Turkmenistan 2.0

I stedet for å hvile, noe jeg nok kunne trenge etter en uke i Amsterdam, bar det rett fra IBC messegulvet til flyplassen for nattlig flyvning til Istanbul og videre til Ashgabat, hovedstaden i Turkmenistan (mer om min forrige tur her; del 1, 2 og 3).

Turen til Turkmenistan kom litt skjevt ut, da reisebyrået vi bruker hadde forvekslet månedene september og oktober (mer om det i neste blogginnlegg). Etter litt sjonglering, sjarmering og spurting kom jeg med på flyet, og landet til et mildt kaos i passkontrollen. Men det var ingenting mot hva som ventet i bagasjehallen (bilde under). Først så jeg et mylder av folk. Det alene er jo ikke helt uventet. Men noen var et hode eller to høyere enn andre. Pussig, tenkte jeg, hva er det de står på da. Joda, de står på en haug av bagasje! I enden av rommet var det en stor haug med bager, vesker og kofferter opptil tre-fire i oppå hverandre. Og så kvinner, barn og fullvoksne menn som krabber og går oppå og leter etter sin bagasje. Når sant skal sies, var dette litt vel i overkant for en gjennomsliten sjel. Jaja, tenkte jeg, om en liten time er jeg på hotellet, og får meg en dusj og en cowboy-strekk før messen åpner noen få timer senere. Men først må jeg jo finne bagasjen min. Herre min hatt for et styr. Til slutt ser jeg kofferten min på bagasjebåndet, og jeg slår meg sammen med de andre, krabber (så forsiktig jeg kan) over bagasjen foran meg og kjemper meg til bagasjebåndet og får av min koffert før noen får mulighet til å tråkke på den. 10 poeng til Øystein! Etter den lille triumfen kan denne morgenen bare bli bra, tenkte jeg.

… helt til sjåføren som plukket meg opp på flyplassen gikk tom for bensin halvveis inn til byen. Vel, vi fikk i alle fall god tid til å nye soloppgangen mens vi ventet på hjelp. Minuttene tikket også, og stjal av mine tiltenkte to timer med søvn.

Forrige gang jeg var her visste jeg ikke hva jeg kunne forvente. Denne gangen hadde jeg en anelse. Stedet har fått et ufortjent dårlig rykte blant mine kolleger (hvorav et par av dem faktisk har vært her). Vel er det ting som er annerledes. Som hvordan mange helt tydelig ikke har en særlig peiling på rulletrapper, for eksempel. På messen hadde vi stand rett ved siden av en av landets antagelig få rulletrapper. Det var et interessant skue å se hvordan mange sto og analyserte de ulike trinnene som ble matet ut, rugget i takt … og til slutt nærmest hoppet mot det trinnet de hadde sett seg ut. Men det er jaggu meg mye som er bra her også. Som mange av menneskene jeg treffer på min vei. De er åpne og gjestfrie. Som hun hos vår lokale partner som hadde en søster som giftet seg den siste kvelden jeg var i byen, og de mente det ville være en fornærmelse om jeg ikke kom i bryllupet! Det var både uventet og hyggelig, men det er klart en ikke kan la en slik mulighet gå fra seg. Morsomt var det å se hvor likt, men også ulikt, bryllup feires. Her hadde de en nokså fiffig løsning; alt skjedde under middagen! Det var ikke noe egen seremoni, men brudeparet ble kalt frem på midten av dansegulvet for å få sin velsignelse, mens gjestene satt rundt med de lekreste retter foran seg på bordene. Etter et par slike korte avbrudd var de gift, og festen kunne begynne! Feiende flott fest, faktisk.

Så bar det avgårde til hotellet for å pakke sakene og komme seg til flyplassen, for å få en ny utfordring å overkomme. Mer om det i neste innlegg.

Som sist, intet skikkelig kamera – men her noen ‘mobilder’. Hold musepeker over bildene for å lese litt mer.

               

To dagsturer og ett bryllup!

