Bakstreversk, byråkratisk bankvesen

Nå er det ikke blitt blogget på en stund, så jeg valgte å starte med et bokstavrim! Og litt i mild frustrasjon; bankene her i byen! Herre min hatt, for noen gammeldagse greier. Det første jeg fikk utdelt var jo sjekkhefte. Nå er det ikke slik at jeg skriver sjekker i øst og vest, all den tid kontanter er gangbar valuta her nede. Og jeg skal ikke gi inntrykk av at man ikke kan bruke kredittkort her nede. De av dere som har vært her, vet at det i all hovedsak ikke er noe problem.

Men det leder meg inn på en av utfordringene jeg hadde forleden. For å holde bedre styr på private penger kontra reisepenger fra jobben har jeg endelig fått surret meg til å få et separat kredittkort for jobbreiser. Alt vel og bra. Fikk fin penn da jeg signerte kontrakten, og samler bonuspoeng hos Emirates gjør jeg også. Toppen av lykke. Helt til regningen skulle betales. For det første kommer den i kun på papir sendt til kontoret. Omstendigheter utenfor bankens kontroll (som at jeg aldri er der) gjør at regningen kommer meg i hende nokså tett opp mot betalingsfristen. ”Ikke noe problem” tenkte jeg og logget meg på nettbanken min hvor jeg har lønnskonto. Men herfra ingen mulighet til å betale regningen elektronisk. Ikke noe problem, tenkte jeg, banken som utstedte kredittkortet har en filial på mitt lokale kjøpesenter. Her kan jeg jo dra og betale over skranke. Litt senere står jeg der med to kort; bankkortet knyttet til lønnskontoen med pengene, og kredittkortet som skal få påfyll. Fint, sier herren, du kan fikse det på minibanken utenfor. Ikke noe problem, tenkte jeg, fint. Her kan jeg ta ut penger fra lønnskonto og dytte det inn på kreditt-kortet, alt fra samme maskin. Enkelt! Men, min bank hvor lønnskontoen er, mener det under ingen omstendighet kan være behov for å ta ut mer enn ca. 8.000,- kroner per døgn. Hmm… regningen min var på rundt 26.000 – og betalingsfristen samme dag. Pengene stod altså på min konto, men det var ikke mulig få tak i dem. Planlegging kreves; det jeg altså egentlig burde gjort, var å ta ut maks-beløp i kontanter hver dag i tre dager, samle pengene og gå i automaten, ta ut det siste jeg trenger og betale regningen. Ikke akkurat kjempelekkert. Jeg gjorde dette påfølgende måned. Men så kom jeg på en lur greie; man kan jo dytte en sjekk inn i den betalingsautomaten, også. Så nå skriver jeg ut en sjekk hver måned for å betale kredittkortet mitt. Vet ikke helt, men det føles litt anakronistisk.

Og det var bare eksempel på én regning. Det blir enda snedigere om man titter på andre ting, som strømselskapet, bomringen, forsikringen etc. De har alle ulike metoder og partnere de jobber med. Noen regninger kan man betale på bensinstasjonen, andre over nett med kredittkort.

Det er vanskelig å si med sikkerhet hvorfor bankene ikke har hevet seg på elektroniske tjenester. Man skulle tro det var penger å spare på å effektivisere det hele litt, fjerne alle disse manuelle skrittene. Vel skjønner jeg regnestykket med at arbeidskraft er billig her nede, og tekniske løsninger sikkert relativt dyrt. Jeg skjønner at det kanskje er dyrere å endre enn å beholde dagens system. Det jeg VIRKELIG ikke skjønner er at alle ser ut til å akseptere systemet slik det er, og ikke kreve eller ønske noen effektivisering. En ting er sikkert; det holder husmødre (og får vel inkludere eventuelle husfedre, selv om jeg kun vet om én her nede) aktive. Det er alltid et nytt sted å dra for å betale ett eller annet. Å mikse det med jobb og reising er dog ikke helt enkelt. Men en gjør jo sitt beste.

Langt utover Norges grenser

De siste ukene har vært fulle av inntrykk, men angrepene i Oslo og på Utøya overskygger alt. Det har vært litt vondt å ikke være i Norge nå, med familie og venner rundt seg. Være der med venner, være der for venner. Men så har jeg også fått mange fine stunder på mine reiser i etterkant av den grufulle handlingen.

Da bomben gikk av, var jeg i Johannesburg i Sør-Afrika. Få byer i verden er generelt farligere enn nettopp denne byen. Da var det nesten ekstra surrealistisk å ringe til mamma, søsken og venner for å høre om de var uskadd. Men det flotte, og nesten litt uventede, var å se hvordan folk rundt meg tro støttende til. De var oppriktig triste, sjokkerte, håpfulle, forarget. Mange spurte hvordan det gikk med mine venner og familie hjemme i Norge. Og det i et land hvor anslagsvis 15 blir skuddrept hver dag i den rå volden som fortsatt herjer.

Selv satt jeg, som mange andre, klistret til TV, aviser, nettaviser - for å prøve å danne meg et bilde over det ufattelige. Det rullet gjennom hele natten og de påfølgende dagene på alle de store, internasjonale TV-stasjonene jeg hadde tilgang til. Mens den norske presse anonymiserte bilder og navn, var den internasjonale pressen ikke like opptatt av det. Det ble klart at altfor mange hadde mistet livet eller blitt skadet for livet – men også historier om mange helter. En nasjon samlet seg, reiste seg i fred og kjempet mot at terroren skulle få taket på oss, vinne.

Vi forflyttet oss fra Sør-Afrika til Libanon. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet, men jeg hadde ikke vært forundret om de her hadde mottatt meldingene fra Norge først med forferdelse, så et lett skuldertrekk. Beirut er en by med en voldsom og blodig historie, og jeg tenkte vel i mitt stille sinn at en hendelse som den vi var vitne til ikke ville ha så voldsomme ringvirkninger i denne byen. Men så feil kunne en ta. Jeg opplevde en enorm varme fra de jeg møtte. Bekymret spurte de hvordan det gikk med familien, hvordan det gikk meg meg – og hvor ufattelig og ondt det hele var. Mange hadde ikke skjønt helt hva ungdommene gjorde på øya, hvorfor de var et mål – og da det manipulative og langsiktige i terrorens planer ble klar for dem, var det mange som fikk en tåre i øyekroken. Det var godt å dele smerten og opplevelsene litt. Det ble ett minutts stillhet på mandag før vi satte igang med allmøtet.

