Nødlanding i Athen

Med relativt mange flytimer de siste par årene hender det jo at ikke alt går etter planen. Ofte er det været eller andre grunner som den godt brukte 'sent ankommet fly' som forårsaker forsinkelser. Som regel er det helt udramatiske ting. Selv om alt gikk bra i dag, var det litt mer dramatikk enn vanlig.
Nå har jeg flydd såpass at jeg merker fort om noe er galt. Etter å ha nådd cruise-høyden satte man plutselig på luftbremsene på vingene, noe som jo ikke akkurat er vanlig. Vi begynte også en umiddelbar og relativt hurtig nedstigning. Det hele gikk fort, og flyet ristet kraftig - men det var nok helt vanlig turbulens grunnet den høyhastighets nedstigningen. Kapteinen koblet seg på høyttaler-anlegget. Bak den trente og relativt rolige stemmen hørte vi en rekke alarmen fra cockpit. Interessant, men ikke veldig betryggende. Det ble nevnt at noe hadde sviktet med Aircondition-anlegget, og vi var mange som ville tro på det. Vi måtte visstnok ned 20.000 fot, og det relativt kjapt. Jeg må innrømme at jeg brukte deler av nedstigningstiden på å telle rader forover og bakover til nærmeste nødutganger. 9 og 3. Det var en trykket stemning. Vi flatet ut på 8.000 fot og ble liggende der en stund, ikke fullt så humpete nå. Tilsynelatende det meste under kontroll. Så koblet kapteinen seg på igjen. Færre alarmen kunne høres. Vi hadde fått ryddet rullebane og innflyvning til Athen, nærmeste store flyplass. De hadde visstnok kontroll over problemet, men lande der måtte vi. Men det skulle bli en vanlig landing. Likefullt stod alle brannbilene klare ved rullebanen med sirener og blålys. Landingen gikk fint, og vi ble geleidet av uttrykningskjøretøy til parkeringen. Her ble vi sittende i flyet en times tid, mens de feilsøkte. Det er jo alltid et godt tegn når en ikke må forlate flyet - da har de jo et håp om at vi skal klare å komme oss videre. Den behjelpelige og profesjonelle besetningen tok til og med til med å servere maten som vi skulle fått i luften.

Etter en times tid på bakken bestemte de likevel at vi måtte forlatet flyet. Og jeg som trodde Kairo var kaotisk! Jøjjemeg. Vi ble busset inn til terminalbygget, og overlatt til oss sev. Ingen visste om vi skulle gjennom passkontrollen, og vi ble stående usikre og forlatt. Litt artig egentlig å se hvordan ulike folk reagerer. Det var en fin etnisk miks, og vi alle våre måter å reagere på. De fleste skandinavene, overaskende mange på denne flighten, tok det med slående ro. Mange har et enormt informasjonsbehov, og en urealistisk forventning - ja nærmest et krav - om at alle i uniform har fullstendig kontroll over situasjonen og er der bare for dem. Det haglet med spørsmål og krav om informasjon til overrumplet og fortvilet flyplass-personal.

Nå har vi blitt geleidet ut av passkontrollen og tollen, og så inn igjen. Ingen vet om de klarer å fikse flyet eller ei. Vi får nå se hva som skjer. Kanskje blir det Wien i kveld. Insh'allah.

Nok Kairo i denne omgang

OK, det har vært en fin tur. Men det er også deilig å dra herfra. I går tok jeg meg en tur gjennom byen til fots. Det kommer mange vennlige folk bort til en blåøyd Europeer. Det er stort sett samme leksa. 'Hvor kommer du fra?' 'Hvor lenge har du vært i Kairo?' 'Er det første gang?' osv Man blir overøst av smigrende fraser, og stort sett alle ser ut til å ha vært i Norge - og de elsket det. Og så er nordmenn så vennlige! 'God dag, god dag' sa flere av dem. Målet er jo å få meg med inn i butikken deres. Men de skal ikke selge meg noe, bare ta en prat. Sier de. Eller de blir gjerne med meg for å vise meg rundt i byen. Du skjønner, de vil gjerne øve engelsken sin. Sier de. Det er en relativt agressiv og uvant salgsform. De fleste av dem selger parfyme som skal få damene til å gå 'crazy', eller de selger mer eller mindre ekte papyrus. For det meste mindre ekte, skulle en tro.

