Captain Slow i 230 km/t

Aldri har jeg vært spesielt opptatt av bil og fart, noe som kom relativt greit frem da jeg ble ‘Catain Slow’ da vi kjørte Go-kart her i Dubai for en stund tilbake. En god kombinasjon av feighet og manglende ferdigheter gjorde at det gikk fort, men på ingen måte fort nok sammenlignet med de andre gutta vi var ute med. Uansett, moro var det nå i alle fall.

I dag gikk det dog riktig så fort! Erik hadde noen venner i byen, men han var selv ute på reise. I dag tidlig våknet jeg opp til en melding som spurte om jeg ville ta hans plass på Dubai Autodrome, som ligger der byen slutter og ørkenen starter. Her var det reservert en Audi R8 V10 ‘Supercar experience’. Diplom og greier fikk han som fullførte. Ikke har jeg gjort dét før, så en får vel slenge seg på når en får anledning!

Først var det en 20 minutters teori og sikkerhetskurs. Kjøringen skulle foregå på en lukket bane, og for å gjøre det enklere var det satt ut kjegler langs siden for å markere hvor man skulle bremse, hvor svingen skulle starte og hvor man skulle kutte svinge mot for å få en så rett og hurtig bane som mulig. Etter en 11 minutters videosnutt og en salig stillhet etter kjørelærerens oppfordring på spørsmål fra salen bar det ut til bilene. Og der stod de … Audi TT først, så Audi R8; et monster av en velbalansert bil.

Som tidligere hintet om, har jeg nå ingen utdreven lidenskap for bil og fart. Bil er i all hovedsak et transportmiddel, og den transporten skal gjerne foregå så trygt som mulig. Ikke helt tilfeldig, kanskje, at jeg eier en Volvo. En mild angst snek seg på da vi kom ut på banen. Sindre, kompisen til Erik, var først ut.

Så var det min tur. Med en instruktør ved min side ble det først en del runder med en nokså potent Audi TT. Instruktøren fortalte om sporvalg, bremseteknikker og kom med korrigerende og oppmuntrende meldinger. Det var mer anstrengende enn jeg først hadde trodd; en måtte være ganske skjerpet. Når en begynte å få litt tak på det, ble jeg geleidet inn i Pit’en. Nå var det bilbytte. Ut av den nokså potente TT’en, og inn i en super-potent R8; 5,2 liters V10, 525 hk, midstilt motor for optimal balanse og en vekt som ikke er noen match for den kraftige motoren. Først nå begynte det svinge skikkelig. Herre min hatt for en ekstrem bil! Det var en tanke skremmende på ut på banen, men med en solid instruktør ved min side ble spenning snudd til ren moro. Løypen var nokså krevende, med enkelte skarpe svinger og litt høydeforskjell. Sistesvingen før oppløps-siden var nokså slakk, og her kunne en gi full fres. Det var en spennende følelse å ligge i 230 km/t, hugge i bremsene og kaste seg inn i neste sving! En gryende mestringsfølelse overtok for den avtagende angsten – og det ble et par spennende runder før min tilmålte tid på banen var over. Litt mo i knærne og adrenalin-fyllt var jeg da jeg steg ut av bilen og mottok mitt superbil-opplevelses-diplom. Dette var moro, selv for en Volvo-eier!

 

Kommende uke skal jeg en ny tur til Beirut. Oppdatering derfra følger!

Grillsesongen innviet

Dagtemperaturen er for tiden på behagelige ‘noen og førr’, så forrige helg innviet Tonje, Wilbert og jeg sesongen for ørkenturer. Med oss var både faren til Wilbert, Erik og en kompis av Erik. Det ble en fin tur i kjent terreng. I store deler av sommeren har jeg kjørt rundt i en Volvo som føles ny og fin, med alle deler inntakt – og målet var å finne balansen mellom å ha det gøy og å beholde vitale deler på. Det gikk vel sånn noenlunde greit. I alle fall frem til turen i og for seg var over og vi skulle ta sjarmøretappen langs en av løypene for å komme tilbake til asfalt og byen. Disse løypesystemene er nesten som skogsbilveier å regne. Vi kjørte i solnedgang og det hele var egentlig ganske så flott, og det gikk rolig for seg. Helt til vi traff på en liten dump. I både større og lavere fart hadde denne dumpen sikkert ikke skapt noen problemer, men slik det hadde seg bånna støtdemperen seg helt, og hjulet klarte dermed å ta tak i deler av beskyttelses-materialet i hjul-buen. Denne ble delvis revet av, og bøyde på sin side et metallfeste som lagde en pussig lyd når vi kjørte fremover, men ikke bakover. Merkelig. Etter en kjapp inspeksjon og oppretting av metallfestet kunne vi dog kjøre videre, men da med litt mindre isolasjon enn da vi startet turen – ellers i tipp-topp stand. Ingen krise, og jeg er sikker på at gutta på verkstedet gladelig bytter ut neste gang jeg svinger innom.

