10 dager over there

Tidligere i måneden var jeg tilbake i USA for tredje gang i år. Denne gangen var det et produkt-kurs jeg ble sendt på i Madison, Wisconsin, ikke langt utenfor Chicago. Det er dog en relativt drøy tur fra Dubai (fire flyplasser og 27 timer). Sist gang jeg var her, var det en voldsom snøstorm. Denne gangen av det deilig og sommerlig. Kurset var egentlig ganske spennende, og det er jo alltid hyggelig å treffe mine amerikanske kolleger, og én annen fra Europa. Madison er liksom litt halv-Skandinavia, med høyreiste, blonde gutter og jenter som alle hevder å være norske. Ikke alle har vært i Norge, men det er jo alltid hyggelig å ha noe felles! Både kontoret vårt og hotellet lå noe ut av selve byen, men forholdene er nokså små – så vi kom oss inn til byen to kvelder. Det er et flott lite sentrum, som også er hovedstaden i Wisconsin. Det er en fin liten by å vandre rundt i, med gode restauranter og trivelige folk.

   

Etter fire dager i midtvesten dro jeg østover mot vårt hovedkontor. Siden jeg først var i de kanter av verden meldte jeg meg også opp for et kort introduksjons-kurs for produkter vi kommer til å lansere utover høsten. Normalt er disee intro-kursene forbeholdt våre amerikanske kolleger, men siden jeg nå var i området tenkte jeg det var en god idé å få med seg. Dessuten betydde det et tur til moderskipet ved Burlington, Massachusetts. Aldri har jeg vært på vårt hovedkontor før, så det var vel strengt tatt på tide.

Men først ble det en helg i Boston! Her hadde jeg strengt tatt ingenting fore, annet enn å nyte hva byen hadde å by på. Og det var ikke så rent lite. Boston rykket raskt opp på min topp-5 liste over amerikanske favorittbyer, kanskje til og med topp-3. Jeg landet utpå fredags-ettermiddagen, og hadde hele helgen til å utforske byen. Hotellet jeg hadde booket meg inn på lå i utkanten av Chinatown, og tett på mange av severdighetene. Hele lørdagen gikk jeg rundt i byen, langs Freedom Trail – en genial idé hvor man følger en rød linje langs fortau, over kryss og gjennom parker. Fullfører man den, har man fått med seg de fleste severdighetene. Informative plansjer var satt opp underveis. Været var helt knall, og jeg storkoste meg i denne feiende flotte kystbyen!

           

Søndagen tok jeg turen ut til det gamle havneområdet, som å i all hovedsak er omgjort til et rekreasjonsområde med museer og kaféer. Her satte jeg meg til men en god bok i noen timer. Et par kort ble skrevet, og så var det duket for middag utenfor byen hjemme hos en av mine kolleger. Dette var en flott by, og kan anbefales på det varmeste!

  

Noen av høstens eventyr

Så langt denne høsten har det vært moderat med reiser, så sjeldent mer enn én utenlandstur i uken. Mange har vært korte turer rundt om på den Arabiske havløy, mens andre har vært lenger og mer innholdsrike. Som for eksempel årets IBC-tur i Amsterdam. Dette var ikke en ren IBC-tur, men mer om det senere.

Messen, som jeg har vært på en god del ganger nå, er den største av sitt slag utenfor USA. Etter at jeg flyttet til Midtøsten har denne messen vært en kjærkommen mulighet til å treffe bransjevenner og kolleger fra Norden, Europa og USA. Skandinavene gjør et realt innrykk i byen, spesielt på Dam-plassen hvor stamstedet ligger. Moro var det å treffe igjen nordmenn og andre rundt om. Så mange var det, at det nesten var en hjemlengsel som snek seg frem. Det er en god kombinasjon av hard jobbing og litt moro, med god mat og drikke blandet inn. Lange dager, og sene kvelder – og frisk som en fisk dagen etter klar for ny dag på messen. Godt selve messen ikke er mer enn 5 dager. En skulle tro at det var deilig å ligge på sofaen en kveld eller to etter dette … men slik ble det ikke denne gangen. Ikke for denne karen, nei – Turkmenistan sto nemlig for tur. Mer om det i neste blogg.

Som vanlig fikk jeg ikke surret meg til å ta med et skikkelig kamera, men fikk da knipset noen ‘mobilder’. Hold musepeker over bildene for litt info.

     

Tilbake fra Irak

Det er spesielle tider i regionen. Land vi brukte dra til relativt regelmessig har vi etter starten på opprørene valgt å holde oss unna. Det har gjort at vi har fått anledning til å ta for oss et par land som vi kanskje har forsømt litt eller valgt å ikke dra til av ulike grunner. Vi har lenge vurdert sikkerheten i Irak, og har den siste tiden funnet den både god og stabil. Dessuten er det mange potensielle kunder der, og vi følte det var på høy tid med en liten tur.