Jeg var ikke i shoppinghumør, ei heller hadde jeg lokale pund - men det er likevel spennende og morsomt å se hvordan de gjør det her nede. De tar ikke akkurat et nei for et nei. Mohammed, som drev et lite utsalg på motsatt hjørne av det store krysset ved hotellet mitt, messet i vei i drøye ti minutter. Han kunne spillet. Fikk meg til å smile, pratet godt om nordmenn etc. Alle de små tingene som helt sikkert fungerer i mange tilfeller. Han prøvde seg med flere interessante triks. De er ikke ute etter å lure deg, og det er trygt å bli med dem. Men det er klart at de gjerne gjør en handel du selv ikke hadde planer om. Han pratet ned prisen selv til halvparten, men det ble ingen handel. Jeg fortsatte min tur i byen, og vendte tomhendt, men litt beriket, tilbake mot hotellet.

Trafikken er relativt kaotisk. Og kombinert med få fotgjengeroverganger (som i seg selv selvfølgelig ikke er noen garanti for trygg kryssing) kan det by på milde utfordringer når man navigerer seg rundt i byen. I praksis hang jeg meg på lokalbefolkningen så godt jeg kunne. I det jeg krysset en liten tverrgate til en større vei ble en ung gutt påkjørt av en taxi. Den hadde relativt lav fart, og det ble ikke verre skader enn at gutten reiste seg, børstet seg litt og gikk videre. Foreldrene hans ytret knapt en mine, og det var ikke noen ord utvekslet mellom noen av de involverte. Dagligkost.

Det blir godt å komme tilbake til ordnede forhold i Europa. I skrivende stund står jeg klar til å boarde flyet til Wien. Derfra blir det en relativt kort flytur til Oslo. Deretter blir det Bygdalarm i Øystese!

Tilbake i Kairo

Jeg må si at jeg egentlig liker Kairo veldig godt! Det er noe rart med Egypt. Mange som reiser hit med jobb, i alle fall i vår bransje, har ikke allverdens tilovers for byen og landet. Og jeg skjønner litt hva de mener. Byen er mildt sagt litt kaotisk. I alle fall trafikken. Veier som er fire felt normalt blir fort seks og syv felt i rushen. Og de liker å tute. For alt tuter de. Man møter normalt ikke til rett tid, og når ting først skjer så bruker det ofte være i et rolig og bedagelig tempo. Men så er jo dette også litt av sjarmen. Tutingen kan være støy og trafikken kaotisk, men det er også biter i en fin symfoni og et velsmurt maskineri. Man kan irritere seg over det, eller la seg fascinere. Jeg er fascinert!

To kolleger og jeg  bor jeg på Ramses Hilton, et flott hotell med det egyptiske museum og Nilen som nærmeste naboer (bildet er tatt fra balkongen på rommet - den flotte Muhammed Ali-moskeen fjernt i bakgrunnen). I går dro vi rett over elven og satt ute på en av restaurant-båtene og inntok en god, tradisjonell middag. Etter det dro vi til det kjente Marriot-hotellet hvor vi satt ute på taket og så Argentina slå Mexico (vi så siste del av Tysklands-kampen som ble spilt tidligere på dagen  inne i VM-studioet til Egyptisk stats-TV - veldig moro. Tyskland vant, til Veronikas store glede). En veldig fin dag og kveld.

I morgen blir det et nytt arrangement her på hotellet, og jeg håper å få litt tid til å titte meg rundt i sentrum etter at det er over. Det er en fin by, og jeg liker den mer og mer for hver gang jeg er her. I beste fall blir det en liten stemningsrapport herfra på onsdag før jeg igjen flyr nordover til Oslo. Men først skal vi om litt ta en kald, lokal øl med utsikt over Kairo i solnedgang fra hotellets toppetasje. Noen ganger er denne jobben ikke så verst.