I dag gikk det roligere for seg. Tonje har noen venninner på besøk, og vi forsket også ut nye områder et lite stykke lenger ut av byen. Her var det skikkelig flotte sanddyner. Men du og du så myk sanden var! Der vi normalt kjører er det relativt fast og greit, men i dag kjørte vi oss kjapt fast, og det relativt godt. Det ble mye graving, napping og trekking av hverandres biler i starten, men vi fikk teken på det etterhvert. Etter å ha kjørt og kost oss et par timer, begynte solen å gå ned og det var på tide å finne en plass vi kunne sette opp grillen.

Så da er altså grillsesongen innviet her nede. Gleder meg til flere fine turer!

Så noen bilder fra forrige og denne helgens turer:

God som ny – til prisen av noen heiskort

Amsterdam er fortsatt fint, forresten. En begynner å komme inn i gjenge med hard jobbing på dagen, og god mat og godt lag på kvelden. En uke er akkurat passe. Trenger ikke hverken mer eller mindre enn det.

Det slo meg at det er et par ting jeg ikke har blogget eller snakket så mye om, og en av dem tenkte jeg på sist jeg parkerte bilen utenfor kontoret her før jeg dro nordover til Amsterdam. Jeg har endelig fått fikset opp bilen skikkelig etter diverse ørkenturer. Så nå er både ny støtfanger, spylervæsketank og litt annet smått og godt på plass. God som ny! Min følelse er at den totale prisen på å dra ut i ørkenen, alle kostnader inkludert, er sammenlignbart med å dra til Hemsedal. Jeg har hatt en idé om at dette utsagnet var nokså dekkene, for jaggu er det både fint og moro å komme seg ut – både i Hemsedal og i ørkenen – og begge aktiveter har jo en kostnad. Det jeg imidlertid ikke har følt meg 100% sikker på er om jeg i Hemsedal-sammenligningen ender opp med å betale heiskort for alle som var med i bilen. I så fall kan det jo fort bli litt dyrt, selv om den totale gleden og totale kosten forstatt tåler sammenligningen med en gjeng i Hemsedal noen dager.

Uansett, rett før sommerferien var sannhetens time kommet. Og det ble ikke så galt som til tider fryktet. Sammenligningen tåler dagens lys. Om jeg tar min snittkost i Hemsedal de siste gangene jeg har vært der og ganger dette opp med antall turer Volvo’n har vært i ørkenen finner vi at ørkentur er en relativt billig moro – selv om man i starten må gjøre litt feil en kan lære av. Det hjelper jo blant annet litt på i regnestykket av bensinen ikke holder det norske nivået, da – en typisk ørkentur med kjøring frem og tilbake til ørkenen inkludert koster vel godt under femti-lappen. Fint er det å ha muligheten til så store opplevelser, så mye moro til en overkommelig pris. Jeg ser frem til flere turer i ørkenen utover høsten og vinteren!

20.000 km … nesten skadefritt

Denne uken rundet bilen 20.000 km. Med unntak av noen kranglete sanddyner har disse 20.000 km vært helt skadefrie, ikke så mye som en skramme har den noe kaotiske trafikken kostet meg. Skal jeg være helt ærlig hadde jeg ikke trodd at jeg skulle klare meg gjennom det første året uten at noen kjørte inn i meg, eller jeg i dem. Her er fartsgrenser mer å regne som anbefalinger, til tross for de hyppige hastighetskameraene. Man har ingen generell høyre-regel, så en kommer stadig opp i situasjoner som kun løses med lav fart og litt godvilje. Å kjøre forbi på høyresiden er den store folkesporten her nede. Flere bilister har også innstillingen i retning av at ‘dersom gud mener min dag er kommet så er den kommet – og det er ingenting jeg kan gjøre med det’, og kjører deretter – uten sikkerhetsbelte, og uten å se seg altfor godt om. Med store biler, voldsomme motorer og billig bensin er det som den fest-glade, tøffe og ville fetteren av den gode, gamle og relativt trygge trafikken hjemme i Norge vi har her nede.

