10 dager over there

Tidligere i måneden var jeg tilbake i USA for tredje gang i år. Denne gangen var det et produkt-kurs jeg ble sendt på i Madison, Wisconsin, ikke langt utenfor Chicago. Det er dog en relativt drøy tur fra Dubai (fire flyplasser og 27 timer). Sist gang jeg var her, var det en voldsom snøstorm. Denne gangen av det deilig og sommerlig. Kurset var egentlig ganske spennende, og det er jo alltid hyggelig å treffe mine amerikanske kolleger, og én annen fra Europa. Madison er liksom litt halv-Skandinavia, med høyreiste, blonde gutter og jenter som alle hevder å være norske. Ikke alle har vært i Norge, men det er jo alltid hyggelig å ha noe felles! Både kontoret vårt og hotellet lå noe ut av selve byen, men forholdene er nokså små – så vi kom oss inn til byen to kvelder. Det er et flott lite sentrum, som også er hovedstaden i Wisconsin. Det er en fin liten by å vandre rundt i, med gode restauranter og trivelige folk.

   

Etter fire dager i midtvesten dro jeg østover mot vårt hovedkontor. Siden jeg først var i de kanter av verden meldte jeg meg også opp for et kort introduksjons-kurs for produkter vi kommer til å lansere utover høsten. Normalt er disee intro-kursene forbeholdt våre amerikanske kolleger, men siden jeg nå var i området tenkte jeg det var en god idé å få med seg. Dessuten betydde det et tur til moderskipet ved Burlington, Massachusetts. Aldri har jeg vært på vårt hovedkontor før, så det var vel strengt tatt på tide.

Men først ble det en helg i Boston! Her hadde jeg strengt tatt ingenting fore, annet enn å nyte hva byen hadde å by på. Og det var ikke så rent lite. Boston rykket raskt opp på min topp-5 liste over amerikanske favorittbyer, kanskje til og med topp-3. Jeg landet utpå fredags-ettermiddagen, og hadde hele helgen til å utforske byen. Hotellet jeg hadde booket meg inn på lå i utkanten av Chinatown, og tett på mange av severdighetene. Hele lørdagen gikk jeg rundt i byen, langs Freedom Trail – en genial idé hvor man følger en rød linje langs fortau, over kryss og gjennom parker. Fullfører man den, har man fått med seg de fleste severdighetene. Informative plansjer var satt opp underveis. Været var helt knall, og jeg storkoste meg i denne feiende flotte kystbyen!

           

Søndagen tok jeg turen ut til det gamle havneområdet, som å i all hovedsak er omgjort til et rekreasjonsområde med museer og kaféer. Her satte jeg meg til men en god bok i noen timer. Et par kort ble skrevet, og så var det duket for middag utenfor byen hjemme hos en av mine kolleger. Dette var en flott by, og kan anbefales på det varmeste!

  

Bakstreversk, byråkratisk bankvesen

Nå er det ikke blitt blogget på en stund, så jeg valgte å starte med et bokstavrim! Og litt i mild frustrasjon; bankene her i byen! Herre min hatt, for noen gammeldagse greier. Det første jeg fikk utdelt var jo sjekkhefte. Nå er det ikke slik at jeg skriver sjekker i øst og vest, all den tid kontanter er gangbar valuta her nede. Og jeg skal ikke gi inntrykk av at man ikke kan bruke kredittkort her nede. De av dere som har vært her, vet at det i all hovedsak ikke er noe problem.