I går kom jeg altså tilbake til Dubai etter en kort og fin tur til Irak. Eller, strengt tatt var det jo til Kurdistan, den nå fredelige og relativt selvstendige provinsen i nord-Irak. Egentlig skulle jeg ha dratt dit sammen med min kollega Hazar, som er født i Iran av kurdiske foreldre – men hans kone ble syk, og han måtte ta seg av henne og deres 5 måneder gamle baby. Greit nok, jeg har da reist alene før. Planen var relativt enkel; å fly til Sulaymaniyah for å besøke et par TV-stasjoner sammen med vår forhandler fra Bagdad.

Sulaymaniyah er drøye to timer med fly fra Dubai, og etter en passe behagelig flytur med våre billige venner FlyDubai ankom vi noe før rutetiden til et mørkt og regnvått (!) Kurdistan. Flyplassen var en liten affære, kanskje mindre enn Volda (og for de som ikke har vært der; Ørsta/Volda flyplass er liten!). Alt gikk så fort at jeg kom ut lenge før de som skulle hente meg kom frem, så jeg fikk anledning til å utforske flyplassen litt på egenhånd. Noe usikker på eksakt hva jeg kunne forvente – og med cowboy-tilstander i Karachi friskt i minnet - kunne jeg fornøyd konstatere at det var langt mindre våpen å se her enn forventet. Vel var det sikkerhetsvakter, men disse var utstyrt med enkle håndvåpen – og ikke de halvautomatiske geværene vi så i Pakistan.

Etter ikke altfor lang ventetid kom gutta som tok meg inn til byen, en liten og hyggelig landsby nokså typisk for Midtøsten. Det hele minnet egentlig ganske mye om landsbygden i Jordan, både hva gjelder sikkerhetsnivå (altså fredelig) og arkitektur. Det var lite, eller strengt tatt absolutt ingenting, som minnet om krigstilstander – akkurat slik jeg var blitt fortalt. For å sikre et godt og behagelig opphold hadde vår lokale partner booket meg inn på en suite på et av byens bedre hoteller, som holdt god standard.

De to påfølgende dagene var det ulike kundebesøk. Med mat i mellom øktene. Mye mat. God mat! Det er et veldig gjestfritt folk, og bare det beste er godt nok når de har besøk. Vanskelig er det å begrense seg, og opptil flere ganger følte jeg meg som Mr. Creosote i Monty Pythons “The Meaning of Life”, hvor de insisterte jeg måtte smake – og jeg proklamerte at jeg var stappmett. Godt var det i alle fall.

Som nevnt var det lite krigstilstander over Kurdistan. Men en kunne til tider merke at politikk kan være et noe betent tema. Som da den ene av TV-stasjonen jeg besøkte skulle åpne for noen måneder siden. Denne støtter Kurdisk selvstendighet, og en gruppe terrorister som ikke sa seg helt enig valgte å sabotere TV-stasjonen. En gruppe på 12 brøt seg inn, ødela utstyr for millioner. Planen var å avslutte med å sette fyr på bygget. For å gjøre en lang historie kort, forsøkte de å tenne på både fra taket og bakkenivå. Planen feilet delvis ved at gutta nede på bakkenivå ikke ventet med å sette fyr til gutta på taket var kommet seg ned, og bygget stod i fyr og flamme med halve gruppen fanget på taket. Etter å ha fått kontroll over flammene, fikk politi og redningsetat en enkel jobb med å pågripe de 6 på taket. Selv om de klarte å utsette åpningen noen uker kan en neppe kalle det et vellykket angrep.

Etter at kunden var besøkt, leide jeg meg en taxi som tok meg gjennom flott landskap, små landsbyer og over voldsomme fjell til Erbil, Kurdistans hovedstad. Sjåføren kunne ikke engelsk, ikke kunne han lese skilt og ikke visste han hvor flyplassen lå. Det var nesten litt komisk hvor mye han styret rundt nærmest i blinde, mens vi passerte det ene veiskiltet med både flyplass skrevet på kurdisk og engelsk, og med det relativt internasjonale og avslørende pikonet av et fly. En gang stoppet vi i et veikryss med et ca. 2x2 meter stort skilt rett fremfor oss med et kjempestort fly. Likevel rullet min mann ned vinduet og spurte en taxi ved siden av oss hvor flyplassen lå. Utrolig, og litt artig. Selv tror jeg at jeg kan spotte en flyplass på mange kilometers avstand, og jeg kom med oppmuntrende pek og vink, og etter en 40 minutters virring kom vi oss frem til flyplassen, og jeg var klar for min retur til like trygge Dubai.