Det varmet også med alle meldinger og telefoner fra nasjonale og internasjonale kolleger og venner. Dette er et sjokk og en sorg Norge ikke har vært alene om. Rosetogene, heltemotet, oppslutningen rundt demokratiet, besluttsomheten og samstemtheten har imponert mange langt utover Norges grenser. Det har vært en tøff uke å være norsk, men også en god uke.

Nå har jeg pakket og er klar for hjemreise. Det blir godt å komme hjem til Norge, familie og venner de neste to ukene. Vi sees!

To dagsturer og ett bryllup!

Turen hjem fra statene gikk forsåvidt greit for seg. Jeg må innrømme vi hadde et aldri så lite håp om å bli oppgradert, men det skjedde ikke denne gangen. Da ble det 16 timer på monkey-class, men selv bak i flyene til Emirates har vi det helt allright.

Denne uken har vært særdeles innholdsrik og fin!
Den startet nokså vanlig, og ble på mange måter bare bedre og bedre. Etter en lang og nokså slitsom amerika-tur, tenkte jeg det skulle bli deilig å ‘henge’ litt i Dubai. Tja … sånn ble det vel strengt tatt ikke helt. På mandag bestemte sjefen seg for at jeg måtte en tur til Muscat dagen etter. Nå er ikke Omans hovedstad lenger enn en kort times flytur unna Dubai, så helt umulig er det jo ikke å få til. Denne gangen gikk egentlig alt på skinner i Muscat, og etter en relativt tidlig avslutning på arbeidsdagen ble det tid til juice og te med noen nye venner langs nydelige, rette strender i hovedstadens bedre strøk. Selv en liten, kald øl med noen bransjekolleger ble det tid til før avreise mot flyplassen var på sin plass.

For jeg måtte nemlig tilbake til ukens klare høydepunkt i Dubai; Tonje og Wilberts bryllup! Det skulle foregå onsdag i Hatta, en idyllisk liten landsby i fjellene mot grensen til Oman. Her var det duket for et skikkelig utebryllup, med påfølgende fest ved bassengkanten. Litt varmt var det under selve vielsen, men det ble desto deiligere utpå kvelden. Skikkelig moro var det å bli bedre kjent med familie og venner av Tonje og Wilbert, og så i slike omgivelser, da! Dessverre måtte jeg dra avgåre omtrent akkurat da festen begynte å ta av…

… da jeg måtte på ukens andre utenlands-dagstur, denne gangen litt lenger bort; New Delhi, India. Her skulle vi holde et kort, men viktig møte for invitert presse. Sammenlignet med andre indiske byer er Delhi nokså organisert. Det trenger ikke bety at Delhi er organisert. Etter en overnattsflygning booket vi oss inn på et kjempeflott hotellrom utelukkende for å ta en dusj. Vi var to kolleger, så etter å ha delt regningen mellom oss kunne vi konstatere at vi hadde dusjet for $130 hver. Ikke verst! Dyrt, men akk så nødvendig etter å ha tilbringet natten i en split mellom dansegulv og overfyllt fly.

Man skulle tro at dette er omtrent så mye en kan klemme inn i én uke. Men neida. Uken var knapt halvveis. Da jeg kom tilbake til byen ble jeg møtt av tidligere Avid-kollega Tim og Hanne som er på besøk i byen for en drøy uke. Fredag ble brukt som fredager bør med fantastisk fredagsbrunch på et av hotellene i ‘gamlebyen’ (er jo ingenting som er gammelt her nede). Lørdag var noe roligere, men vi fikk fortsatt med oss en liten sightseeing-tur ut på Palmeøyen, med litt kjøpesenter mikset inn. Nå skal der konsumeres en bedre indisk middag på restauranten i nabobygget vårt.

      

Marokko

Hele forrige uke var jeg i Marokko med en av mine franske kolleger. Målet var å møte ulike TV-stasjoner og partnere. Som flere andre turer jeg har hatt i det siste, ble denne planlagt ikke veldig lenge før avreise. Min franske kollega gjorde dog en kjempejobb med å få på plass alt. Og det var ikke lite!

Emirates flyr direkte fra Dubai til Casablanca, og ettersom turen startet her ville jo den fungert aldeles utmerket – med en behagelig avgangstid på morgenen. Eneste utfordring var at den sene ankomsten ville ødelagt hele dagen franskmannen hadde lagt opp. Dermed ble det en ny overnatts melkerute; Dubai – Doha – Tunis – Casablanca. Herlig var det å dra rett ut til en middels krevende kunde, og spesielt deilig var det at tidsforskjellen på 4 timer gjorde det mulig å strekke dagen ekstra lang.

Neida, nå høres det ut som om det ikke var noen topp tur til Marokko, og det er langt fra sannheten! Dette føyde seg inn i rekken av kjempeturer, med god mat og drikke, flotte og interessante opplevelser, og møte med mange fine mennesker.

Først ut var hovedstaden Rabat bare en kort togtur fra flyplassen i Casablanca. Her bodde vi på et flott, lite hotell inne i gamlebyen hvor trange smug og gater gjorde det umulig for bilferdsel. Kun ‘villmenn’ på scootere suste forbi utenfor vinduene våre. Rabat er en koselig liten kystby med en spennende miks av gammelt og nytt. Dette gjaldt ikke minst også bilparken, med mange drosjer langt eldre enn meg selv – de fleste av dem lappet sammen av utallige reparasjoner, utbedringer og Petter Smart-løsninger. Etter to dager i hovedstaden leide vi oss en stor og komfortabel taxi og tok en dagstur til Tanger. Vi passerte gjennom et svært skjønt landskap med frodige åser, små landsbyer, fjell og sjø. Jeg tror jeg ble tatt litt på senga over hvor frodig og grønt det var – og hvor storslått og fint! Jeg satt bak i drosjen og bare nøt det jeg så mens naturen og kulturen passerte forbi. Magisk.