Men det er et spill, og en lærer seg fort de gjeldende spillereglene. Før jeg flyttet ned hit trodde jeg at det å vende seg til trafikkbildet ville by på en utfordring. Men det har egentlig vist seg å være en av de små, nesten ubetydelige, utfordringene. I fravær av enkelt regler, eller kanskje også i håndhevelsen av de som finnes, må man selv ta litt ansvar. Man følger med både på venstre og høyre siden når en cruiser på motorveien, og man kjører relativt forsiktig inn mot kryss. En ting jeg faktisk merket sist jeg kjørte hjemme i Norge er hvor lite ‘tilgivende’ den norske trafikken er. Hvis man tråkker litt feil kan en ikke vente som her nede at de rundt deg vil tilpasse seg – i stedet er det inn med hornet og blinke med lysene … lenge, liksom for å vise akkurat hvor stor idiot de synes du er. Her nede er faktisk trafikken på flere punkter snillere enn hjemme i Norge. Det hadde jeg ikke ventet.

Taxi-sjåførene derimot, der er det et klart klasseskille mellom hjemme og her nede. Men det er en annen historie for senere. Nå skal jeg pakke, og snart er jeg hjemme! Vi sees, folkens!

Bilen på sykehus – frisk nå

Det er vel ingen hemmelighet at jeg har brukt bilen relativt flittig, både i byen, mellom byer og ute i ørkenen. Jeg er knallfornøyd med kjøpet, og har ikke angret et sekund. Og rent bortsett fra Hullstein-forbannelsen, hvor et eller annet går galt når de er med i ørkenen (hvor både støtfangere og sidelister faller av, og ben brekkes – den siste forsåvidt ikke relatert til min bil, men det var jo en Hullstein med her også :o).

Uansett, det var nå duket for 20.000 km service. Jeg må innrømme at jeg nok var en tanke spent. Jeg mener, både støtdempere, understell og en del annet er jo blitt satt på en viss prøve på enkelte av turene i ørkenen. Ikke det at det nødvendigvis har gått så vilt for seg, men det har jo skjedd at en dump var større enn man tenkte seg e.l.. Jeg visste også at jeg hadde ‘noe med styringen’, noe jeg antok var en lekasje i servostyringen, og det var kanskje andre ting jeg ikke var helt klar over. Beskjeden da jeg leverte bilen var nå likevel at jeg ville at de skulle fikse alt teknisk (ringe meg selvfølgelig om de syntes det begynte å bli dyrt). Videre ville jeg også få tilbud på de svarte plastlistene og foringene som ikke lenger sitter der de skal. Mannen på Volvo-verkstedet var veldig hjelpsom, og jeg mistenkte det gode humøret å komme fra en ikke helt ubegrunnet anelse for ham at de kom til å tjene en slant på denne reparasjonen.

Vel, da jeg skulle hente ut bilen i dag viste det seg at både styringen (med servosystemet) og noen andre småting var fikset … på garantien! Jeg endte opp med å betale kun for vanlig 20.000 km service, litt olje og en ekstra lyspære til bremselyset. Men han skremte meg litt først, for han viste meg jobblisten på alt de hadde gjort, og en sluttsum som var … vel, langt over hva jeg hadde forventet. En sum som hadde gjort det vanskelig for meg å komme hjem til sommeren, til jul, og kanskje også neste sommer. Nå skal det være sagt at denne også inneholdt sikkerhetsmessige modifikasjoner de var pålagt å gjøre av Volvo, som så ut til å ha en høy kostpris – så jeg vil ikke si at det var noen voldsomme skader å snakke om.

Sluttregningen var moderate 2.000 NOK. Og for ca. 3.400,- kan jeg få festet på alle alle pyntelister og spylervesketanken slik at bilen blir god som ny. Da er det i alle fall fortsatt hold i teorien min om at turene i ørkene, alle kostnader inkludert, forsatt er sammenlignbart med å stå på snowboard i Hemsedal! Og nå som jeg bedre kjenner bilens (og sjåførens) begrensninger blir turene bare billigere og billigere, snart blir det vel som å gå på ski på golsfjellet! Inshalla.