Men det leder meg inn på en av utfordringene jeg hadde forleden. For å holde bedre styr på private penger kontra reisepenger fra jobben har jeg endelig fått surret meg til å få et separat kredittkort for jobbreiser. Alt vel og bra. Fikk fin penn da jeg signerte kontrakten, og samler bonuspoeng hos Emirates gjør jeg også. Toppen av lykke. Helt til regningen skulle betales. For det første kommer den i kun på papir sendt til kontoret. Omstendigheter utenfor bankens kontroll (som at jeg aldri er der) gjør at regningen kommer meg i hende nokså tett opp mot betalingsfristen. ”Ikke noe problem” tenkte jeg og logget meg på nettbanken min hvor jeg har lønnskonto. Men herfra ingen mulighet til å betale regningen elektronisk. Ikke noe problem, tenkte jeg, banken som utstedte kredittkortet har en filial på mitt lokale kjøpesenter. Her kan jeg jo dra og betale over skranke. Litt senere står jeg der med to kort; bankkortet knyttet til lønnskontoen med pengene, og kredittkortet som skal få påfyll. Fint, sier herren, du kan fikse det på minibanken utenfor. Ikke noe problem, tenkte jeg, fint. Her kan jeg ta ut penger fra lønnskonto og dytte det inn på kreditt-kortet, alt fra samme maskin. Enkelt! Men, min bank hvor lønnskontoen er, mener det under ingen omstendighet kan være behov for å ta ut mer enn ca. 8.000,- kroner per døgn. Hmm… regningen min var på rundt 26.000 – og betalingsfristen samme dag. Pengene stod altså på min konto, men det var ikke mulig få tak i dem. Planlegging kreves; det jeg altså egentlig burde gjort, var å ta ut maks-beløp i kontanter hver dag i tre dager, samle pengene og gå i automaten, ta ut det siste jeg trenger og betale regningen. Ikke akkurat kjempelekkert. Jeg gjorde dette påfølgende måned. Men så kom jeg på en lur greie; man kan jo dytte en sjekk inn i den betalingsautomaten, også. Så nå skriver jeg ut en sjekk hver måned for å betale kredittkortet mitt. Vet ikke helt, men det føles litt anakronistisk.

Og det var bare eksempel på én regning. Det blir enda snedigere om man titter på andre ting, som strømselskapet, bomringen, forsikringen etc. De har alle ulike metoder og partnere de jobber med. Noen regninger kan man betale på bensinstasjonen, andre over nett med kredittkort.

Det er vanskelig å si med sikkerhet hvorfor bankene ikke har hevet seg på elektroniske tjenester. Man skulle tro det var penger å spare på å effektivisere det hele litt, fjerne alle disse manuelle skrittene. Vel skjønner jeg regnestykket med at arbeidskraft er billig her nede, og tekniske løsninger sikkert relativt dyrt. Jeg skjønner at det kanskje er dyrere å endre enn å beholde dagens system. Det jeg VIRKELIG ikke skjønner er at alle ser ut til å akseptere systemet slik det er, og ikke kreve eller ønske noen effektivisering. En ting er sikkert; det holder husmødre (og får vel inkludere eventuelle husfedre, selv om jeg kun vet om én her nede) aktive. Det er alltid et nytt sted å dra for å betale ett eller annet. Å mikse det med jobb og reising er dog ikke helt enkelt. Men en gjør jo sitt beste.

Langt utover Norges grenser

De siste ukene har vært fulle av inntrykk, men angrepene i Oslo og på Utøya overskygger alt. Det har vært litt vondt å ikke være i Norge nå, med familie og venner rundt seg. Være der med venner, være der for venner. Men så har jeg også fått mange fine stunder på mine reiser i etterkant av den grufulle handlingen.

Da bomben gikk av, var jeg i Johannesburg i Sør-Afrika. Få byer i verden er generelt farligere enn nettopp denne byen. Da var det nesten ekstra surrealistisk å ringe til mamma, søsken og venner for å høre om de var uskadd. Men det flotte, og nesten litt uventede, var å se hvordan folk rundt meg tro støttende til. De var oppriktig triste, sjokkerte, håpfulle, forarget. Mange spurte hvordan det gikk med mine venner og familie hjemme i Norge. Og det i et land hvor anslagsvis 15 blir skuddrept hver dag i den rå volden som fortsatt herjer.