Så var det Casablanca. For en filmfrelst er det jo et eller annet magisk med Casablanca. Men skal jeg være helt ærlig slet jeg litt med å finne den magien da jeg først var der. Sentrum av byen er i hovedsak et nokså sjelløst forretningsområde med store, internasjonale hotellkjeder. Det var en god del byggeaktivitet, blant annet et stort marina-område som sikkert blir helt strøkent når det står ferdig, men akkurat nå slo ikke Casablanca meg som noe fantastisk flott – og byen fremsto som en stor kontrast til det vakre vi hadde hatt rundt oss hele veien fra Tanger. Heldigvis hadde vi et hotell på en nokså fine strandpromenaden, så vi forholdt oss ikke så mye til sentrum av byen. Men det Casablanca kanskje ikke hadde i arkitektur og orden, kompenserte den på andre måter. Maten var fantastisk, og menneskene likeså!

Etter endt møteaktivitet bar det tilbake til flyplassen hvor min 18-timers melkerute ventet. Jeg landet, noe forsinket, i Dubai midt på dagen lørdag (siste dag i helgen). Men her var det ingen tid å kaste bort. Etter legebesøk bar det avsted for å søke indisk visum (noe som fort kan ta noen timer). Men litt hygge ble det også denne helgen; kino i gode venners lag.

Apropos gode venners lag: Denne uken er det nytt besøk! Philip, broren Steffen og Krstian kommer ned! Philip har kommet allerede, og i morgen og torsdag morgen kommer de andre. Vi skal opp i Burj Khalifa, spise fredagsbrunch, dra på Röyksopp-konsert og rett og slett kose oss skikkelig! Ai ai så jeg gleder meg!

(hold musepekeren over bildene for å lese mer)

   

Captain Slow i 230 km/t

Aldri har jeg vært spesielt opptatt av bil og fart, noe som kom relativt greit frem da jeg ble ‘Catain Slow’ da vi kjørte Go-kart her i Dubai for en stund tilbake. En god kombinasjon av feighet og manglende ferdigheter gjorde at det gikk fort, men på ingen måte fort nok sammenlignet med de andre gutta vi var ute med. Uansett, moro var det nå i alle fall.

I dag gikk det dog riktig så fort! Erik hadde noen venner i byen, men han var selv ute på reise. I dag tidlig våknet jeg opp til en melding som spurte om jeg ville ta hans plass på Dubai Autodrome, som ligger der byen slutter og ørkenen starter. Her var det reservert en Audi R8 V10 ‘Supercar experience’. Diplom og greier fikk han som fullførte. Ikke har jeg gjort dét før, så en får vel slenge seg på når en får anledning!

Først var det en 20 minutters teori og sikkerhetskurs. Kjøringen skulle foregå på en lukket bane, og for å gjøre det enklere var det satt ut kjegler langs siden for å markere hvor man skulle bremse, hvor svingen skulle starte og hvor man skulle kutte svinge mot for å få en så rett og hurtig bane som mulig. Etter en 11 minutters videosnutt og en salig stillhet etter kjørelærerens oppfordring på spørsmål fra salen bar det ut til bilene. Og der stod de … Audi TT først, så Audi R8; et monster av en velbalansert bil.

Som tidligere hintet om, har jeg nå ingen utdreven lidenskap for bil og fart. Bil er i all hovedsak et transportmiddel, og den transporten skal gjerne foregå så trygt som mulig. Ikke helt tilfeldig, kanskje, at jeg eier en Volvo. En mild angst snek seg på da vi kom ut på banen. Sindre, kompisen til Erik, var først ut.

Så var det min tur. Med en instruktør ved min side ble det først en del runder med en nokså potent Audi TT. Instruktøren fortalte om sporvalg, bremseteknikker og kom med korrigerende og oppmuntrende meldinger. Det var mer anstrengende enn jeg først hadde trodd; en måtte være ganske skjerpet. Når en begynte å få litt tak på det, ble jeg geleidet inn i Pit’en. Nå var det bilbytte. Ut av den nokså potente TT’en, og inn i en super-potent R8; 5,2 liters V10, 525 hk, midstilt motor for optimal balanse og en vekt som ikke er noen match for den kraftige motoren. Først nå begynte det svinge skikkelig. Herre min hatt for en ekstrem bil! Det var en tanke skremmende på ut på banen, men med en solid instruktør ved min side ble spenning snudd til ren moro. Løypen var nokså krevende, med enkelte skarpe svinger og litt høydeforskjell. Sistesvingen før oppløps-siden var nokså slakk, og her kunne en gi full fres. Det var en spennende følelse å ligge i 230 km/t, hugge i bremsene og kaste seg inn i neste sving! En gryende mestringsfølelse overtok for den avtagende angsten – og det ble et par spennende runder før min tilmålte tid på banen var over. Litt mo i knærne og adrenalin-fyllt var jeg da jeg steg ut av bilen og mottok mitt superbil-opplevelses-diplom. Dette var moro, selv for en Volvo-eier!

 

Kommende uke skal jeg en ny tur til Beirut. Oppdatering derfra følger!

Internett er ikke trygt!

Og når det blir på sitt mest utrygge, da kommer denne plaken opp. Heldigvis er det noen som passer på!

Joda, det er nok mye snusk og uskikkelige greier der ute. Skal jeg være helt ærlig, er jeg ikke alltid kjempesur over at noen rydder og filtrer litt. Men så er det hva som filtreres, da. Og hvorfor.

Konstanten er at innhold som nakenhet, dop og gambling er forbudt og blokkert. I utgangspunktet blir innhold som er i strid med lokale etiske retningslinjer blokkert. Disse reglene er, så langt jeg har skjønt, både religiøst og kulturelt forankret. Fattet i korthet kan en vel si at myndighetene her nede har tatt på seg rollen å vokte og skjerme oss tre knepp mer enn andre land jeg vet om gjør.