Turen hjem fra statene gikk forsåvidt greit for seg. Jeg må innrømme vi hadde et aldri så lite håp om å bli oppgradert, men det skjedde ikke denne gangen. Da ble det 16 timer på monkey-class, men selv bak i flyene til Emirates har vi det helt allright.

Denne uken har vært særdeles innholdsrik og fin!
Den startet nokså vanlig, og ble på mange måter bare bedre og bedre. Etter en lang og nokså slitsom amerika-tur, tenkte jeg det skulle bli deilig å ‘henge’ litt i Dubai. Tja … sånn ble det vel strengt tatt ikke helt. På mandag bestemte sjefen seg for at jeg måtte en tur til Muscat dagen etter. Nå er ikke Omans hovedstad lenger enn en kort times flytur unna Dubai, så helt umulig er det jo ikke å få til. Denne gangen gikk egentlig alt på skinner i Muscat, og etter en relativt tidlig avslutning på arbeidsdagen ble det tid til juice og te med noen nye venner langs nydelige, rette strender i hovedstadens bedre strøk. Selv en liten, kald øl med noen bransjekolleger ble det tid til før avreise mot flyplassen var på sin plass.

For jeg måtte nemlig tilbake til ukens klare høydepunkt i Dubai; Tonje og Wilberts bryllup! Det skulle foregå onsdag i Hatta, en idyllisk liten landsby i fjellene mot grensen til Oman. Her var det duket for et skikkelig utebryllup, med påfølgende fest ved bassengkanten. Litt varmt var det under selve vielsen, men det ble desto deiligere utpå kvelden. Skikkelig moro var det å bli bedre kjent med familie og venner av Tonje og Wilbert, og så i slike omgivelser, da! Dessverre måtte jeg dra avgåre omtrent akkurat da festen begynte å ta av…

… da jeg måtte på ukens andre utenlands-dagstur, denne gangen litt lenger bort; New Delhi, India. Her skulle vi holde et kort, men viktig møte for invitert presse. Sammenlignet med andre indiske byer er Delhi nokså organisert. Det trenger ikke bety at Delhi er organisert. Etter en overnattsflygning booket vi oss inn på et kjempeflott hotellrom utelukkende for å ta en dusj. Vi var to kolleger, så etter å ha delt regningen mellom oss kunne vi konstatere at vi hadde dusjet for $130 hver. Ikke verst! Dyrt, men akk så nødvendig etter å ha tilbringet natten i en split mellom dansegulv og overfyllt fly.

Man skulle tro at dette er omtrent så mye en kan klemme inn i én uke. Men neida. Uken var knapt halvveis. Da jeg kom tilbake til byen ble jeg møtt av tidligere Avid-kollega Tim og Hanne som er på besøk i byen for en drøy uke. Fredag ble brukt som fredager bør med fantastisk fredagsbrunch på et av hotellene i ‘gamlebyen’ (er jo ingenting som er gammelt her nede). Lørdag var noe roligere, men vi fikk fortsatt med oss en liten sightseeing-tur ut på Palmeøyen, med litt kjøpesenter mikset inn. Nå skal der konsumeres en bedre indisk middag på restauranten i nabobygget vårt.

      

Rugby Sevens

I går var Tonje, Wilbert og jeg sammen med to nye iranske venner av oss på en av de store årlige begivenhetene her nede, i alle fall hva sport angår; Rugby Sevens. Dette er en tre-dagers cup. Det hele startet på torsdag hvor en rekke amatørlag deltar. Vi hadde fikset oss billetter til lørdagen, så etter en god frokost hos Tonje og Wilbert bar det avsted til stadioen. Det var en nokså stor stadio midt i ørkenen, og det var vel godt i underkant av halvfullt da vi kom. Det gjorde at det forstatt var noen plasser igjen i skyggen. Selv i skyggen ble det nokså varmt utover dagen, og vi gjorde det vi kunne for å holde væskebalansen oppe. Etterhvert som solen gikk ned, fant vi oss noen plasser litt lenger ned på tribunen, og resten av ettermiddagen koste vi oss i aftensolen.