Litt påskestemning

Påsken er ikke helt det samme her nede, gitt. Det vil si, på fredag var det middag hos Tonje og Wilbert (til høyre på bildet). Der fikk vi servert en nydelig lamme-middag! Vi, forresten, inkluderte min russiske kollega Anatoly og hans kone (til venstre på bildet). De er på Dubai-ferie. De har forresten vært det den siste halvannen uken. Erik, som har fått teken på krykkene han ble utstyrt med etter ørkenturen da Stine og Chriss var her nede, var der også sammen med en annen norsk kompis som jobber i samme selskap som ham og Tonje. Det var en veldig fin kveld som endte på et flott ute-disko rett ved Burj al Arab. Det har vært stille i Dubai i flere dager etter at en av sjeikens nærmeste ble funnet omkommet i Marokko, men ved midnatt fredag kunne man igjen skru opp volumet og ta på danseskoene.

Anatoly og kona har bodd i leiligheten min. Selv om de forsåvidt hadde planlagt å klare seg på egenhånd, har jo min plan selvsagt vært at jeg skulle være litt mer hjemme mens de var her. Den siste tiden har det imidlertid vært relativt hektisk reiseaktivitet på jobb, så det har vel heller vært mer korte og sporadiske ‘hei og hadet’-opplevelser vi har hatt de få timene jeg har vært i Dubai de siste ukene. På lørdag fikk vi imidlertid klemt inn en ørkentur. Sammen med Tonje og Wilbert kjørte vi i kjente områder ikke langt fra byen. Det ble en helt knall tur. En litt annerledes påskeaften enn den jeg er vant med, men det var slettes ikke noe dårlig alternativ. Selv om jeg nok innerst inne må innrømme at jeg har savnet hytte, påskefjell, skispor, venner og familie litt i den siste tiden. Da var det godt å få snakket med flere av dere på lørdagsettermiddag og –kvelden.

Nå sitter jeg på hotellet i Doha, hovedstaden i Qatar. Doha er en fin by, og som de fleste andre steder her i Gulfen (med noen få hederlige unntak blant annet i Jemen) er byen svært trygg – noen vil kanskje hevde at den er verdens tryggeste by. En av gutta jeg pratet med i dag forsøkte også å plassere byen og landet i forhold til hvor liberalt det er. De fleste landene i gulf-området vil se på seg selv som noe imellom Saudi-Arabias strenge sharia-lover og Dubai ‘ekstrem-liberalisme’ og frieri mot vestlige kulturer. Hans konklusjon er at Qatar ligger akkurat midt imellom, og jeg tror ikke jeg er veldig uening. En kan merke at det er strengere enn Dubai. De fleste hoteller vil ikke ha alkohol-servering, og i den grad de har det vil det være i nokså moderate og dempede former. I det hele tatt virker det som et mer voksent og anstendig Dubai, uten å bli for ekstremt. De har en fin skyline, uten at den blir for voldsom, det er rent og pent her, og de har en genuin og ekte ‘gamleby’ med markeder etc. – rett og slett litt mer sjel og noe ektefølt. På den andre siden er det også mange likhetstrekk med Dubai. Blant annet vil de fleste som bor og jobber her være utlendinger, og ikke uventet er det menn fra India, Filippinene og deromkring som gjør de tyngste jobbene. Olje og gass står for ca. 85% av eksportinntektene. Sånn sett er det nok et relativt typisk gulf-land. De forsøker imidlertid å bygge ut andre sektorer, og Norske Hydro har samarbeidet med myndighetene for bygging av fabrikker for både kunstgjødsel og aluminium.

Det kan se ut som om jeg får litt tid i Dubai når jeg drar tilbake på tirsdag. Det kan bli deilig. Jeg ligger litt på etterskudd med praktiske småting som å vaske litt tøy, handle diverse småting, henge opp gardiner i den nye leiligheten etc. Det skal bli godt å sove i egen seng noen netter, i alle fall!

Jeg håper dere har hatt noen fine dager på fjellet, i byen eller hvor dere nå har tilbringet de siste dagene. Forstatt god påske!

Ørken 2.0

Dagen i dag startet med frokost på Mall of the Emirates, før vi tok oss en tur på stranda. Temperaturen var behagelige 35 grader. Det var dog noe kaldere i vannet, men ikke verre enn at en kom seg relativt greit nedi. Det ble litt bading på både Stine og meg, mens Chriss jobbet med fargen i solen.

Forrige ørkentur ble jo ikke helt som planlagt. Vi kom oss knapt til stadiet hvor vi tar luft ut av dekkene. Både Stine, Chriss og jeg var litt hypp på å ta en ny tur ut. Heldigvis var Wilbert (bildet) også med. Vi dro ut til et området vi etterhvert begynner å kjenne nokså godt (har vært her tidligere med både Philip og på tur med Sjømannskirken med Ingunn, Terje og Marte). Det går mange spor innover i ørkenen, og vi fant vår vei, med passe mengde avstikkere. Det ble en kjempetur! Jeg koste meg nesten glugg ihjel, og jeg tror Stine og Chriss koste seg også. Vi kjørte oss fast en gang hver, men kom oss ganske greit ut igjen. Nesten mot slutten av turen, tok jeg en litt dum avstikker. Her kjørte jeg over en plante, og noe hang seg opp, så hele pyntelisten langs venstresiden løsnet. Dette er en svart plast-skinne, så den kan nok ikke være spesielt dyr. Dessuten ser det faktisk ut som om den kan festes rett på igjen, med rett verktøy for hånden. Mulig jeg får ta og svinge bilen innom Volvo etterhvert, så kan de få på plass både nederste del av støtfangeren og pyntelisten.

Men det var uansett en fulltreffer i dag, og vi dro fornøyde tilbake til byen. Nå drar vi ut til Ibn Battuta kjøpesenteret for middag, og kanskje også en kino, før Stine og Chriss (dessverre) setter snuten nordover i natt. Det har jaggu vært hyggelig med besøk! Jeg tror de også drar herfra med en god del gode opplevelser, og de har sagt flere ganger at de kan tenke seg å komme tilbake!

Observante lesere har kanskje fått med seg at det også er litt rot med leiligheten. Vel, oppdatering på dette følger! Nå er det middag og kino som venter!

Mye moro så langt

Nå har Philip vært her nede noen dager, og vi har rekket å gjøre mye morsomt. På torsdag var vi ute i byen, Philip fikk bestilt seg smoking til bryllupet og vi tok Abra-båtene over til andre siden av byen hvor det ble gullmarked. Fredag gikk med til en mer lokal runde sightseeing med Palmeøya og Burj al Arab. Senere på kvelden fant vi oss et bord med fantastisk utsikt utsikt over verdens feteste fonteneshow, verdens største kjøpesenter og verdens høyeste bygg. Ikke verst.

I går var vi ute i ørkenen med Tonje og Wilbert! Wilbert var med på forrige tur da James og Thomas var her nede, mens kjæresten Tonje var med da Ingunn og Terje var her nede. I tillegg til Philip og meg var også Erik med, han flyttet ned hit for to uker siden og tok med firmabilen ut i ørkenen for første gang i går. Vi tok en løype vi delvis kjente fra før, og vi la nokså mange kilometer med sand bak oss før vi fant et sted vi kunne grille mens vi så utover solnedgangen. En veldig, veldig bra dag! Philip fikk blant annet klappe og kose litt med en av de mange kamelene vi så underveis.

I dag blir det Abu Dhabi. Oppdatering følger.

Nye ørkenrever i byen!

Søndag var vi på tur ut i ørkenen. I tillegg til Thomas, James og meg selv fikk vi også med Maral, Veronika (marketing-ansvarlig på kontoret) og Wilbert (kjæresten til Tonje som var med på forrige ørkentur med Sjømannskirken). Man må dra minst to biler i følge, og Veronika stilte med sin skinnende nye Honda CR-V. James og Maral kjørte med Veronika, mens Thomas, Wilbert og jeg testet på nyt Volvo’n i ørkensanden. Vi hadde med oss både kartbok med rute-beskrivelse, og nødvendig utstyr som spade, slepetau, sandmatter, Leatherman og hansker. Vi fikk faktisk bruk for alt sammen – men savnet ingenting – så vi kom godt forberedt! Vi hadde også med rikelig med mat og vann, samt litt ekstra varmt tøy. Dessuten holdt vi oss relativt nær en av de store veiene som krysser landet, så vi hadde tatt alle tenkelige forholdsregler. Været var som ventet upåklagelig, og ved godt mot og humør la vi på tur innover i ørkenen!

TIPS! Hold musepekeren over bildene for mer informasjon!

Mye av moroa er å finne effektive veier imellom sanddynene. Nå og da kjører man seg fast (det kan virke på bildene over som om man kjører seg fast hele tiden, men det er nok et resultat av at de fleste bildene fikk jeg tatt når jeg ikke kjørte – altså når vi stod stille av en eller annen grunn).

Jeg gleder meg allerede til neste tur ut i ørken!