Det som kanskje er noe mer overraskende, er at eksempelvis dating-tjenester og VoIP (Voice over IP) også er blokkert. Dating fordi det er usømmelig. Man skal ikke leve i synden, må vite. Kontakt med det andre kjønn er forbeholdt de gifte. Men ser en for seg en litt streng tolkning av de etiske retningslinjene kan jo ikke myndighetene tillate dette (hadde de gjort det, kunne de teknisk bli anklaget for å være hallik – slik er jeg i alle fall blitt forklart tankerekken…). Litt mer rart er det kanskje at prate-tjenester som Skype også er sperret. Det vil si, helt sperret er den ikke. Og det endres litt nå og da. I hovedsak kan man laste ned programmet. Noen ganger går det virkelig tregt å logge seg på, man kan ringe fra Skype til Skype, alstå til en annen datamaskin. Men man kan ikke ringe til en annen telefon (slik en kan fra mange andre land jeg har vært i). Dette er som regel, på en litt snedig måte, blokkert. Mon tro hvilke etiske lokale regler litt telefonprating bryter med? Eller, kan det bryte med de to statskontrollerte teleselskapenes interesser? Det virker i alle fall som om man får litt grensetilfeller i lovgivningen og etiske retningslinjer når det er såvidt korte avstander mellom lov og pengebok.

I det siste har det gått litt frem og tilbake hvilke andre sider som er blokkert og ikke. I lange perioder har eksempelvis Flickr og datingtjenester som Match.com vært blokkert. Men i kveld ser de ut til å være åpne. Det er av en eller annen merkelig grunn ikke ap.no! Skal den gamle tanta gjøre internett så mye mindre trygt? Og det er nå uansett ikke tryggere enn at man kan skrive adressen fullt ut – www.aftenposten.no – og da, ja da kommer man inn. En annen side som har vært sperret en tid er nrk.no/rr (et av mine favoritt-radioprogrammer Radioresepsjonen). Man kan fint komme inn på både nrk.no og p3.no, men altså ikke nrk.no/rr. Lurer på hva de har snakket om i det siste som har gjort at det er på kant med de etiske retningslinjene til De Forente Arabiske Emirater. Eller kanskje de ikke har sagt noe galt. Kanskje det bare er en av de merkelige sidene man har blokkert, for så at den like plutselig blir tilgjengelig igjen. I mellomtiden får jeg heller høre podkastene deres. iTunes har de nå ikke sperret, i alle fall ikke enda…

Turister i by’n!

For litt siden var jeg så heldig å få Marianne og Kristian på besøk! De kom ned for drøye to uker siden, og det var litt leit å kjøre dem tilbake til flyplassen for en drøy uke siden – men jaggu var det hyggelig med besøk! Dessverre skjedde det samme nå som da mamma, pappa, Sigrun og Gustav var på besøk; jeg ble skikkelig, skikkelig forkjølet. Ikke bra, og jeg får se å komme meg til legen snart så man en gang for alle kan bli kvitt hva-enn-det-nå-er som har festet seg i halsen min den siste tiden.

Sammen fikk vi gjort mye moro, med to (!) fredagsbruncher, dagsturer til Qatar og Abu Dhabi, middag på 7-stjerners Burj al Arab og Emirates Palace (og mange andre gode steder!), markeder og mye annet regionen har å tilby. Ja selv vafler og Ski-VM-innspurt på Sjømannskirken ble det. Marianne har allerede lagt ut en del flotte bilder på bloggen deres, så jeg nøyer meg med å legge ut et lite knippe.

Takk for besøket – velkommen igjen!

        

Annerledes-landet på nytt

Forrige uke var jeg på reisefot her i Gulf-området. Først var det to relativt behagelige dager i Qatar, bare en liten times flytur unna Dubai. Jeg har vært der mange ganger før, og turen var relativt rutine. Fra Qatar fløy jeg så direkte til Riyadh i Saudi-Arabia. Her har jeg også vært før, men en tur til Saudi er liksom aldri helt rutine. For det første er det nokså vanskelig å komme seg hit. Det er en omstendelig prosess å fikse visum. En ukes tid skal ambassaden ha passet ditt, og det er ikke alltid like enkelt å finne en hel uke uten behov for korte eller lengre reiser.

Selve reisen er jo ikke stort anderledes enn de fleste andre reiser, dog er det som oftest en betydelig lenger kø for passkontrollen her enn andre steder. Jeg ble henvist til en nokså lang kø. Etter rundt 20 minutter hadde køen på mirakuløst vis en progresjon på negative 2 meter! Det er egne skranker for de lokale fra Golfområdet, og her gikk det unna. Store deler av tiden var det ingen kø og ledig kapasitet, men nåde den som forsøkte seg her. Jeg holdt meg pent og pyntlig i den køen jeg var henvist til. Etter en times tid var det min tur. Betjenten så på passet mitt, og sa høyt og myndig ett eller annet på arabisk. Pekte gjorde han også. Visstnok ville han ha meg i skranken tilegnet deres egne. En time kastet bort i fullstendig unødvendig kø-ståing der, altså. Knallstart på min Saudi-tur!

På vei inn til byen passerte vi en enorm byggeplass som jeg så på mitt forrige besøk. Kongen, som begynner å bli svært gammel og har litt sviktende helse, har satt igang flere store byggeprosjekter – og han vil se dem gjennom i sin tid, så de holder et voldsomt tempo! Et av de større prosjektene i Riyadh-området er det nye kvinne-universitetet. Aldri har jeg sett så mange byggekraner samlet i mitt liv som akkurat der. I det vi passerte denne byggeplassen kunne sjåføren opplyse at det hadde vært en ulykke der forrige uke. En kranfører hadde feilberegnet høyden på lasten og dundret inn i strukturen under. Rundt 100 arbeidere døde. 100 stykker!! Dette var ingen stor sak i lokal media, som for å si det pent er mer kontrollert enn de fleste andre steder. Er jo mange arbeidere å ta av er vel den generelle tanken, for alt jeg vet. Jeg ble helt lamslått av det jeg hørte! Så uendelig feil, og likevel ingen som hverken hører om det eller bryr seg nevneverdig. Tok litt tid før jeg klarte gi slipp på tanken om at det nå satt 100 familier i India, Kina, Banlgadesh og deromkring og sørget sine kjære – mens det sannsynligvis satt 100 nye arbeidere klare til avreise et annet sted. Ikke bra.