Ingen av oss hadde voldsom kjennskap til rugby tidligere, men Wilbert hadde heldigvis plukket opp noen av reglene. Det er en nokså komprimert og kjapp cup, da lagene er mindre, banen bredere og omgangene kortere enn vanlig. Så det ble en ganske fartsfylt dag! Vi begynte å skjønne litt mer av spillet, men var nokså vilkårlige i hvem vi heiet på. En av taktikkene vi valgte var å heie på det andre laget i forhold til resten av massene (som stort sett holdt med lagene fra England, Wales og Sør-Afrika). Eller heie på begge lag, rett og slett verdsette god Rugby. Til slutt var det Samoa mot England i finalen. Det var stort sett briter der vi hadde valgt å sette oss, men en enslig kar fra Samao var det to rader foran oss. Han ble rett så kjepphøy da Samoa gikk opp i en nokså komfortabel ledelse rett etter pause. Men England kneppet inn, og dro det i land – til stor glede for de rundt oss. Og vi pakket sakene våre etter en lang dag i varmen. Skikkelig moro var det, så dette blir det nok mer av til neste år!

   

Nå er det jul igjen … nesten

Den siste tiden har det gått i juleting, faktisk. For en liten stund siden spurte Tonje om jeg ville hjelpe til å arrangere den årlige julemiddagen til Norwegian Business Group her i Dubai. I en mail hun sendte meg skrev hun: “Jeg tar meg av alt rundt, men har ikke nok kapasitet til å stå for underholdningen i tillegg. Du er da ganske underholdende?”. Jeg skjønte ikke helt hva jeg skulle lese ut av det, men valgte å tolke det positivt. Det har vært noen hektiske uker i mellomg, men på forrige torsdag lokket hun og Wilbert med pizza hos seg, og vips var jeg blitt toastmaster for julemiddagen dagen etter. Fredagen gikk ta med til å forberede litt til festen. Tonje hadde fikset alt annet, så jeg kom jo virkelig til dekket bord – bokstavelig talt. Det ble en veldig bra kveld, med ribbe, pinnekjøtt, øl og aquavit. Dog litt uvant med et juleselskap i en hage, med behagelige 27 grader eller så rundt midnatt. Helt knall! Det var moro å treffe både gamle kjante og nye fjes. Det var en glad og fornøyd gruppe på 120 som sammen feiret den kommende julen med god mat og drikke.

På lørdag var det duket for julebasar på Sjømannskirken. Mange har jobbet hele høsten med å lage nisser, julepynt og mye annet flott som ble solgt til kjærkommen inntekt for sjømannskirken. Her var det også deilig gløgg og julegrøt. Selv nissen var på besøk. Til og med bittelitt julestemning klarte å trenge seg på.

Det siste julerelaterte i det siste er at jeg har fått kjøpt billetter hjem til jul. Gleder meg til drøye to uker i moderlandet. Får håpe sprengkulden som har herjet har gitt seg til det, ellers blir det mektig tøft for en ørken-mann som synes det var begynt å bli litt kaldt da jeg i går gikk til bilen eller endt arbeidsøkt. Da var det 28 grader….

Bloggeaktiviteten har vært noe lavere enn vanlig. Rett før mamma, pappa, Sigrun og Gustav kom på besøk fikk jeg en skikkelig lei feber og hoste. Bakteringen hang skikkelig igjen. En kraftig og intens antibiotika-kur klarnet opp i det meste, men ikke alt. Den siste tiden har jeg hatt absolutt intet overskudd, men har vel fungert sånn noenlunde. Nå er jeg tilbake, og er i god form. Så nå kan jeg endelig finne overskudd til å gjøre alt det jeg har utsatt. For eksempel å forteller litt om den fantastiske turen vi hadde til Jordan. Mer om den i neste innlegg!

Håper dere har en fin adventstid hjemme i kulden. Vi klarer oss i alle fall greit her i ørkenen!

