venner i byen, men han var selv ute på reise. I dag tidlig våknet jeg opp til en melding som spurte om jeg ville ta hans plass på Dubai Autodrome, som ligger der byen slutter og ørkenen starter. Her var det reservert en Audi R8 V10 ‘Supercar experience’. Diplom og greier fikk han som fullførte. Ikke har jeg gjort dét før, så en får vel slenge seg på når en får anledning!

Først var det en 20 minutters teori og sikkerhetskurs. Kjøringen skulle foregå på en lukket bane, og for å gjøre det enklere var det satt ut kjegler langs siden for å markere hvor man skulle bremse, hvor svingen skulle starte og hvor man skulle kutte svinge mot for å få en så rett og hurtig bane som mulig. Etter en 11 minutters videosnutt og en salig stillhet etter kjørelærerens oppfordring på spørsmål fra salen bar det ut til bilene. Og der stod de … Audi TT først, så Audi R8; et monster av en velbalansert bil.

Som tidligere hintet om, har jeg nå ingen utdreven lidenskap for bil og fart. Bil er i all hovedsak et transportmiddel, og den transporten skal gjerne foregå så trygt som mulig. Ikke helt tilfeldig, kanskje, at jeg eier en Volvo. En mild angst snek seg på da vi kom ut på banen. Sindre, kompisen til Erik, var først ut.

Så var det min tur. Med en instruktør ved min side ble det først en del runder med en nokså potent Audi TT. Instruktøren fortalte om sporvalg, bremseteknikker og kom med korrigerende og oppmuntrende meldinger. Det var mer anstrengende enn jeg først hadde trodd; en måtte være ganske skjerpet. Når en begynte å få litt tak på det, ble jeg geleidet inn i Pit’en. Nå var det bilbytte. Ut av den nokså potente TT’en, og inn i en super-potent R8; 5,2 liters V10, 525 hk, midstilt motor for optimal balanse og en vekt som ikke er noen match for den kraftige motoren. Først nå begynte det svinge skikkelig. Herre min hatt for en ekstrem bil! Det var en tanke skremmende på ut på banen, men med en solid instruktør ved min side ble spenning snudd til ren moro. Løypen var nokså krevende, med enkelte skarpe svinger og litt høydeforskjell. Sistesvingen før oppløps-siden var nokså slakk, og her kunne en gi full fres. Det var en spennende følelse å ligge i 230 km/t, hugge i bremsene og kaste seg inn i neste sving! En gryende mestringsfølelse overtok for den avtagende angsten – og det ble et par spennende runder før min tilmålte tid på banen var over. Litt mo i knærne og adrenalin-fyllt var jeg da jeg steg ut av bilen og mottok mitt superbil-opplevelses-diplom. Dette var moro, selv for en Volvo-eier!

 

Kommende uke skal jeg en ny tur til Beirut. Oppdatering derfra følger!

Rugby Sevens

I går var Tonje, Wilbert og jeg sammen med to nye iranske venner av oss på en av de store årlige begivenhetene her nede, i alle fall hva sport angår; Rugby Sevens. Dette er en tre-dagers cup. Det hele startet på torsdag hvor en rekke amatørlag deltar. Vi hadde fikset oss billetter til lørdagen, så etter en god frokost hos Tonje og Wilbert bar det avsted til stadioen. Det var en nokså stor stadio midt i ørkenen, og det var vel godt i underkant av halvfullt da vi kom. Det gjorde at det forstatt var noen plasser igjen i skyggen. Selv i skyggen ble det nokså varmt utover dagen, og vi gjorde det vi kunne for å holde væskebalansen oppe. Etterhvert som solen gikk ned, fant vi oss noen plasser litt lenger ned på tribunen, og resten av ettermiddagen koste vi oss i aftensolen.

Ingen av oss hadde voldsom kjennskap til rugby tidligere, men Wilbert hadde heldigvis plukket opp noen av reglene. Det er en nokså komprimert og kjapp cup, da lagene er mindre, banen bredere og omgangene kortere enn vanlig. Så det ble en ganske fartsfylt dag! Vi begynte å skjønne litt mer av spillet, men var nokså vilkårlige i hvem vi heiet på. En av taktikkene vi valgte var å heie på det andre laget i forhold til resten av massene (som stort sett holdt med lagene fra England, Wales og Sør-Afrika). Eller heie på begge lag, rett og slett verdsette god Rugby. Til slutt var det Samoa mot England i finalen. Det var stort sett briter der vi hadde valgt å sette oss, men en enslig kar fra Samao var det to rader foran oss. Han ble rett så kjepphøy da Samoa gikk opp i en nokså komfortabel ledelse rett etter pause. Men England kneppet inn, og dro det i land – til stor glede for de rundt oss. Og vi pakket sakene våre etter en lang dag i varmen. Skikkelig moro var det, så dette blir det nok mer av til neste år!