Vel inne i Riyadh var ting som det bruker. Jeg tok inn på mitt ‘vanlige’ hotell, og gjorde jobben jeg var kommet for. Men jeg hadde også en liten utfordring. Sjefen min ville jeg skulle besøke en stor kunde på østkysten av landet. Jeg hadde gjennom flere dager forsøkt å finne meg noen flybilletter, men uten hell. Løsningen ble da tog. Midtøsten er i det store og hele ikke kjent for en god og utbredt togtjeneste – og ingen av mine lokale partnere hadde noen gang prøvd dette. Flere av dem visste ikke engang at det var noe tog, og få hadde sett en togbillett før (jeg printet den ut og viste til interesserte). Med en følelse som nok var kjent for både Nansen og Columbus trappet jeg opp i gryningen på togstasjonen i Riyadh for en 5-timers tur gjennom ørkenen. Ser ikke helt bort fra at jeg er første i familien og venneflokken til å gjennomføre akkurat den turen der. Ved avreise fra stasjonen koblet en mann seg på høyttaler-anlegget, regner med det var togfører eller konduktør – nå var det nemlig tid for bønn! Her skulle det bes for en trygg og god overfart. Etter 3 x Allahu Akbar og noen strofer fra Koranen var det duket for min første togtur gjennom ørkenen i Saudi-Arabia.

Etter et bra møte med verdens største oljeselskap satte jeg meg igjen på toget, denne gangen ble jeg henvist i familievognen. Jeg hadde knapt satt meg tilrette da en bevæpnet vakt myndig fortalte meg, på arabisk, noe jeg bare kunne anta betydde noe i retning av at jeg hadde bare å finne meg en annen plass. Litt lenger ned i vognen var nemlig single-seksjonen.

Riyadh er en by på mange måter lik f.eks. Abu Dhabi. Det er relativt rent og pent, og en finner til en viss grad samme butikker og banker. Men det er en ting man ikke finner; kvinner. Ute på gaten er det bare menn. En sjelden gang kan man se en kvinne … noen skritt bak sin mann. Eller i baksetet i en bil. Restauranter har vanlige innganger (ofte kalt Single Section), og en en egen inngang rundt hjørnet kvinner kan bruke (Family section). Pussige greier.

Nå har jeg vært i Dubai i nesten en uke. Det har vært en stor årlig messe denne uken, og det har vært svært hektisk å få alle bitene på plass. I kveld ryddet vi standen, og jeg er klar for neste utfordringer. Og jeg trenger ikke vente lenge. Om en times tid drar jeg til flyplassen for en kort tur til USA, før det blir London noen dager – og så hjem til Oslo for helgen. Får vel begynne å pakke litt. Snakkes!

    

Tilbake til Europa … men fortsatt et stykke hjemmefra

I morgen drar jeg tilbake til Europa … såvidt det er. Det aller meste av kommende uke tilbringer jeg i Tyrkia. En av våre partnere har et roadshow, og jeg er kalt inn for å hjelpe til. Som sist jeg var i Tyrkia blir det først noen dager i Istanbul, så en kort tur til Ankara. Sistnevnte er jo en skikkelig innlandsby, på 850 m.o.h. – så på denne tiden kan det bli litt friskt. Kanskje jeg får brukt vinterjakka igjen. Det hadde jo vært gøy.

Da jeg skulle bestille flybillettene fikk jeg et lite crash-course i flypriser. Og jøjjemeg, hvem er det som bestemmer prisene på billetter? I utgangspunktet skal jeg jo på en måte fly to runder tur/retur – Dubai-Istanbul og Istanbul-Ankara. Ettersom sistnevnte var den mest kritiske (med spesielle krav til avgang-/ankomsttider) tenkte jeg det var greit å starte med dem. Som sagt så gjort. Reisebyrået kunne rapportere tilbake en pris på kr. 4.150,-. Litt stivt synes jeg vel dette var, spesielt med tanke på at det er en relativt kort innenriksflight – og det er tallrike avganger, så det kan vel neppe være et ekstremt kapasitetsproblem. Litt nervøs for hvor dyr denne turen kom til å bli, ba jeg reisebyrået sjekke reisen under ett (gjerne med de samme innenriksflightene) - altså med start og slutt i Dubai i stedet for ‘bare’ Istanbul-Ankara. Og da, vettu, selv om det var akkurat samme selskap og flighter ble totalprisen bare drøye 3.550,-! Ergo, hvis jeg bare ville kjøpe A kostet det langt mer enn om jeg kjøpte A+B! Og da er jo B både større og burde være langt dyrere… Forstå det den som kan!

Men nå er altså billetter i boks, og det blir Tyrkia neste! Gleder meg litt, både Istanbul og Ankara er fine byer. God mat, hyggelig folk etc. Dette blir nok storveis!

Dagstur til Hatta

Lørdag ble en relativt aktiv dag. Shahram og kone, som vi traff på julefesten for ikke så lenge siden, har som relativt ny-innflyttede i Dubai fått en liste over ting en bør gjøre og oppleve. Listen er i hovedsak fyllt av reisemål en relativt kort kjøretur unna Dubai by.Sammen med Tonje og Wilbert bestemte vi oss for å prøve å gjøre disse utfluktene sammen når det lot seg gjøre. Dessverre kunne hverken Tonje eller Wilbert komme, men det kunne derimot noen iranske venner av Shahram – så sammen dro vi tidlig lørdag morgen ut av byen og inn i ørkenen – og opp mot fjellene. Hatta er en liten grenseby rett før Oman-grensen. Ettersom det ligger litt bort fra kysten, og litt opp i fjellene, er klimaet her noe snillere enn i Dubai. Det blir ikke fullt så klam luftfuktighet, og det er nok noe ‘svalere’ gjennom året.