Kort, men bra helg hjemme

Det ble en skikkelig intensiv helg da jeg var hjemme noen dager forrige uke. Det var godt å se igjen så mange, og både rekke over bursdagsfeiring for pappa, bytur med gutta (bra nachspiel Philip, sporty når kona ligger og sover i rommet ved siden av. Håper vi ikke forstyrret din kones nattesøvn altfor mye, jeg vil jo gjerne bli invitert til dere igjen!). På søndagen fikk vi sneket inn en god tur rundt Østensjøvannet og omegn. Det var deilig med frisk luft og høstlige temperaturer og farger, den kombinasjonen har vi ikke her nede.

Uken etter at jeg kom tilbake har gått relativt fort, delvis fordi jeg jo kom ned midt-ukes. Det er hektisk på jobb om dagen, men en rekker jo å snike inn litt moro også. Som på onsdag da Erik inviterte på middag i sin lokale taverna, som viste seg å være et svært bra steakhouse. På fredag var jeg ute med Tonje og Wilbert, først på en belgisk café (=god øl, grei mat), så videre ut for å teste nattelivet. Målet var å møte Erik og et par andre, men de startet tidlig og tok kvelden før vi var ferdig spist.

Fra i dag blir det nesten to uker (!) fri, etter en heldig kombinasjon av avspasering, et par feriedager og Eid al-Adha. Og ikke helt tilfeldig kommer mamma, pappa, tante Sigrun og onkel Gustav på besøk! De første dagene blir fyllt med diverse aktiviterer og sightseeing i Dubai før vi tar turen til Jordan med Dødehavet, Petra og Wadi Rum. Gleder meg!

Tilbake fra Nigeria

Siden både messen og flere gode restauranter, barer og nattklubber var innenfor sikkerhetsmurene til hotellet vi bodde på, ble mye av tiden ’slått i hjel’ på hotellet. Men både på onsdag og torsdag tok vi oss en tur utenfor murene for å se hva byen hadde å by på. Vi var forresten en av mine gode kolleger tilknyttet Dubai-kontoret, men bosatt i Frankrike. Med oss hadde vi fått med en partner på kamera-siden av bransjen, bosatt i England – men fra Nigeria. Kort oppsummert kan jeg si at alt gikk fint og vi hadde det storveis! Abuja føyer seg altså inn i rekken over steder jeg ikke har noe imot å dra tilbake til! Men kanskje ikke som turist…

På returen til Dubai fikk vi en skikkelig dose Afrika-opplevelse. Jeg hadde booket flybillettene mine uten å vite at flere av våre partnere også skulle fly med Emirates til og fra Nigeria. Siden vi hadde booket uavhengige av hverandre, hadde jeg fått ulike flighter på innenriksruten. De hadde en mye tidligere avgang fra Abuja til Lagos med et annet selskap, selv om vi hadde samme Emirates-billett fra Lagos til Dubai. Uansett, for å gjøre logistikken enklere bestemte vi at jeg skulle være med dem ut til flyplassen tidlig på morgenen. Der skulle vi fikse en billett til meg, så vi kunne gjøre hele turen sammen. Man må nemlig bytte terminal i Lagos, og det er ikke noen busser eller taxi’er å stole på, så slike ting bør arrangeres på forhånd – og det hadde de allerede gjort for sin ankomst. Det enkleste var dermed om jeg ble med dem. Hørtes jo enkelt og greit ut, ikke sant?

Vel, for å gjøre en lang, lang historie litt kortere – her kommer punktvis oppsummering:

7:26
Jeg møtte opp i resepsjonen, klar til avreise for flyavgang 9:45. Normalt bør en ha 3 timer på flyplassen, men resten av følge mente vi likevel skulle få nok tid med en 7:30 avgang fra hotellet.

7:35
Nestemann i følget dukker opp og sjekker ut. To er klare … fire mangler.

8:24
En av gutta fra vår lokale partner kommer ned og spør om vi har sett de andre. Smiler når han hører at han er nummer tre. Husk; flyavgang kl. 9:45 … og sikkert en gode 40-50 minutters kjøring unna flyplassen.