Selv satt jeg, som mange andre, klistret til TV, aviser, nettaviser - for å prøve å danne meg et bilde over det ufattelige. Det rullet gjennom hele natten og de påfølgende dagene på alle de store, internasjonale TV-stasjonene jeg hadde tilgang til. Mens den norske presse anonymiserte bilder og navn, var den internasjonale pressen ikke like opptatt av det. Det ble klart at altfor mange hadde mistet livet eller blitt skadet for livet – men også historier om mange helter. En nasjon samlet seg, reiste seg i fred og kjempet mot at terroren skulle få taket på oss, vinne.

Vi forflyttet oss fra Sør-Afrika til Libanon. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet, men jeg hadde ikke vært forundret om de her hadde mottatt meldingene fra Norge først med forferdelse, så et lett skuldertrekk. Beirut er en by med en voldsom og blodig historie, og jeg tenkte vel i mitt stille sinn at en hendelse som den vi var vitne til ikke ville ha så voldsomme ringvirkninger i denne byen. Men så feil kunne en ta. Jeg opplevde en enorm varme fra de jeg møtte. Bekymret spurte de hvordan det gikk med familien, hvordan det gikk meg meg – og hvor ufattelig og ondt det hele var. Mange hadde ikke skjønt helt hva ungdommene gjorde på øya, hvorfor de var et mål – og da det manipulative og langsiktige i terrorens planer ble klar for dem, var det mange som fikk en tåre i øyekroken. Det var godt å dele smerten og opplevelsene litt. Det ble ett minutts stillhet på mandag før vi satte igang med allmøtet.

Det varmet også med alle meldinger og telefoner fra nasjonale og internasjonale kolleger og venner. Dette er et sjokk og en sorg Norge ikke har vært alene om. Rosetogene, heltemotet, oppslutningen rundt demokratiet, besluttsomheten og samstemtheten har imponert mange langt utover Norges grenser. Det har vært en tøff uke å være norsk, men også en god uke.

Nå har jeg pakket og er klar for hjemreise. Det blir godt å komme hjem til Norge, familie og venner de neste to ukene. Vi sees!

Pakistan – ikke helt som hjemme

De siste ukene har vært veldig fine, med reiser til mange kjente og kjære steder. Det var godt å treffe igjen venner og kjente. Det ble både tid til navnefest for lille Astrid, 17. mai feiring med flaggheising og frokost, samt mye moro med venner og kolleger i London, Stockholm og Oslo.

Forrige mandag bar det avsted til et noe mindre kjent sted, i alle fall for meg; Karachi, Pakistan! Vi skulle være her i tre dager for å treffe vår nye partner og dra på et par kundebesøk. Spenningen dro seg til allerede på vei fra flyplassen. I det vi nærmet oss byen så vi en del helikoptre i luften. Det kom også mye røyk opp fra det relativt store området. På venstre siden av veien stod opprørspoliti og soldater, sammen med 40-50 ambulanser klare med blålysene på. Vi spurte sjåføren hva slags øvelse dette var. Men neida, det viste seg at Taliban hadde stormet marinebasen på vår høyre side og tatt kontroll over den. Hvis vi rullet ned vinduene kunne vi høre skytingen fortsatt, sa han. Vinduene forble lukket, det føltes i det minste tryggere sånn. Pussig at de ikke valgte en annen vei, men så var vi også i et land jeg ikke hadde vært i før.

Etter å ha sjekket inn på det som nok er det mest barrikaderte hotellet jeg har bodd på, dro vi av sted til vår nye partner. Bortsett fra den litt voldsomme sikkerheten rundt hotellet og den pågående terroraksjonen vi passerte få meter unna, var Pakistan så langt ikke svært ulikt en del andre turer jeg har hatt i regionen. Men det skulle skru seg til et par knepp herfra. Det skulle i alle fall bli litt interessant.