Først tok vi en bedre brunch på Hatta Fort Hotel, et flott anlegg litt utenfor selve landsbyen. Herfra dro vi innom en ‘heritage village’. Det er utrolig interessant å se hvordan beduinene levde i den veldig nære fortid. Det er store kontraster til dagens Dubai, og bare i løpet av en generasjon har hverdagen og levestandarden deres blitt snudd fullstendig på hodet. Parken var veldig informativ og artig. Temperaturen var også behagelig plassert rett under de 30 (tenkte jeg måtte skryte litt, skjønner det har vært kaldt hjemme!). Vi dro så videre for å se på et dam-anlegg, som er en viktig måte å kontrollere vannmengden ved store regnfall. Etter dette følte vi at vi fortjente å dra tilbake til hotellet hvor vi la oss godt til rette ved svømmebassenget for litt sol, avslapning, tullprat og bading. Det var veldig deilig å slappe helt av og bare kose seg og nyte øyeblikket litt. Veldig bekymringsløst, egentlig. Helt maks. Bassenget var innbydende, men mine iranske venner fant det utrolig kaldt. Jeg vil tippe det hold kanskje 25 garder eller så. De kunne ikke se for seg at man kunne bade i kaldere vann noe sted. Jeg fortalte dem om fjordene, fjellvann og innsjøer (med og uten is) hjemme, men jeg vet ikke helt om de trodde på at man badet der…

Etter en god dag på farten (og i ro) dro vi tilbake til Dubai. Vi bestemte oss for å møtes litt senere på Dubai Mall for en avslutnings-jule-middag. Og det passet fint, for da kunne jeg slå flere fluer i én smekk og få gjort unna litt julegaveshopping. Det hadde også Tonje tenkt, og etter at jeg litt tilfeldig så og si gikk rett på henne, verdens største kjøpesenter er tydeligvis ikke stort nok, handlet vi gaver med en effektivitet og presisjon selv gode tyskere ville misunt oss. God middag ble det også. Og en hårklipp. Kan ikke forlange mer ut av en lørdag!

Et par bilder fra Hatta. Hold peker over for litt info.

  

Rugby Sevens

I går var Tonje, Wilbert og jeg sammen med to nye iranske venner av oss på en av de store årlige begivenhetene her nede, i alle fall hva sport angår; Rugby Sevens. Dette er en tre-dagers cup. Det hele startet på torsdag hvor en rekke amatørlag deltar. Vi hadde fikset oss billetter til lørdagen, så etter en god frokost hos Tonje og Wilbert bar det avsted til stadioen. Det var en nokså stor stadio midt i ørkenen, og det var vel godt i underkant av halvfullt da vi kom. Det gjorde at det forstatt var noen plasser igjen i skyggen. Selv i skyggen ble det nokså varmt utover dagen, og vi gjorde det vi kunne for å holde væskebalansen oppe. Etterhvert som solen gikk ned, fant vi oss noen plasser litt lenger ned på tribunen, og resten av ettermiddagen koste vi oss i aftensolen.

Ingen av oss hadde voldsom kjennskap til rugby tidligere, men Wilbert hadde heldigvis plukket opp noen av reglene. Det er en nokså komprimert og kjapp cup, da lagene er mindre, banen bredere og omgangene kortere enn vanlig. Så det ble en ganske fartsfylt dag! Vi begynte å skjønne litt mer av spillet, men var nokså vilkårlige i hvem vi heiet på. En av taktikkene vi valgte var å heie på det andre laget i forhold til resten av massene (som stort sett holdt med lagene fra England, Wales og Sør-Afrika). Eller heie på begge lag, rett og slett verdsette god Rugby. Til slutt var det Samoa mot England i finalen. Det var stort sett briter der vi hadde valgt å sette oss, men en enslig kar fra Samao var det to rader foran oss. Han ble rett så kjepphøy da Samoa gikk opp i en nokså komfortabel ledelse rett etter pause. Men England kneppet inn, og dro det i land – til stor glede for de rundt oss. Og vi pakket sakene våre etter en lang dag i varmen. Skikkelig moro var det, så dette blir det nok mer av til neste år!

   

Nå er det jul igjen … nesten

Den siste tiden har det gått i juleting, faktisk. For en liten stund siden spurte Tonje om jeg ville hjelpe til å arrangere den årlige julemiddagen til Norwegian Business Group her i Dubai. I en mail hun sendte meg skrev hun: “Jeg tar meg av alt rundt, men har ikke nok kapasitet til å stå for underholdningen i tillegg. Du er da ganske underholdende?”. Jeg skjønte ikke helt hva jeg skulle lese ut av det, men valgte å tolke det positivt. Det har vært noen hektiske uker i mellomg, men på forrige torsdag lokket hun og Wilbert med pizza hos seg, og vips var jeg blitt toastmaster for julemiddagen dagen etter. Fredagen gikk ta med til å forberede litt til festen. Tonje hadde fikset alt annet, så jeg kom jo virkelig til dekket bord – bokstavelig talt. Det ble en veldig bra kveld, med ribbe, pinnekjøtt, øl og aquavit. Dog litt uvant med et juleselskap i en hage, med behagelige 27 grader eller så rundt midnatt. Helt knall! Det var moro å treffe både gamle kjante og nye fjes. Det var en glad og fornøyd gruppe på 120 som sammen feiret den kommende julen med god mat og drikke.

På lørdag var det duket for julebasar på Sjømannskirken. Mange har jobbet hele høsten med å lage nisser, julepynt og mye annet flott som ble solgt til kjærkommen inntekt for sjømannskirken. Her var det også deilig gløgg og julegrøt. Selv nissen var på besøk. Til og med bittelitt julestemning klarte å trenge seg på.