Via Wien

Det har vært noen skikkelig fine dager i Oslo den siste uken. Nå har jobb-pliktene atter meldt seg, og i dag fløy jeg til Kairo. Via Wien. Jeg hadde over seks timer i mellom flightene, så jeg tenkte det kunne være fint å ta toget inn til Wien for å titte meg rundt. Det var det! Wien er en skikkelig turist-by, med gamle, flotte bygg. Jeg var min egen guide, utstyrt med kart fra et gratis-magasin jeg plukket opp fra flyplassen.

Uten så mye som en Euro-cent i kontanter ankom jeg sentrum av Wien. Et av målene var å få seg en brukbar lunch. Uten et måltid kunne jeg ikke krysse av Østerrike i veddemålet med Tom. Eller å ha lett i overkant lenge etter en pizzeria eller lignende som a) var åpen og b) tok kort, fant jeg til slutt en liten fortausrestaurant i en bakgate til en stor, åpen og flott plass. Mat ble fortært og Østerrike kan krysses av.

Nå sitter jeg i baksetet i en taxi i Kario, kjørt av min nye egyptiske venn Zayed. Vi har møter og aktiviteter med jobben til og med tirsdag her nede, men grunnet litt magert utvalg i billige flybilletter tilbake til Europa flyr jeg ikke før utpå ettermiddagen på onsdag. Etter anbefaling fra Silje skal jeg ta meg en god lunch ute i hagen på Mariott hotell, en liten perle i det ellers så kaotiske Kairo. Her plukker så Zayed meg opp for å frakte meg trygt og komfortabelt til flyplassen. Men før det blir det mer eller mindre vanlig hard jobbing. Skal prøve å komme med en liten stemningsrapport fra en av verdens største byer underveis i oppholdet. Det bor visstnok 22 millioner mennesker i denne metropolen. I følge drosjesjåfør Zayed, i alle fall.

Så var’n gift

Et av høydepunktene med denne hjemturen er uten tvil bryllupet til Charlotte og Philip. På lørdag ble de altså viet i en veldig fin seremoni i Fagerborg Kirke.

Lørdagen startet egentlig nokså tidlig litt lenger ned i gata, der hvor festen skulle være. Her hjalp en del av oss med å sette ut bord og stoler, pynte, koble opp musikkanlegg osv. Det gikk nokså hurtig og greit unna. Avslutningsvis fikk vi oss alle en velsmakende kebab på Bislett, det siste måltid for Philip som en fri mann.

Etter vielsen bar det avsted direkte til festlokalet et par kvartaler ned fra kirken. Her var det god tid til litt mingling, mens brudeparet tok bilder (som så ut til å bli veldig bra!). Det ble samlet til middag akkurat etter planen, og min karriere som toastmaster tok til. Jeg tror vel egentlig at det gikk nokså bra. Både brudepar og gjester koste seg fælt. Som gave hadde Thor Andre, Marie, Kristian, Marianne og jeg fikset en pianist med hovedfag i argentisk tango til å spille på et dyrt og flott flygel som stod i lokalet. Jeg tror dette var et innslag som både brudepar og gjester satte pris på. Alt i alt kunne vel ikke kvelden gått særlig mye bedre, det var en fin feiring og en god fest. Gratulerer Charlotte og Philip!

20.000 km … nesten skadefritt

Denne uken rundet bilen 20.000 km. Med unntak av noen kranglete sanddyner har disse 20.000 km vært helt skadefrie, ikke så mye som en skramme har den noe kaotiske trafikken kostet meg. Skal jeg være helt ærlig hadde jeg ikke trodd at jeg skulle klare meg gjennom det første året uten at noen kjørte inn i meg, eller jeg i dem. Her er fartsgrenser mer å regne som anbefalinger, til tross for de hyppige hastighetskameraene. Man har ingen generell høyre-regel, så en kommer stadig opp i situasjoner som kun løses med lav fart og litt godvilje. Å kjøre forbi på høyresiden er den store folkesporten her nede. Flere bilister har også innstillingen i retning av at ‘dersom gud mener min dag er kommet så er den kommet – og det er ingenting jeg kan gjøre med det’, og kjører deretter – uten sikkerhetsbelte, og uten å se seg altfor godt om. Med store biler, voldsomme motorer og billig bensin er det som den fest-glade, tøffe og ville fetteren av den gode, gamle og relativt trygge trafikken hjemme i Norge vi har her nede.

Men det er et spill, og en lærer seg fort de gjeldende spillereglene. Før jeg flyttet ned hit trodde jeg at det å vende seg til trafikkbildet ville by på en utfordring. Men det har egentlig vist seg å være en av de små, nesten ubetydelige, utfordringene. I fravær av enkelt regler, eller kanskje også i håndhevelsen av de som finnes, må man selv ta litt ansvar. Man følger med både på venstre og høyre siden når en cruiser på motorveien, og man kjører relativt forsiktig inn mot kryss. En ting jeg faktisk merket sist jeg kjørte hjemme i Norge er hvor lite ‘tilgivende’ den norske trafikken er. Hvis man tråkker litt feil kan en ikke vente som her nede at de rundt deg vil tilpasse seg – i stedet er det inn med hornet og blinke med lysene … lenge, liksom for å vise akkurat hvor stor idiot de synes du er. Her nede er faktisk trafikken på flere punkter snillere enn hjemme i Norge. Det hadde jeg ikke ventet.

Taxi-sjåførene derimot, der er det et klart klasseskille mellom hjemme og her nede. Men det er en annen historie for senere. Nå skal jeg pakke, og snart er jeg hjemme! Vi sees, folkens!

Heia Tyskland!

Mange av dere vet nok at jeg, kanskje i likhet med opptil flere ivrige lesere, bryr meg katten om fotball. Vel, jeg skal nå i alle fall ikke la det stå i veien for en hyggelig kveld! Tyskland spilte går, og Veronika inviterte på fotballkamp. Veronika og Thomas bor noen gode steinkast unna, men i går var det i varmeste og klammeste laget til å spankulere bort til dem. Det har i løpet av den siste korte tiden gått fra behagelige ‘endel-og-tredve’ til klamme og voldsomme ‘noen-og-førti’. Spesielt utpå kvelden blir det klamt.

Uansett, i går var det altså fotballkveld. Veronika og Thomas har nemlig abonnert på ZDF, ARD og hva de nå heter disse tyske kanalene. Og én av dem hadde lovet å sende fotball. Vel, den kanalen var svart i går – og det rullet tekster over skjermen om at grunnet rettigheter kunne innholdet ikke vises. Det skulle altså vise seg ikke så enkelt å få sett denne kampen. I alle fall ikke hos Veronika og Thomas, med en kald øl i hånden. Vel, vi visste at utenfor kontorbygningen vår var det satt opp et gedigent party-telt som viser fotball-VM på storskjerm. Ettersom kontoret ligger i en såkalt frisone, kan man også på flere arrangementer her få servert alkohol. Nå er det jo ikke det at vi på død og liv må drikke alkohol på en søndag. Men herre min hatt, fotball i fokus en hel kveld … da er det minste en kan forlange å få en kald en ved siden av … per omgang. Vi tok taxi ut til party-teltet. Her måtte en kjøpe billetter (noe uventet), men det inkluderte to drikke. Ikke så verst, tenkte vi … hadde det ikke vært for at ‘drikke’ her var Cola eller Sprite. Man gjør det innimellom for å tiltrekke seg lokale, da enkelte lokale ikke liker å være steder det blir servert alkohol.

Det førte imidlertid til at vi mer eller mindre målrettet snudde i døren og gikk mot et sted jeg har vært et par ganger før; Barasti. Dette er en av Dubais mest poppis utesteder. Utested med stor ‘U’ … altså ute. Egentlig er utesesongen avsluttet for min del, men i går ble det gjort unntak. Her serverer man i alle fall kald øl, og her kan man også få servert vannpipe. Thomas er ivrig tilhenger, og det ble dermed fotballkamp (som Tyskland forøvrig vant med god margin, til mine tyske venners store glede) med kald øl som altfor fort ble varm, og den søte lukten av vannpipe. Det var ingenting å si på stemningen.