8:31
Bilene som skal ta oss til flyplassen kommer. Det gjør også resten av følget. Vi er på vei … i en ikke rent lite imponerende fart. På med sikkerhetsbeltet.

9:14
Ankommer flyplassen.

9:17
Etter å ha lesset ut all bagasjen går det opp for følget at vi er ved feil terminal. Det er nesten 10 minutters kjøring til den andre terminalen. Jeg er relativt rolig, for jeg har i utgangspunktet en billett til et annet fly (på terminalen vi dro til først) klokken 10:55 – så jeg har jo fortsatt god tid til denne avgangen. De andre er også bemerkelsesverdig rolige!

9:24
Ankommer riktig flyplass. Dét er det mange andre som har gjort også. Et aldri så lite folkehav møter oss inne i innenriksterminalen. Lettere kaotisk, faktisk. Ikke noe stress å spore i følget.

9:31
En lokal hjelper på flyplassen brøyter seg vei til innsjekkings-skranken, og sjekker inn de andre. Min bagasje blir også sjekket inn. Husk, på dette punktet har jeg fortsatt ingen billett til flighten – for den skulle vi jo fikse på flyplassen. En annen går for å kjøpe billett. Jeg blir sendt med bagasjen gjennom første sikkerhets-sjekk. Herfra må jeg tilbake, for de trenger passet mitt for å kjøpe billett. Fortsatt ikke noe stress.

9:33
Det hele virker mer som et uorganisert marked, med vanlige bord (ikke nødvendigvis vanlige skranker) og store hauger med bagasje stablet i ulike ansamlinger. Vår bagasje blir puttet i én av haugene.

9:39
Jeg har billetten i hånden. Bagasjen sjekket inn. Nå er det den vanlige sikkerhets-kontrollen. Køen er sikkert 40 meter lang … og det er ett  apparat i drift. En annen lokal hjelper plukker oss opp bak i køen og sender oss i front. Utrolig nok virker det som om en brorpart av de som nå står i sikkerhetskontrollen skal med det samme flyet til Lagos.

9:44
Vi er nå innenfor sikkerhetskontrollen! I et korrput land som dette slår det meg plutselig hva denne operasjonen sannsynligvis har kostet av kontanter. Jeg mener, bare å få kjøpe en billett til et fly som skulle gå seks minutter senere…

9:45
Flyet skulle ha vært i luften.

9:58
Flyet blir ropt opp …. og det annonseres en forsinkelse på ubestemt tid. Artig nok var de fleste andre flyene også forsinket. Alle av samme grunn; for sent ankommet fly. Det er ingen skjermer eller tavler, så en må passe på å høre etter hva som annonseres over høyttaler-anlegget. Ikke en mine i resten av følge. Dette betydde imidlertid at det ble tid til en kaffekopp. Deilig.

10:40
Flyet har kommet, og vi slippes ut ‘på beitet’ igjen. Stort sett alle passasjerene på en gang. Det var flere fly som ventet passasjerer, så en måtte spørre seg frem på parkeringsplassen. Her ble det også gjensyn med bagasjen, og alle måtte frem og hente sin koffert for så å gi den videre til en losser som tok seg av den. Flyet var forresten absolutt stappfullt. Vanskelig å vite hvordan de fikset en billett sånn i siste liten så jeg fikk være med, men jaggu lot det seg ikke ordne.

Etter nye små forsinkelser kom vi oss til Lagos, hvor et nytt kaos ventet med både bagasje og terminal-bytte. Men nå er dere sikkert lei reise-anektoder, så den historien får vente til en annen gang. Jeg kan nøye meg med å si at jeg tror hele følget rakk flyet, selv om jeg ikke så tre av dem da vi boardet…

Jeg ble frarådet å ta bilder i det offentlige rom. En av våre partnere ble anholdt av politi da han tok bilder med telefonen sin. Det kan koste deg dyrt, og jeg var egentlig forberedt på å ikke komme i for mye klammeri med lovens lange arm i landet. Dere får dermed nøye dere med et bilde av min franske kollega, som hadde fått lånt seg noen briller for anledningen.