Vel fremme hos vår nye partner hadde vi det normale te-møtet hvor vi ble kjent med de viktigste personene. Så var det klart for lunch. Thai-mat stod på menyen, og det var bare en kort kjøretur unna. Det var da jeg merket hva for et apparat en liten forflyttelse skulle sette i gang. I resepsjonen satt en resepsjonist, og ved siden av henne en tøffing utstyrt med et potent, halv-automatisk maskingevær. Denne myndige karen geleidet oss inn i heisen. Ikke skjønner jeg hvordan, men da heisen nådde 1. etasje stod jaggu med denne sværingen og tok oss i mot. Han geleidet oss ut mot gaten, stoppet trafikken på en måte som fikk meg til å tro han hadde gjort det før, før han viste oss inn i en stor Range Rover som ventet med motoren i gang. Jeg begynte å ane at vår lokale partner var en relativt mektig type.

Vel inne i bilen tok vår partner rattet. Etter å ha kjørt et par kvartaler spør han ”Do you want to see my gun?”. Hmm… tja, jo … egentlig ikke. Han kunne dog forsikre oss om at vi var trygge i hans hender. Han visste hvordan pistolen virket. Dessuten hadde den et lasersikte som ville gjøre det mulig å treffe mål 800 meter unna, fortalte han relativt entusiastisk. Vi stoppet utenfor restauranten – og jaggu var ikke den svære livvakten der også, sikret gaten og geleidet oss trygt inn på en helt vanlig, familie Thai-restaurant. Jeg skjønte fort at vi dro med oss et lite infanteri hvor enn vi dro. Utstyrt med en morsk vakt med sitt Pakistansk-bygde halvautomatiske maskingevære og svært kompetent sjåfør som aldri tillot dem å ligge mer enn halvannen meter unna vår bil. En potent følgebil, altså.

… og ennå var vi bare få timer inn i vårt Pakistan-opphold. Mer kommer i morgen. I mellomtiden, her er noen bilder fra de første timene.

   

To dagsturer og ett bryllup!

Turen hjem fra statene gikk forsåvidt greit for seg. Jeg må innrømme vi hadde et aldri så lite håp om å bli oppgradert, men det skjedde ikke denne gangen. Da ble det 16 timer på monkey-class, men selv bak i flyene til Emirates har vi det helt allright.

Denne uken har vært særdeles innholdsrik og fin!
Den startet nokså vanlig, og ble på mange måter bare bedre og bedre. Etter en lang og nokså slitsom amerika-tur, tenkte jeg det skulle bli deilig å ‘henge’ litt i Dubai. Tja … sånn ble det vel strengt tatt ikke helt. På mandag bestemte sjefen seg for at jeg måtte en tur til Muscat dagen etter. Nå er ikke Omans hovedstad lenger enn en kort times flytur unna Dubai, så helt umulig er det jo ikke å få til. Denne gangen gikk egentlig alt på skinner i Muscat, og etter en relativt tidlig avslutning på arbeidsdagen ble det tid til juice og te med noen nye venner langs nydelige, rette strender i hovedstadens bedre strøk. Selv en liten, kald øl med noen bransjekolleger ble det tid til før avreise mot flyplassen var på sin plass.

For jeg måtte nemlig tilbake til ukens klare høydepunkt i Dubai; Tonje og Wilberts bryllup! Det skulle foregå onsdag i Hatta, en idyllisk liten landsby i fjellene mot grensen til Oman. Her var det duket for et skikkelig utebryllup, med påfølgende fest ved bassengkanten. Litt varmt var det under selve vielsen, men det ble desto deiligere utpå kvelden. Skikkelig moro var det å bli bedre kjent med familie og venner av Tonje og Wilbert, og så i slike omgivelser, da! Dessverre måtte jeg dra avgåre omtrent akkurat da festen begynte å ta av…

… da jeg måtte på ukens andre utenlands-dagstur, denne gangen litt lenger bort; New Delhi, India. Her skulle vi holde et kort, men viktig møte for invitert presse. Sammenlignet med andre indiske byer er Delhi nokså organisert. Det trenger ikke bety at Delhi er organisert. Etter en overnattsflygning booket vi oss inn på et kjempeflott hotellrom utelukkende for å ta en dusj. Vi var to kolleger, så etter å ha delt regningen mellom oss kunne vi konstatere at vi hadde dusjet for $130 hver. Ikke verst! Dyrt, men akk så nødvendig etter å ha tilbringet natten i en split mellom dansegulv og overfyllt fly.

Man skulle tro at dette er omtrent så mye en kan klemme inn i én uke. Men neida. Uken var knapt halvveis. Da jeg kom tilbake til byen ble jeg møtt av tidligere Avid-kollega Tim og Hanne som er på besøk i byen for en drøy uke. Fredag ble brukt som fredager bør med fantastisk fredagsbrunch på et av hotellene i ‘gamlebyen’ (er jo ingenting som er gammelt her nede). Lørdag var noe roligere, men vi fikk fortsatt med oss en liten sightseeing-tur ut på Palmeøyen, med litt kjøpesenter mikset inn. Nå skal der konsumeres en bedre indisk middag på restauranten i nabobygget vårt.

      

Captain Slow i 230 km/t

Aldri har jeg vært spesielt opptatt av bil og fart, noe som kom relativt greit frem da jeg ble ‘Catain Slow’ da vi kjørte Go-kart her i Dubai for en stund tilbake. En god kombinasjon av feighet og manglende ferdigheter gjorde at det gikk fort, men på ingen måte fort nok sammenlignet med de andre gutta vi var ute med. Uansett, moro var det nå i alle fall.

I dag gikk det dog riktig så fort! Erik hadde noen venner i byen, men han var selv ute på reise. I dag tidlig våknet jeg opp til en melding som spurte om jeg ville ta hans plass på Dubai Autodrome, som ligger der byen slutter og ørkenen starter. Her var det reservert en Audi R8 V10 ‘Supercar experience’. Diplom og greier fikk han som fullførte. Ikke har jeg gjort dét før, så en får vel slenge seg på når en får anledning!

Først var det en 20 minutters teori og sikkerhetskurs. Kjøringen skulle foregå på en lukket bane, og for å gjøre det enklere var det satt ut kjegler langs siden for å markere hvor man skulle bremse, hvor svingen skulle starte og hvor man skulle kutte svinge mot for å få en så rett og hurtig bane som mulig. Etter en 11 minutters videosnutt og en salig stillhet etter kjørelærerens oppfordring på spørsmål fra salen bar det ut til bilene. Og der stod de … Audi TT først, så Audi R8; et monster av en velbalansert bil.

Som tidligere hintet om, har jeg nå ingen utdreven lidenskap for bil og fart. Bil er i all hovedsak et transportmiddel, og den transporten skal gjerne foregå så trygt som mulig. Ikke helt tilfeldig, kanskje, at jeg eier en Volvo. En mild angst snek seg på da vi kom ut på banen. Sindre, kompisen til Erik, var først ut.

Så var det min tur. Med en instruktør ved min side ble det først en del runder med en nokså potent Audi TT. Instruktøren fortalte om sporvalg, bremseteknikker og kom med korrigerende og oppmuntrende meldinger. Det var mer anstrengende enn jeg først hadde trodd; en måtte være ganske skjerpet. Når en begynte å få litt tak på det, ble jeg geleidet inn i Pit’en. Nå var det bilbytte. Ut av den nokså potente TT’en, og inn i en super-potent R8; 5,2 liters V10, 525 hk, midstilt motor for optimal balanse og en vekt som ikke er noen match for den kraftige motoren. Først nå begynte det svinge skikkelig. Herre min hatt for en ekstrem bil! Det var en tanke skremmende på ut på banen, men med en solid instruktør ved min side ble spenning snudd til ren moro. Løypen var nokså krevende, med enkelte skarpe svinger og litt høydeforskjell. Sistesvingen før oppløps-siden var nokså slakk, og her kunne en gi full fres. Det var en spennende følelse å ligge i 230 km/t, hugge i bremsene og kaste seg inn i neste sving! En gryende mestringsfølelse overtok for den avtagende angsten – og det ble et par spennende runder før min tilmålte tid på banen var over. Litt mo i knærne og adrenalin-fyllt var jeg da jeg steg ut av bilen og mottok mitt superbil-opplevelses-diplom. Dette var moro, selv for en Volvo-eier!

 

Kommende uke skal jeg en ny tur til Beirut. Oppdatering derfra følger!

Internett er ikke trygt!

Og når det blir på sitt mest utrygge, da kommer denne plaken opp. Heldigvis er det noen som passer på!

Joda, det er nok mye snusk og uskikkelige greier der ute. Skal jeg være helt ærlig, er jeg ikke alltid kjempesur over at noen rydder og filtrer litt. Men så er det hva som filtreres, da. Og hvorfor.

Konstanten er at innhold som nakenhet, dop og gambling er forbudt og blokkert. I utgangspunktet blir innhold som er i strid med lokale etiske retningslinjer blokkert. Disse reglene er, så langt jeg har skjønt, både religiøst og kulturelt forankret. Fattet i korthet kan en vel si at myndighetene her nede har tatt på seg rollen å vokte og skjerme oss tre knepp mer enn andre land jeg vet om gjør.

Det som kanskje er noe mer overraskende, er at eksempelvis dating-tjenester og VoIP (Voice over IP) også er blokkert. Dating fordi det er usømmelig. Man skal ikke leve i synden, må vite. Kontakt med det andre kjønn er forbeholdt de gifte. Men ser en for seg en litt streng tolkning av de etiske retningslinjene kan jo ikke myndighetene tillate dette (hadde de gjort det, kunne de teknisk bli anklaget for å være hallik – slik er jeg i alle fall blitt forklart tankerekken…). Litt mer rart er det kanskje at prate-tjenester som Skype også er sperret. Det vil si, helt sperret er den ikke. Og det endres litt nå og da. I hovedsak kan man laste ned programmet. Noen ganger går det virkelig tregt å logge seg på, man kan ringe fra Skype til Skype, alstå til en annen datamaskin. Men man kan ikke ringe til en annen telefon (slik en kan fra mange andre land jeg har vært i). Dette er som regel, på en litt snedig måte, blokkert. Mon tro hvilke etiske lokale regler litt telefonprating bryter med? Eller, kan det bryte med de to statskontrollerte teleselskapenes interesser? Det virker i alle fall som om man får litt grensetilfeller i lovgivningen og etiske retningslinjer når det er såvidt korte avstander mellom lov og pengebok.

I det siste har det gått litt frem og tilbake hvilke andre sider som er blokkert og ikke. I lange perioder har eksempelvis Flickr og datingtjenester som Match.com vært blokkert. Men i kveld ser de ut til å være åpne. Det er av en eller annen merkelig grunn ikke ap.no! Skal den gamle tanta gjøre internett så mye mindre trygt? Og det er nå uansett ikke tryggere enn at man kan skrive adressen fullt ut – www.aftenposten.no – og da, ja da kommer man inn. En annen side som har vært sperret en tid er nrk.no/rr (et av mine favoritt-radioprogrammer Radioresepsjonen). Man kan fint komme inn på både nrk.no og p3.no, men altså ikke nrk.no/rr. Lurer på hva de har snakket om i det siste som har gjort at det er på kant med de etiske retningslinjene til De Forente Arabiske Emirater. Eller kanskje de ikke har sagt noe galt. Kanskje det bare er en av de merkelige sidene man har blokkert, for så at den like plutselig blir tilgjengelig igjen. I mellomtiden får jeg heller høre podkastene deres. iTunes har de nå ikke sperret, i alle fall ikke enda…

Turister i by’n!