Det siste julerelaterte i det siste er at jeg har fått kjøpt billetter hjem til jul. Gleder meg til drøye to uker i moderlandet. Får håpe sprengkulden som har herjet har gitt seg til det, ellers blir det mektig tøft for en ørken-mann som synes det var begynt å bli litt kaldt da jeg i går gikk til bilen eller endt arbeidsøkt. Da var det 28 grader….

Bloggeaktiviteten har vært noe lavere enn vanlig. Rett før mamma, pappa, Sigrun og Gustav kom på besøk fikk jeg en skikkelig lei feber og hoste. Bakteringen hang skikkelig igjen. En kraftig og intens antibiotika-kur klarnet opp i det meste, men ikke alt. Den siste tiden har jeg hatt absolutt intet overskudd, men har vel fungert sånn noenlunde. Nå er jeg tilbake, og er i god form. Så nå kan jeg endelig finne overskudd til å gjøre alt det jeg har utsatt. For eksempel å forteller litt om den fantastiske turen vi hadde til Jordan. Mer om den i neste innlegg!

Håper dere har en fin adventstid hjemme i kulden. Vi klarer oss i alle fall greit her i ørkenen!

Krise … hvilken krise?

For ikke så lenge siden kunne vi lese i avisene her nede av myndighetene ‘avlblåste’ kredittkrisen, og kunne konstatere at Dubai klarte seg fint gjennom denne tiden. Det er jo ikke helt forenelig med hva en har lest i europeisk presse. Begge sider virker til en viss grad noe unyanserte. Ikke kjenner jeg den hele og fulle sannhet, men jeg kan jo i alle fall observere litt hva som skjer rundt meg. Som for eksempel byggeplassen ved siden av blokken jeg bor i. Her har det vært svært liten aktivitet, eller rettere sagt; siden jeg flyttet inn i mars har det ikke blitt støpt eller bygget noenting. Plassen har stått forlatt. Dette er nok én av indikatorene på at noe ikke har gått helt etter planen. Og det er nok flere sånne byggeplasser rundt om i byen. Om ikke engstelig har jeg i det minste vært litt skeptisk til om de plutselig skulle begynne å sveise, støpe og snekre bare noen meter fra soveromsvinduet. Nå ser det imidlertid ikke slik ut. Da jeg kom hjem fra Oslo her om dagen hadde de allerede begynt å fylle opp hullet med fyllmasse.

Det virker dog som om hovedregelen er at det som er påbegynt også fullføres. I alle fall de relativit enkle og små prosjektene som å bygge en 50 etasjes boligblokk. Offisielt blir ikke prosjekter her nede kansellert – de blir som regel ‘postponed’, alstå utsatt, ofte på ubestemt tid. Som for eksempel gigant-prosjektet The World – disse øyene som ser ut som verdenskartet sett ovenfra. Mange andre prosjekter har også blitt ‘postponed’. Vi kommer nok ikke til å se det planlagte kilometer-høye bygget ved Palm Jebel Ali (palmeøy nummer to som er betydelig større enn den første) med det første.

En annen ting jeg har latt merke til er at flere nye boligblokker ser ut til å være i all hovedsak tomme. En jeg pratet med i eiendomsbransjen sa at mange leiligheter har blitt solgt som et rent investerings-objekt, og ikke for å dekke et bo-behov. Etter at man i Dubai åpnet opp for at utlendinger kan kjøpe eiendom (noe som ikke er normen her i Midtøsten), ble det plutselig populært i investeringsøyemed, særlig da alle piler peker oppover en tid tilbake.

Krise eller ikke, det har vært en nokså imponerende byggeaktivitet stort sett hele tiden jeg har vært her nede. Opplevelsen av at ting har stoppet helt opp kan jeg ikke si at jeg har hatt.

I skrivende stund sitter forresten mamma, pappa, tante Sigrun og onkel Gustav på flyet på vei nedover til Dubai. Sammen skal vi oppleve både Dubai og Jordan i løpet av den neste drøye uken. Det blir bra. Oppdatering følger!

Kort, men bra helg hjemme

Det ble en skikkelig intensiv helg da jeg var hjemme noen dager forrige uke. Det var godt å se igjen så mange, og både rekke over bursdagsfeiring for pappa, bytur med gutta (bra nachspiel Philip, sporty når kona ligger og sover i rommet ved siden av. Håper vi ikke forstyrret din kones nattesøvn altfor mye, jeg vil jo gjerne bli invitert til dere igjen!). På søndagen fikk vi sneket inn en god tur rundt Østensjøvannet og omegn. Det var deilig med frisk luft og høstlige temperaturer og farger, den kombinasjonen har vi ikke her nede.

Uken etter at jeg kom tilbake har gått relativt fort, delvis fordi jeg jo kom ned midt-ukes. Det er hektisk på jobb om dagen, men en rekker jo å snike inn litt moro også. Som på onsdag da Erik inviterte på middag i sin lokale taverna, som viste seg å være et svært bra steakhouse. På fredag var jeg ute med Tonje og Wilbert, først på en belgisk café (=god øl, grei mat), så videre ut for å teste nattelivet. Målet var å møte Erik og et par andre, men de startet tidlig og tok kvelden før vi var ferdig spist.

Fra i dag blir det nesten to uker (!) fri, etter en heldig kombinasjon av avspasering, et par feriedager og Eid al-Adha. Og ikke helt tilfeldig kommer mamma, pappa, tante Sigrun og onkel Gustav på besøk! De første dagene blir fyllt med diverse aktiviterer og sightseeing i Dubai før vi tar turen til Jordan med Dødehavet, Petra og Wadi Rum. Gleder meg!

En i høyre, to i venstre

Det har vært ordentlig hektisk på jobb om dagen. Sjefen min, som skal gifte seg i morgen i Damascus, har hatt fri de siste to ukene. Da har mye av hans oppgaver falt på meg. Helt greit det, altså – men det har blitt rimelig lange dager.