   

Bilen på sykehus – frisk nå

Det er vel ingen hemmelighet at jeg har brukt bilen relativt flittig, både i byen, mellom byer og ute i ørkenen. Jeg er knallfornøyd med kjøpet, og har ikke angret et sekund. Og rent bortsett fra Hullstein-forbannelsen, hvor et eller annet går galt når de er med i ørkenen (hvor både støtfangere og sidelister faller av, og ben brekkes – den siste forsåvidt ikke relatert til min bil, men det var jo en Hullstein med her også :o).

Uansett, det var nå duket for 20.000 km service. Jeg må innrømme at jeg nok var en tanke spent. Jeg mener, både støtdempere, understell og en del annet er jo blitt satt på en viss prøve på enkelte av turene i ørkenen. Ikke det at det nødvendigvis har gått så vilt for seg, men det har jo skjedd at en dump var større enn man tenkte seg e.l.. Jeg visste også at jeg hadde ‘noe med styringen’, noe jeg antok var en lekasje i servostyringen, og det var kanskje andre ting jeg ikke var helt klar over. Beskjeden da jeg leverte bilen var nå likevel at jeg ville at de skulle fikse alt teknisk (ringe meg selvfølgelig om de syntes det begynte å bli dyrt). Videre ville jeg også få tilbud på de svarte plastlistene og foringene som ikke lenger sitter der de skal. Mannen på Volvo-verkstedet var veldig hjelpsom, og jeg mistenkte det gode humøret å komme fra en ikke helt ubegrunnet anelse for ham at de kom til å tjene en slant på denne reparasjonen.

Vel, da jeg skulle hente ut bilen i dag viste det seg at både styringen (med servosystemet) og noen andre småting var fikset … på garantien! Jeg endte opp med å betale kun for vanlig 20.000 km service, litt olje og en ekstra lyspære til bremselyset. Men han skremte meg litt først, for han viste meg jobblisten på alt de hadde gjort, og en sluttsum som var … vel, langt over hva jeg hadde forventet. En sum som hadde gjort det vanskelig for meg å komme hjem til sommeren, til jul, og kanskje også neste sommer. Nå skal det være sagt at denne også inneholdt sikkerhetsmessige modifikasjoner de var pålagt å gjøre av Volvo, som så ut til å ha en høy kostpris – så jeg vil ikke si at det var noen voldsomme skader å snakke om.

Sluttregningen var moderate 2.000 NOK. Og for ca. 3.400,- kan jeg få festet på alle alle pyntelister og spylervesketanken slik at bilen blir god som ny. Da er det i alle fall fortsatt hold i teorien min om at turene i ørkene, alle kostnader inkludert, forsatt er sammenlignbart med å stå på snowboard i Hemsedal! Og nå som jeg bedre kjenner bilens (og sjåførens) begrensninger blir turene bare billigere og billigere, snart blir det vel som å gå på ski på golsfjellet! Inshalla.

Topp helg

Det har vært deilig å være i Dubai noen dager nå. Været er helt ypperlig, og stemningen god. Forrige fredag var det jo påskemiddag hos Tonje og Wilbert. Da vi dro ut senere på kvelden traff vi blant annet Andreas, en hyggelig kar på vår alder. Vi bestemte oss alle for å møtes igjen denne fredagen for god mat, god drikke og litt moro. Og det ble det. Mye av det.

Vi startet på Al Qasr, et svært flott hotell ved Jumeirah Madinat (ikke langt fra Burj al Arab). Her har de en fantastisk brunch-buffet med mat fra hele verden. Her er det rom etter rom med de mest fantastiske retter! Det ble både sushi, maylasisk, arabisk grillmat, fisk, deilige oster og desserter. Her var alt inkludert (selv Cognac’en til kaffen) og det ble noen timer med komplett velvære i hyggelig lag.

Etter å ha spist og kost oss dro vi videre til 360, et utested ute på en liten øy på andre siden av Burj al Arab. For de som har vært på stranden ved Burj al Arab, snakker jeg nå om det runde huset som ligger litt ut i sjøen. Her fikk vi oss et bord med fantastisk utsikt mot seilhotellet og sjøen, med solnedgang og det hele. Det ble både champagne og annet godt, og den gode stemningen og følelsen fra brunchen holdt seg godt ved lag.

Vi ble sittende her til godt etter solnedgang. Temperaturen er nærsagt perfekt om dagen, med rundt 35 grader om dagen og en fem-seks gradere ‘kaldere’ når solen har gått ned, så det var ikke noe problem å sitte ute noen timer. Helt perfekt! Etterhvert begynte dansefoten å rikke litt, og vi bestemte oss for å dra videre. Det var fullt kaos utenfor den klubben vi egentlig tenkte oss til, så vi gjorde om planene litt og dro til Emirates Towers i stedet. Fra skybar ble det utsikt over sjø og by og en hyggelig prat, før vi fant oss et karaoke-sted i samme bygg. Etter Sinatra og Jackson 5 var det på tide å dra hver til sitt. Alt i alt en helt glimrende dag!

I går fikk jeg gjort unna litt huslige aktiveter og en liten shoppingrunde. Utover det ble det ikke de helt store utskeielser.

Annerledes-land

Nå sitter jeg på flyplassen i Riyadh, hovedstaden i Saudi Arabia. Det har ikke vært så galt som gutta på kontoret skal ha det til å være her, selv om landet nok har et par ting jeg ikke er helt vant med. Det startet egentlig på flyet. Normalt for mange land er at en må fylle ut et skjema for immigrasjonsmyndighetene. Så også her. Det jeg ikke har måttet fylle ut tidligere var feltet ‘Religion’. Jeg stod lenge mellom å ikke skrive noe, eller skrive ‘none’, men jeg vet ikke om det ville bli sett mildt på av myndighetene. Det er ikke reiligionsfrihet her, praktisering av all annen religion enn islam er strengt forbudt. Nå er det vel flere av leserene som vet at jeg ikke er dypt praktiserende, og jeg klarte også å motstå fristelsen her i Saudi.

Det er ser rundt seg her nede setter også likestillings-debatten hjemme litt i perspektiv. De fleste service institusjoner som banker, reiseselskap og offentlige kontorer har en egen kvinne-seksjon, ofte en mindre del av kontoret med en egen inngang fra gaten. Kvinner kan heller ikke kjøre bil, noe mange av mennene her nede bare mener er rett og rimelig. Restaurantene har egne ‘familie-seksjoner’, selv en familierestaurant som Mc Donald’s har delt inn i single- og familie-avdeling.

Der er ikke noe yrende kulturliv her nede. En ting er at man ikke har barer, pub’er eller andre møtesteder. Man har heller ikke for eksempel kinoer. Det vil si, det finnes én; i palasset til kongen. Han kan kose seg med det flotteste kinoutstyr, men det er jo en begrenset skare mennesker som kan nyte godt av det. For vanlige folk er det heller lite å ta seg til. Selv vannpipe er ikke lov i de store byene. Besittelse, salg eller bruk av alkohol narkotika straffes hardt, opp til dødsstraff. Best å holde seg på matta.

Jobben her nede er nå gjort, og jeg setter snuten mot Dubai om en halvtimes tid. Det har vært et spennende opphold her nede, og som de fleste andre steder jeg har blitt sendt, kan jeg gjerne dra tilbake. Inshalla.

Endelig fredag … nei, torsdag!

 

Jeg må innrømme at jeg forstatt tenker fredag som starten på helgen. Det har vært så mange uker med reising og uregelmessigheter at jeg ikke har fått innarbeidet den arabiske arbeidsuken skikkelig. Jeg vil jo fortsatt kalle det jeg har i dag som en fredagsfølelse, ikke en ‘torsdagsfølelse’. Uansett, helgen er bare noen timer unna!

Helgen går nok med til å lese meg litt opp på California og Death Valley, som vi kommer til å kjøre gjennom om en ukes tid. Jeg gleder meg veldig til den turen, og jeg skal gjøre mitt ytterste for å oppdatere dere underveis.

Flyturen til Los Angeles på lørdag består av en enkelt-etappe på over 16 timer. Heldigvis har Emirates et nokså godt utviklet underholdningssystem, og i går tittet jeg gjennom underholdnings-menyen som de har lagt ut på sine nettsider. Det er rundt 1.200 filmer, TV-show, radiokanaler og spill å velge mellom, så en har alle muligheter til å få tiden til å gå. Med 16 timers flyvning og 12 timers tidsforskjell er planen å se film hele veien over Europa og nordpolen, og komme frem til LA trøtt som en strømpe – og forhåpentligvis få sove natta gjennom lokal tid. Møtene søndag til onsdag blir sikkert OK, det blir i alle fall bra å møte kolleger fra alle verdenshjørner, inkludert kolleger fra Norden.

God helg, når det etthervert blir deres tur!

Bra fest!

Gårsdagen var veldig aktiv og bra, og dagen i dag har vært ganske rolig. Det var skikkelig moro på fest i går! Det var en norsk invasjon på et av klubbhuset til en golfklubb i nærheten av Dubai Marina. Rundt 200 nordmenn var dresset opp i en nesten uutholdelig klam varme. Et norsk band, Dos Mosqitos, spilte opp til allsang. Jeg kom på et bord med flere unge som jobber rett ved jobben min. Det var i all hovedsak nordmenn, men her hadde det også sneket seg inn et par briter en og fra Belgia i følge med nordmennene på bordet. Vi gjorde et forsøk på å oversette teksten til To full menn, men allerede starten med ‘Ketchup på skjorta, sennep i ræva’ ble liksom litt rart – og det var vanskelig å få frem at det ikke er en sang om to homofile menn. Uansett, det ble fremført flere sanger av Postgirobygget, DiDerre og en god del utenlandsk musikk. Det var moro å treffe så mye hyggelige folk, både de som har vært her en stund og de ny-ankomne.

Det var flere som ikke kjente så mange der, og nettopp det å bli kjent med nye mennesker var jo mye av poenget med festen. I taxikøen på vei hjem traff jeg en kar fra Vestfold. Han bodde også i Dubai Marina, og vi ble enige om å møtes i dag for lunch. Jon, som han het, har bodd her i to år – men det var første gang for ham på norsk fest. Når jeg kommer tilbake etter bryllupet skal vi ta en sving på byen, han fortalte meg om flere hyggelige klubber, kaféer og barer. Det får vi teste ut når jeg er tilbake igjen.

Ellers har jeg vært hos skredderen i dag (bildet over). Da Heidi var på besøk bestilte jeg en full smoking og noen skjorter, og i dag var det duket for prøving. Det føltes nokså bra, men en del justeringer måtte gjøres både med jakke og bukse. Men det blir bra til slutt! Neste lørdag bærer det tilbake til skredderen inne i gamlebyen, da er nemlig alt klart.

Nå står jeg midt i pakkingen for neste ukes forretningsreise som ender i Novosibirsk, Russland. Her var jeg forrige høst også. I fjor dro jeg alene dit, men i år skal jeg møte en av mine nye kolleger i Moskva og vi drar sammen til Sibirs hovedstad. Jeg vet ikke om vi skal bo samme sted som i fjor (denne gamle, noe nedslitte ferie-resorten noen av dere sikkert har hørt om). Da jeg snakket med min Moskva-kollega, som holder i alt det praktiske, sa at vi nok ikke skulle bo på vanlig hotell i byen. Uansett, jeg skal forsøke å holde dere oppdatert fra turen.

Her er noen bilder fra fjorårets Novosibirsk-tur.

Atlantis med gjengen

Hele Emerging-teamet var samlet for første gang i går. Vi har kolleger basert i Paris, Moskva og India – og alle har tatt turen til Dubai denne uken. Med Europa-sjefen og flere andre fra Pinewood også på plass, var det en relativt stort gruppe som dro på middag sammen til Atlantis, et flott hotell ytterst på Palm Jumeirah.

Det var en spis-så-mye-du-vil buffet, med mat fra flere verdenshjørner. Et par av gutta på kontoret hadde aldri spist sushi tidligere, så det ble et lite lynkurs i bruk av pinner og hvordan blande wasabi i soyasausen. Det var mye annet deilig også, og selvfølgelig spiser en litt for mye. Etter en god og drøy middag dro vi videre til en bar rett ved kontoret, på hotellet hvor flere av gjestene bor. Der klarte jeg å inngå hele to veddemål med europasjefen vår. Aner ikke hvordan og hvorfor, men jeg 'forvillet' meg inn i en diskusjon de hadde om å gå trappene opp de 19 etasjene til kontoret. Noen mente det ville ta kjempelang tid (20 minutter!) og være nær sagt umulig, og jeg måtte jo selvfølgelig komme med mitt bidrag i diskusjonen; at det var bare å ta ett skritt om gangen, at det neppe tok mer enn 6-7 minutter. Vel, senere i dag skal jeg da gå trappene opp med sjefen. Det er 460 trappetrinn (jeg telte da jeg gikk en prøvetur i dag tidlig, tok ca. 5 minutter).

Det andre var vel ikke akkurat et veddemål, men vi skal se hvem som klarer seg best i Ski Dubai. Så i kveld blir det snowboard på Mall of the Emirates!

Kino og filmsensur

På torsdag bestemte jeg meg for å dra på kino. Det er flere store kinokomplekser rundt der jeg bor. Bare noen minutters kjøring kommer en til kjøpesenteret Ibn Battuta i den ene retningen, og Mall of the Emirates i den andre. Jeg valgte å dra til Ibn Battuta, og filmvalget falt på 'The Hangover'. Enkel og grei underholdning, tenkte jeg. Her nede har den fått en 18 årsgrense, noe som gjorde at jeg trodde den i det minste ikke skulle være voldsomt sensurert. Vel, mer om det senere.

Ethvert kjøpesenter med respekt for seg selv skal ha en kino med minst 15 saler, gjerne over 20. Dessuten må de ha noe spesielt ved seg for å kunne skille seg ut. Ibn Battuta har en IMAX-sal, Mall of the Emirates har noen saler med svært høy komfort (enorme seter, servering under hele filmen etc.). Dubai Mall, det største kjøpesenteret av dem alle, åpnet sin kino denne helgen – og her er det visstnok en sal som er viet til å vise smalere, kritikerroste Arthouse-filmer. Det kan bli spennende, men vi får nok se hvor heftig saks og limbånd blir tatt i bruk på disse filmene. Mer om det senere.

TV'en hjemme i leiligheten har vel 120 kanaler, eller noe sånt. For det meste arabiske kanaler av ymse kvalitet og genre. Innimellom disse er det dog noen internasjonale nyhets- og underholdnings-kanaler. En av disse kanalene, Fox Movies, viser internasjonale filmer – for det aller meste amerikanske. På plakaten for en liten stund siden hadde de Eyes Wide Shut. I et land hvor filmkontrollen går hardt til verks på selv uskyldige filmer, kunne jeg bare ane at den kom til å være klipt litt ned i enkelte scener. Vel, det var den. De må ha tatt av en god time av filmen. Det ble en film uten særlig mål og mening, vanskelig å følge historien og å skjønne motivene til karakterene. Til dels nesten komisk.

Men så, tilbake til min kino-opplevelse i helgen. Altså, 18 årsgrense på the Hangover. Her var det et par ganger hvor deler av scener var tatt bort; musikken hoppet, lydnivået hoppet og bildet hoppet. Det som irriterte meg var ikke nødvendgvis det faktum at de har gått inn og fjernet noe, men mest av alt at det var gjort så åpenlyst og uten vilje til å prøve å tone det ned! Rett og slett skikkelig dårlig håndverk. Deler av den resterende filmen brukte jeg på å tenke gjennom om filmkontrollen faktisk vil at folk skal se at filmen er sensurert, for liksom å vise hvor fordervende denne filmen hadde vært dersom de ikke hadde tatt seg bryet med å kvalitets-sikre den først. Ikke vet jeg.

Det har vært en del diskusjon om hvorvidt Bruno kommer på kino her nede, eller ikke. Filmkontrollen har hatt filmen noen uker allerede, men jeg tror ikke de helt vet i hvilken ende de skal starte! Sannsynligvis kommer den aldri ned hit. Det er ikke bare nakenhet som er problemet her nede, men alt som kan tolkes å være støtende, kritisk, et hint av blasfemisk, manglende respekt etc. Listen er lang. Og uten at jeg har sett den, vil jeg tro at Bruno lar seg felle på opptil flere av punktene…

Vel, jeg har ikke gitt opp helt å se film her nede. Opplevelsen utover sensuren var upåklakelig. Nå åpner det snart en kino på Dubai Marina Mall, rundt 5 minutters gange fra leiligheten min. Jeg aner ikke hva deres spesialitet blir, men jeg tar meg nok en tur når det åpner en gang utpå høsten.