Finfint bryllup!

Nå er jeg hjemme i en time eller to før jeg drar videre til Nigeria. Bryllupet i Damaskus var kjempegreier! Det var sikkert drøye 250 gjester, og god stemning. Selve vielsen var nokså lik det vi er vant med fra kirker i Norge, men alt gikk på arabisk.

På lørdagen fikk jeg også kommet meg inn til gamlebyen i Damaskus. Flere bilder kommer senere. Nå må jeg hive meg rundt og dra tilbake til flyplassen.

Tilbake fra Amsterdam

Nå er nok en IBC-messe over. Det har vært krevende og slitsomt, men for det meste egentlig ganske moro. Som vanlig er det tøffe og lange dager, både på selve messen og i timene etter med middager og sosiale treff. Det er alltid moro å treffe igjen kolleger, kunder, partnere – og treffe nye folk. Siden forrige IBC har vi kjøpt flere selskaper, og slike messer er en fin anledning til å bli kjent med både folkene og produktene fra disse oppkjøpene.

Men det er jaggu meg godt at selve messen ikke er lenger enn den knappe uken den er. Det blir lett mye god mat og drikke, sene kvelder og tidligere morgener. Vi var en trøtt og sliten gruppe på tre som sammen fløy i går kveld fra Amsterdam, og landet i Dubai tidlig på morgenen i dag. Flyet var langt ifra fullt, og det var ikke noen barnefamilier å se – så det ble en liten høneblund idet vi la Europa bak oss. Skikkelig deilig var det også å komme tilbake til og sove i egen seng – eller sove i det hele tatt! Føler vel at det har bygd seg opp et visst underskudd på søvn over de siste dagene. Jeg har angrepet dagen så langt relativt rolig, med moderat jobbing både hjemmefra og kontoret. Man kommer nok til å bruke en dag eller to før en på nytt kan se litt fremover og jobbe utover høsten, som nok bare blir mer og mer hektisk etterhvert som ukene går.

Men en kan ikke ligge helt på latsiden bare fordi man er litt sliten. I kveld blir det go-kart med gutta her nede. Og i morgen er det innflyttingsfest hos Erik før jeg nok sakte, men sikkert inntar sofa’n for en film eller to i løpet av helgen. Eller Mad Men (herregud for en god serie!).

Fin bursdagsfeiring – del 1

 

Noen lurer kanskje på hvordan det ble med bursdagsfeiring? Etter å ha tatt med kolleger fra ulike land ut på middager stort sett hele forrige uke, hadde jeg bestemt at bursdagen skulle feires med venner og ikke kolleger – det får jo være måte på. Vel, så kommer jo den vanlige ‘sommer-bursdag’-forbannelsen som jeg husker så godt fra langt tilbake. Ingen er jo der de bruker å være på sommeren. Erik var i Jordan, Maral hjemme i Beirut på ferie osv. Men heldigvis holder Tonje og Wilbert ut sommervarmen!

Vi fikk oss en arabisk aften på Dubai Marine Beach Resort & Spa, med kjempegod mat og arabisk musikk svakt i bakgrunnen. Jeg har vært på dette stedet en gang tidligere, faktisk under min aller første Dubai-tur for nesten halvannet år siden. Da var det fullt fres med magedans og det hele, men både hun og bandet så ut til å ha tatt ferie, også. Kanskje like greit.

Det ble en veldig hyggelig kveld. Ikke bare ‘snek’ de seg til å betale for hele gildet – men jeg fikk også en helt knall gave; luftkompressor. OK, vet det kanskje ikke høres ut som en typisk knall gave for flere av dere. Men med dette lille verktøyet kan vi nå fremover enkelt fylle opp dekkene våre etter å ha kjørt i ørkenen! Tidligere har vi måtte kjøre kilometer på kilometer i saktegående kollone med tildels gyngende og ustabil føring grunnet det lave lufttrykket i dekkene. Men nå er det en saga blott. Smart! Takker så mye, og jeg tror vi sammen også kommer til å få god bruk for den.