Forrige uke var jeg rundt om i byen for å finne et sted jeg kunne få gulfeber-vaksine. Jeg var fortalt av en av mine kolleger at man kunne få det på flere av sykehusene. Etter å ha brukt en del timer på å besøke de sykehusene jeg kjenner til, viste det seg ikke fullt så enkelt. Jeg fikk navnet på en klinikk, men uten et skikkelig gatesystem, og bare omtrentlige beskrivelser på hvilket område den lå i, tok det ende litt tid før jeg fant frem. Det var godt og varmt den dagen, forresten. Uansett, da jeg først kom frem var det en hel meny å velge i. Ettersom vi øker litt aktiviteten i sentral-Afrika om dagen, valgte jeg meg ut et par hete kandidater, deriblant gulfeber som er obligatorisk for min tur til Nigeria til uken. Det ble sprøyter i begge armer, så tilbake på jobb.

Men først står Damascus for tur! I ettermiddag flyr jeg altså til Syria for å være med i bryllupet til min sjef. Vi er et par stykker fra kontoret som drar over. Det blir nok spennende! Oppdatering følger!

På ambassade-besøk i hovedstaden

I dag måtte jeg ta meg en svipptur til Abu Dhabi, en drøy times kjøring sørover langs kysten. Som omtalt tidligere; de elsker å stemple her nede. Spiller liten rolle hva det er, men et stempel skal der være. Kvitteringer, kontrakter, ordrer, attester – stort sett alt papir kan stemples. Så også i passene når en krysser landegrenser. Tidligere, før jeg fikk mitt elektroniske reisekort, kunne én og samme tur resultere i hele fire stempler i passet (på vei ut av Dubai, inn og ut av landet jeg besøkte og så inn igjen i Dubai). Selv om de ikke er fremmed for å stemple på samme side innimellom andre lands stempler og sånn sett fylle opp sidene relativt effektivt, begynner mitt kjære pass å slippe opp for blanke felter. Konsulatet i Dubai har ingen passtjeneste, så da ble det en tur til hovedstaden. Hovedstaden har som hovedsteder flest et eget ambassadestrøk, men det skulle vise seg at det ikke er her den norske ambassaden ligger. Sammen med blant annet Finland og Belgia har Norge valgt å legge sin ambassade til et grått kontorbygg midt i tjukkeste sentrum av Abu Dhabi.

Det hele virket relativt formelt, en måtte lage egen avtale og det hele – og pass kan kun ordnes søndager mellom 10 og 13. Til avtalt tid banket jeg på døren inn til ambassaden, og visste vel ikke helt hva jeg hadde i vente. Jeg hadde på forhånd fått vite at det eneste jeg trengte å ta med var mitt originale pass – det var visstnok det hele. Vel, klok av skade (hvor en alltid har med én for lite av et eller annet) tok jeg med kopi av både det ene og det andre. Men sant nok, intet annet enn mitt originale pass trengtes. Jeg fikk utlevert et enkelt skjema, hvor jeg attpåtil kun trengte å fylle ut noen få felter, som navn, øyefarge og høyde. De aller fleste feltene kunne jeg la være blanke. Artig at de ikke ønsket noen kontaktinfo utover mobiltelefon … og det sikkert kun fordi de ringer når passet er ferdig. Uansett, etter at de fire-fem feltene var fylt ut ble jeg satt foran en maskin som så ut som en krysning mellom en minibank og et sminkespeil, med flere små lys opp langs sidene og det hele. Det var nemlig en gjør-det-selv passmaskin! Her var det bare å følge anvisninger på skjermen, som å legge fingre på skanner, se inn i kameraet og signere elektronisk på det hele. Litt sånn science-fiction. Artig.

Om en to ukers tid blir det ny tur til Abu Dhabi for å plukke opp min flunkende nye pass. Av grunner noe ukjent for meg vil dette passet dog ha en kortere gyldighet med kun 2 år mot de vanlige 10 årene. Men liten rolle spiller det vel så lenge de fleste landene her i regionen elsker sine stempler. Fullt blir vel dette passet også etter hvert.

Grillsesongen innviet

Dagtemperaturen er for tiden på behagelige ‘noen og førr’, så forrige helg innviet Tonje, Wilbert og jeg sesongen for ørkenturer. Med oss var både faren til Wilbert, Erik og en kompis av Erik. Det ble en fin tur i kjent terreng. I store deler av sommeren har jeg kjørt rundt i en Volvo som føles ny og fin, med alle deler inntakt – og målet var å finne balansen mellom å ha det gøy og å beholde vitale deler på. Det gikk vel sånn noenlunde greit. I alle fall frem til turen i og for seg var over og vi skulle ta sjarmøretappen langs en av løypene for å komme tilbake til asfalt og byen. Disse løypesystemene er nesten som skogsbilveier å regne. Vi kjørte i solnedgang og det hele var egentlig ganske så flott, og det gikk rolig for seg. Helt til vi traff på en liten dump. I både større og lavere fart hadde denne dumpen sikkert ikke skapt noen problemer, men slik det hadde seg bånna støtdemperen seg helt, og hjulet klarte dermed å ta tak i deler av beskyttelses-materialet i hjul-buen. Denne ble delvis revet av, og bøyde på sin side et metallfeste som lagde en pussig lyd når vi kjørte fremover, men ikke bakover. Merkelig. Etter en kjapp inspeksjon og oppretting av metallfestet kunne vi dog kjøre videre, men da med litt mindre isolasjon enn da vi startet turen – ellers i tipp-topp stand. Ingen krise, og jeg er sikker på at gutta på verkstedet gladelig bytter ut neste gang jeg svinger innom.

I dag gikk det roligere for seg. Tonje har noen venninner på besøk, og vi forsket også ut nye områder et lite stykke lenger ut av byen. Her var det skikkelig flotte sanddyner. Men du og du så myk sanden var! Der vi normalt kjører er det relativt fast og greit, men i dag kjørte vi oss kjapt fast, og det relativt godt. Det ble mye graving, napping og trekking av hverandres biler i starten, men vi fikk teken på det etterhvert. Etter å ha kjørt og kost oss et par timer, begynte solen å gå ned og det var på tide å finne en plass vi kunne sette opp grillen.

Så da er altså grillsesongen innviet her nede. Gleder meg til flere fine turer!

Så noen bilder fra forrige og denne helgens turer: