20.000 km … nesten skadefritt

Denne uken rundet bilen 20.000 km. Med unntak av noen kranglete sanddyner har disse 20.000 km vært helt skadefrie, ikke så mye som en skramme har den noe kaotiske trafikken kostet meg. Skal jeg være helt ærlig hadde jeg ikke trodd at jeg skulle klare meg gjennom det første året uten at noen kjørte inn i meg, eller jeg i dem. Her er fartsgrenser mer å regne som anbefalinger, til tross for de hyppige hastighetskameraene. Man har ingen generell høyre-regel, så en kommer stadig opp i situasjoner som kun løses med lav fart og litt godvilje. Å kjøre forbi på høyresiden er den store folkesporten her nede. Flere bilister har også innstillingen i retning av at ‘dersom gud mener min dag er kommet så er den kommet – og det er ingenting jeg kan gjøre med det’, og kjører deretter – uten sikkerhetsbelte, og uten å se seg altfor godt om. Med store biler, voldsomme motorer og billig bensin er det som den fest-glade, tøffe og ville fetteren av den gode, gamle og relativt trygge trafikken hjemme i Norge vi har her nede.

Men det er et spill, og en lærer seg fort de gjeldende spillereglene. Før jeg flyttet ned hit trodde jeg at det å vende seg til trafikkbildet ville by på en utfordring. Men det har egentlig vist seg å være en av de små, nesten ubetydelige, utfordringene. I fravær av enkelt regler, eller kanskje også i håndhevelsen av de som finnes, må man selv ta litt ansvar. Man følger med både på venstre og høyre siden når en cruiser på motorveien, og man kjører relativt forsiktig inn mot kryss. En ting jeg faktisk merket sist jeg kjørte hjemme i Norge er hvor lite ‘tilgivende’ den norske trafikken er. Hvis man tråkker litt feil kan en ikke vente som her nede at de rundt deg vil tilpasse seg – i stedet er det inn med hornet og blinke med lysene … lenge, liksom for å vise akkurat hvor stor idiot de synes du er. Her nede er faktisk trafikken på flere punkter snillere enn hjemme i Norge. Det hadde jeg ikke ventet.

Taxi-sjåførene derimot, der er det et klart klasseskille mellom hjemme og her nede. Men det er en annen historie for senere. Nå skal jeg pakke, og snart er jeg hjemme! Vi sees, folkens!