For litt siden var jeg så heldig å få Marianne og Kristian på besøk! De kom ned for drøye to uker siden, og det var litt leit å kjøre dem tilbake til flyplassen for en drøy uke siden – men jaggu var det hyggelig med besøk! Dessverre skjedde det samme nå som da mamma, pappa, Sigrun og Gustav var på besøk; jeg ble skikkelig, skikkelig forkjølet. Ikke bra, og jeg får se å komme meg til legen snart så man en gang for alle kan bli kvitt hva-enn-det-nå-er som har festet seg i halsen min den siste tiden.

Sammen fikk vi gjort mye moro, med to (!) fredagsbruncher, dagsturer til Qatar og Abu Dhabi, middag på 7-stjerners Burj al Arab og Emirates Palace (og mange andre gode steder!), markeder og mye annet regionen har å tilby. Ja selv vafler og Ski-VM-innspurt på Sjømannskirken ble det. Marianne har allerede lagt ut en del flotte bilder på bloggen deres, så jeg nøyer meg med å legge ut et lite knippe.

Takk for besøket – velkommen igjen!

        

Super helg hjemme i Oslo

Åhhh, det var deilig å være hjemme litt i Oslo! Jeg ankom til en vinterkaldt Gardermoen, men hadde nesten klimatisert meg før jeg var ankommet med Flytoget til byen.

Fredagen gikk med til å besøke Silje og Astrid på Kampen. Skal si Super-Astrid har vokst siden sist! Etter et koselig besøk hos Stine på vei hjem bar det tilbake til mamma og pappa for forrett, så middag hos Thor Andre og Marie. Nybakt pizza. Nam! Det ble en rolig og koselig kveld!

Lørdagen fortsatte litt der fredagen slapp, med en tur innom Ingunn før jeg traff James og Philip i byen. Men den endte ganske anderledes; Mexicansk fest! Noen av vennene til Kristian og Marianne hadde bursdag, og siden Kristian er offshore og jeg var i byen, kunne jeg steppe inn som Mariannes kavaler! Det var et skikkelig gjennomført Mexicansk tema, og mange fine kostymer; noen kledd ut som Zorro, Chili som var røde fra topp til tå, en kakerlakk - og mange hombres i ponco (det skulle vise seg at Standard i Oslo har kun én type poncho, og vi var vel en 8-9 stykker i dette tydelig hippe plaggety). Kort sagt en meget morsom aften!

Nå sitter jeg nesten like sliten som jeg var ved inngangen av helgen - men desto mer lykkelig - i loungen på Heathrow og venter på avgang til Dubai. Om noen timer er jeg tilbake i ørkenen. Nå blir jeg der en liten stund fremover. Det gjør også Kristian og Marianne som kommer på besøk torsdag morgen for 9 dager. Gleder meg stort til det!

Innhentet av sin samtid

Først av alt; en forsinket godt nyttår-hilsen til alle - store og små!

Det siste året, kanskje lenger, har jeg mang en gang måtte ta en liten forsvarstale. Jeg gjorde noe mange fant ubegripelig. Noen trodde jeg kanskje likte nye tekniske ting, fulgte med på det som skjedde rundt meg … og så kunne jeg likevel svikte dem så totalt. Bomme sånn i min egen tid. I vår digitale tidsalder. “Hæ?! Erru’kke på Facebook?” Så måtte jeg plutselig forsvare meg for hvorfor jeg hadde valgt å ikke være der? Jøjjemeg, spør du meg er det vel snarere hvorfor man har valgt å registrere seg som kunne vært spørsmålet!

Det har egentlig fungert som et litt artig samtalemene. Man blir liksom noe rart og ukjent for enkelte. Litt prehistorisk. “Men hvordan får du med deg fester og arrangementer?”. Man må liksom forklare at gode venner ringer eller sender tekstmelding hvis det er noe på gang. Eller sender en mail. Eller møter deg og forteller det ansikt til ansikt. Når man tenker etter finnes det jo tross alt flere måter å kommunisere på. Noen har trodd at det har vært av grunner som personvern. “Man kan gå inn og sette adgangsnivåer. Begrense her. Åpne der.” Jada, det går sikkert fint det – men det er ikke derfor jeg ikke har vært der, heller. Jeg har rett og slett ikke hatt en fantastisk god grunn til å bruke mange timer på det – med så mye annet å bruke tiden på. Synes egentlig at jeg har levd 30 gode år uten.

