Om å finne sine favoritter

Jeg vet ikke om jeg vil kalle det en utfordring, i alle fall ikke en stor en. Men jeg har tenkt på det et par ganger – hvordan jeg i Norge i løpet av de drøye 28 årene jeg bodde der har funnet mine favoritter. Jeg liker Tines økologiske letterømme over Q lettrømme. Jeg velger Litago fremfor Sjokomelk. Toros Risengrynsgrøt er det ingen som slår. Lerums solbærsirup. Stratos kommer ikke i nærheten av Melkesjokolade, men ingen av dem er like godt på tur som Kvikk Lunsj. NRK foretrekkes fremfor TV2. Telenor fremfor Netcom. Oslo Taxi fremfor … tja, alle andre. Poenget er at hjemme i Norge var det å ta standpunkt til slike ting ikke en del av hverdagen – jeg hadde jo allerede mine favoritter.

Her nede startet jeg med blanke ark. Tro det eller ei, men de har ikke Tine-produkter! Rent bortsett fra Jarlsberg som jeg har funnet i én butikk da, men jeg foretrekker jo Norvegia… Og tro meg, det krever en del prøving og feiling før man klarer å bygge opp nye favoritter. Det er utrolig hvor ulikt melk kan smake. Eksempelvis har jeg nå funnet meg både et brukendes sitronpepper, lettrømme og en butikk med trygg og god laks. Dermed var det i dag duket for en skikkelig søndagsmiddag med stekt laks, sopp, pasta og rømme! Endelig satt den, helt perfekt – nesten som hjemme.

Sånn i det vanlige er ikke dette noe stort problem. Man får jo mer eller mindre det samme kjøttet, pasta’n og grønnsakene for eksempel, her som hjemme. Men det er et par måltider jeg ikke har klart å matche. Sammensatte ting som taco har jeg ikke en gang prøvd meg på (har jo verken Tines økologiske lettrømme eller Norvegia – kanskje de to viktigste ingrediensene for min del – dessuten er Old el Paso ikke lett å oppdrive). Derfor er det få ting som står høyere opp på ønskelisten for hjemturene, disse ’norske’ rettene. Det var derfor med stor glede jeg i løpet av min forrige hjemtur fikk både taco, Salma-laks og Toros risengrynsgrøt. Deilig! Og nå er det jo ikke lenge igjen til neste tur, heller!

Så kan man jo spørre seg hvorfor jeg på død og liv skal finne meg noe nesten like bra som hjemme. Vel, det har jeg i alle fall spurt meg selv om. Hvorfor ikke bare la det gode, kjente ligge litt og lage lokal mat med lokale råvarer? Tja, hvorfor ikke? Men så slår det meg … det er jo litt sånn Dubai er. Man forsøker å utstyre butikkene her nede som Ultra eller Meny hjemme i Norge, eller som matbutikkene der man måtte komme fra. Her finner man europeisk, indisk, filippinsk, amerikansk – akkurat som hjemme, mye mer internasjonal mat enn lokal. Når man her nede snakker om ’lokal’ mat, forresten, mener en ofte mat fra Libanon eller der omkring. Og er det kjøtt, er det grillet. Litt upraktisk på kjøkkenet i 15. etasje. Jeg har vurdert et par ganger om jeg skal ta noe kurs, eller kjøpe en kokebok. Men så er det så altfor enkelt å sette seg på en restaurant i nærheten eller bestille fra de tallrike mulighetene som leverer på døra kjappere enn du selv klarer å tilberede det. Normen i byen er å ikke lage mat selv.

Et bra mål for sommeren her nede blir å prøve å lage litt nye retter, retter som ikke krever Tines økologiske lettrømme eller Norvegia for å smake riktig. Enten det måtte være lokal mat, indisk eller noe annet. Kanskje kan jeg diske opp med noen lekre retter når neste bølge med gjester kommer ned over sommeren. Hvis ikke gjør vi som alle andre – går ut og spiser. Men noen favoritt-restaurant har jeg ikke funnet enda…