Og så, noen bilder.
(som vanlig, hold musepeker over for å lese litt mer om bildene)

         

Pakistan – ikke helt som hjemme II

Etter en veldig god Thai-lunch bar det tilbake til kontoret til vår partner. Etter å ha jobbet oss gjennom ettermiddagen var det tid for middag. Men først måtte vi bytte bil! En ekte Hummer H2 (én av kun fire i byen på rundt 22 millioner innbyggere, skal en tro de lokale) var på sin plass, mente vår partner. Denne stod hjemme hos ham, så vi måtte bare svinge innom der på vei til restauranten. Vi skjønte fort at vi var på et aldri så lite planlagt ‘eventyr’ og sightseeing. Fint nok! Da vi omsider var kommet oss frem til det relativt fasjonable strøket åpnet portene seg (bostavelig talt) og et lite palass kom til syne. Her ble vi møtt av 3-4 vakter med samme type våpen som vår morske venn som lå på hjul. Siden vi var kommet oss på disse kanter ble vi invitert inn på en søt drink (alkoholfri selvfølgelig). Vi fikk også en titt på hjemmekino’n hans. Vel er jeg blitt en tanke bortskjemt på den fronten med flotte kinoseter på barndomsheimen på Rognerud. Men jøjjemeg, dette var saker! Etter et par danser fra Bollywood-filmer, med et voldsomt lydbilde og sterke farger, bar det avsted til en lokal restaurant i sentrum. Hele tiden med vår venn med maskingeværet på slep. God middag i hyggelig selskap.

Den resterende tiden var dedikert til kundemøter sammen med vår partner. På mange måter var kundene som sådan strengt tatt som kunder ellers i regionen. Det rare var jo hvordan vi forflyttet oss. Det var noe militært over det, og noe jeg ikke helt ble komfortabel med i løpet av tiden vi var i Pakistan. Enkelte TV-stasjoner (som bildet over antyder) var også relativt strengt bevoktet. Likevel fikk vår partner oss alltid enkelt og raskt innenfor sperringene, og vi ble kjørt helt frem til døren. Det virker noe vanskelig å bedømme sikkerheten i Karachi, da alt (og ingenting) nok kan oppfattes som et terrormål.

Og så noen bilder.
(som vanlig; hold musepeker over bildene for å lese mer)

         

Det var alt i alt en fin tur til Pakistan og Karachi. Litt cowboy-land var det nok kanskje. Og gudene vet hvordan Irak er. Vel, det finner jeg ut veldig, veldig snart!

To dagsturer og ett bryllup!

Turen hjem fra statene gikk forsåvidt greit for seg. Jeg må innrømme vi hadde et aldri så lite håp om å bli oppgradert, men det skjedde ikke denne gangen. Da ble det 16 timer på monkey-class, men selv bak i flyene til Emirates har vi det helt allright.

Denne uken har vært særdeles innholdsrik og fin!
Den startet nokså vanlig, og ble på mange måter bare bedre og bedre. Etter en lang og nokså slitsom amerika-tur, tenkte jeg det skulle bli deilig å ‘henge’ litt i Dubai. Tja … sånn ble det vel strengt tatt ikke helt. På mandag bestemte sjefen seg for at jeg måtte en tur til Muscat dagen etter. Nå er ikke Omans hovedstad lenger enn en kort times flytur unna Dubai, så helt umulig er det jo ikke å få til. Denne gangen gikk egentlig alt på skinner i Muscat, og etter en relativt tidlig avslutning på arbeidsdagen ble det tid til juice og te med noen nye venner langs nydelige, rette strender i hovedstadens bedre strøk. Selv en liten, kald øl med noen bransjekolleger ble det tid til før avreise mot flyplassen var på sin plass.

For jeg måtte nemlig tilbake til ukens klare høydepunkt i Dubai; Tonje og Wilberts bryllup! Det skulle foregå onsdag i Hatta, en idyllisk liten landsby i fjellene mot grensen til Oman. Her var det duket for et skikkelig utebryllup, med påfølgende fest ved bassengkanten. Litt varmt var det under selve vielsen, men det ble desto deiligere utpå kvelden. Skikkelig moro var det å bli bedre kjent med familie og venner av Tonje og Wilbert, og så i slike omgivelser, da! Dessverre måtte jeg dra avgåre omtrent akkurat da festen begynte å ta av…

… da jeg måtte på ukens andre utenlands-dagstur, denne gangen litt lenger bort; New Delhi, India. Her skulle vi holde et kort, men viktig møte for invitert presse. Sammenlignet med andre indiske byer er Delhi nokså organisert. Det trenger ikke bety at Delhi er organisert. Etter en overnattsflygning booket vi oss inn på et kjempeflott hotellrom utelukkende for å ta en dusj. Vi var to kolleger, så etter å ha delt regningen mellom oss kunne vi konstatere at vi hadde dusjet for $130 hver. Ikke verst! Dyrt, men akk så nødvendig etter å ha tilbringet natten i en split mellom dansegulv og overfyllt fly.

Man skulle tro at dette er omtrent så mye en kan klemme inn i én uke. Men neida. Uken var knapt halvveis. Da jeg kom tilbake til byen ble jeg møtt av tidligere Avid-kollega Tim og Hanne som er på besøk i byen for en drøy uke. Fredag ble brukt som fredager bør med fantastisk fredagsbrunch på et av hotellene i ‘gamlebyen’ (er jo ingenting som er gammelt her nede). Lørdag var noe roligere, men vi fikk fortsatt med oss en liten sightseeing-tur ut på Palmeøyen, med litt kjøpesenter mikset inn. Nå skal der konsumeres en bedre indisk middag på restauranten i nabobygget vårt.