Nå kom det imidlertid opp et par gode grunner. Som blant annet at det ble forventet på jobb at vi tok del i 2011 og hva det måtte medføre. Tydeligvis inkluderte det digitale medier. Det er flere private grunner også, men jeg har brukt for mye energi på å forklare hvorfor jeg ikke gjorde det før til at jeg orker å gå inn på dem nå. Det første i alle fall til at jeg registerte meg her rett før helgen. Og jeg må jo innrømme … litt gøy er det jo.

Planen er dog å fortsette å blogge litt her, om enn kanskje noe mer sporadisk. Så følg med, både her og der.

Dagstur til Hatta

Lørdag ble en relativt aktiv dag. Shahram og kone, som vi traff på julefesten for ikke så lenge siden, har som relativt ny-innflyttede i Dubai fått en liste over ting en bør gjøre og oppleve. Listen er i hovedsak fyllt av reisemål en relativt kort kjøretur unna Dubai by.Sammen med Tonje og Wilbert bestemte vi oss for å prøve å gjøre disse utfluktene sammen når det lot seg gjøre. Dessverre kunne hverken Tonje eller Wilbert komme, men det kunne derimot noen iranske venner av Shahram – så sammen dro vi tidlig lørdag morgen ut av byen og inn i ørkenen – og opp mot fjellene. Hatta er en liten grenseby rett før Oman-grensen. Ettersom det ligger litt bort fra kysten, og litt opp i fjellene, er klimaet her noe snillere enn i Dubai. Det blir ikke fullt så klam luftfuktighet, og det er nok noe ‘svalere’ gjennom året.

Først tok vi en bedre brunch på Hatta Fort Hotel, et flott anlegg litt utenfor selve landsbyen. Herfra dro vi innom en ‘heritage village’. Det er utrolig interessant å se hvordan beduinene levde i den veldig nære fortid. Det er store kontraster til dagens Dubai, og bare i løpet av en generasjon har hverdagen og levestandarden deres blitt snudd fullstendig på hodet. Parken var veldig informativ og artig. Temperaturen var også behagelig plassert rett under de 30 (tenkte jeg måtte skryte litt, skjønner det har vært kaldt hjemme!). Vi dro så videre for å se på et dam-anlegg, som er en viktig måte å kontrollere vannmengden ved store regnfall. Etter dette følte vi at vi fortjente å dra tilbake til hotellet hvor vi la oss godt til rette ved svømmebassenget for litt sol, avslapning, tullprat og bading. Det var veldig deilig å slappe helt av og bare kose seg og nyte øyeblikket litt. Veldig bekymringsløst, egentlig. Helt maks. Bassenget var innbydende, men mine iranske venner fant det utrolig kaldt. Jeg vil tippe det hold kanskje 25 garder eller så. De kunne ikke se for seg at man kunne bade i kaldere vann noe sted. Jeg fortalte dem om fjordene, fjellvann og innsjøer (med og uten is) hjemme, men jeg vet ikke helt om de trodde på at man badet der…

Etter en god dag på farten (og i ro) dro vi tilbake til Dubai. Vi bestemte oss for å møtes litt senere på Dubai Mall for en avslutnings-jule-middag. Og det passet fint, for da kunne jeg slå flere fluer i én smekk og få gjort unna litt julegaveshopping. Det hadde også Tonje tenkt, og etter at jeg litt tilfeldig så og si gikk rett på henne, verdens største kjøpesenter er tydeligvis ikke stort nok, handlet vi gaver med en effektivitet og presisjon selv gode tyskere ville misunt oss. God middag ble det også. Og en hårklipp. Kan ikke forlange mer ut av en lørdag!

Et par bilder fra Hatta. Hold peker over for litt info.