Fint var det med en liten markering på selve dagen. Så blir det jo fest straks jeg kommer hjem til helgen. Det gleder jeg meg veldig til. Dessuten blir det nok en fest her i Dubai også når jeg kommer meg tilbake etter ferien. Dette må feires ordentlig – er jo ikke så ofte en fyller runde år.

Og for ordensskyld, det ble ingen ørkentur på dagen. Det var ei heller planen. I min komplette udugelighet ble det ikke tatt noen bilder under middagen, men jeg har heller lett frem en perle fra arkivet.

Snart hjem på ferie

Forrige uke tilbragte jeg for det meste på kontoret hvor vi hadde samlet teamet vårt for litt kursing. I den forbindelse tok jeg den lille, men internasjonale, gruppen på middag tre av kveldene. Det har ikke vært så skrekkelig varmt den siste uken, i alle fall ikke på kveldene, så vi kunne faktisk sitte ute og spise med utsikt ut på fonteneshowet ved Dubai Mall på torsdag. Litt hett var det, men utsikten tatt i betrakning var det verdt det. Det er alltid fint å ha kolleger på besøk, for det gir en god anledning til å prøve ut nye restauranter og utesteder. Fantastisk research med tanke på at flere av dere har sagt dere vil komme ned i løpet av høsten og vinteren.

Mest av alt gleder jeg meg nå til å komme hjem på ferie om bare noen dager! Torsdag morgen flyr jeg med Emirates til London. Her skal jeg sammen med noen kolleger se hva GBBF er for noe. Flere av dem har prøvd det før, og det er visstnok ganske moro. Med unntak av Hoffbräuhaus’et her i Dubai, er nok dette det nærmeste jeg kommer Oktoberfest på lang tid. Men jeg blir bare i London et døgn før jeg setter snuten nord-østover og lander i Oslo utpå ettermiddagen fredag 6. august. Jeg kommer til å være hjemme frem til mandag 23. august – i alle fall slik planen ser ut nå.

To ukers ferie i Norge skal bli deilig! Lite er planlagt i detail, men det blir i alle fall et lite bursdagsselskap på Underwater Pub lørdag kveld. Det blir i alle fall én tur ned til hytta, og sikkert mye annet gøy. Det skal bli fint å se dere igjen om noen dager. Gleder meg til lange, lyse sommernetter, grilling … og kanskje litt regn. Vi sees!

Så var’n gift

Et av høydepunktene med denne hjemturen er uten tvil bryllupet til Charlotte og Philip. På lørdag ble de altså viet i en veldig fin seremoni i Fagerborg Kirke.

Lørdagen startet egentlig nokså tidlig litt lenger ned i gata, der hvor festen skulle være. Her hjalp en del av oss med å sette ut bord og stoler, pynte, koble opp musikkanlegg osv. Det gikk nokså hurtig og greit unna. Avslutningsvis fikk vi oss alle en velsmakende kebab på Bislett, det siste måltid for Philip som en fri mann.

Etter vielsen bar det avsted direkte til festlokalet et par kvartaler ned fra kirken. Her var det god tid til litt mingling, mens brudeparet tok bilder (som så ut til å bli veldig bra!). Det ble samlet til middag akkurat etter planen, og min karriere som toastmaster tok til. Jeg tror vel egentlig at det gikk nokså bra. Både brudepar og gjester koste seg fælt. Som gave hadde Thor Andre, Marie, Kristian, Marianne og jeg fikset en pianist med hovedfag i argentisk tango til å spille på et dyrt og flott flygel som stod i lokalet. Jeg tror dette var et innslag som både brudepar og gjester satte pris på. Alt i alt kunne vel ikke kvelden gått særlig mye bedre, det var en fin feiring og en god fest. Gratulerer Charlotte og Philip!