Ellers har det vært relativt fullt kjør her nede. En kort oppsummering siden siste blogginnlegg, som var noen dager siden ser jeg nå, kan vel se omtrent sånn ut:
- planlegge toastmaster-ting for bryllupet til Philip og Charlotte (tusen takk for gode innspill og støtte, Silje!)
- en kort tur til Jordan (elsker det landet – denne turen var om mulig enda kortere enn den forrige, men neste gang håper jeg å kunne bli litt lenger)
- bursdagsfest for Veronika (det ble karaoke og greier utpå kvelden)
- lange dager på jobb, midten og slutten av juni er alltid hektisk

Nei, nå får jeg komme meg i seng – det blir en lang dag i morgen også. Men det blir nok en god dag – jeg starter jo hjemturen sent i morgen!

Om å finne sine favoritter

Jeg vet ikke om jeg vil kalle det en utfordring, i alle fall ikke en stor en. Men jeg har tenkt på det et par ganger – hvordan jeg i Norge i løpet av de drøye 28 årene jeg bodde der har funnet mine favoritter. Jeg liker Tines økologiske letterømme over Q lettrømme. Jeg velger Litago fremfor Sjokomelk. Toros Risengrynsgrøt er det ingen som slår. Lerums solbærsirup. Stratos kommer ikke i nærheten av Melkesjokolade, men ingen av dem er like godt på tur som Kvikk Lunsj. NRK foretrekkes fremfor TV2. Telenor fremfor Netcom. Oslo Taxi fremfor … tja, alle andre. Poenget er at hjemme i Norge var det å ta standpunkt til slike ting ikke en del av hverdagen – jeg hadde jo allerede mine favoritter.

Her nede startet jeg med blanke ark. Tro det eller ei, men de har ikke Tine-produkter! Rent bortsett fra Jarlsberg som jeg har funnet i én butikk da, men jeg foretrekker jo Norvegia… Og tro meg, det krever en del prøving og feiling før man klarer å bygge opp nye favoritter. Det er utrolig hvor ulikt melk kan smake. Eksempelvis har jeg nå funnet meg både et brukendes sitronpepper, lettrømme og en butikk med trygg og god laks. Dermed var det i dag duket for en skikkelig søndagsmiddag med stekt laks, sopp, pasta og rømme! Endelig satt den, helt perfekt – nesten som hjemme.

Sånn i det vanlige er ikke dette noe stort problem. Man får jo mer eller mindre det samme kjøttet, pasta’n og grønnsakene for eksempel, her som hjemme. Men det er et par måltider jeg ikke har klart å matche. Sammensatte ting som taco har jeg ikke en gang prøvd meg på (har jo verken Tines økologiske lettrømme eller Norvegia – kanskje de to viktigste ingrediensene for min del – dessuten er Old el Paso ikke lett å oppdrive). Derfor er det få ting som står høyere opp på ønskelisten for hjemturene, disse ’norske’ rettene. Det var derfor med stor glede jeg i løpet av min forrige hjemtur fikk både taco, Salma-laks og Toros risengrynsgrøt. Deilig! Og nå er det jo ikke lenge igjen til neste tur, heller!

Så kan man jo spørre seg hvorfor jeg på død og liv skal finne meg noe nesten like bra som hjemme. Vel, det har jeg i alle fall spurt meg selv om. Hvorfor ikke bare la det gode, kjente ligge litt og lage lokal mat med lokale råvarer? Tja, hvorfor ikke? Men så slår det meg … det er jo litt sånn Dubai er. Man forsøker å utstyre butikkene her nede som Ultra eller Meny hjemme i Norge, eller som matbutikkene der man måtte komme fra. Her finner man europeisk, indisk, filippinsk, amerikansk – akkurat som hjemme, mye mer internasjonal mat enn lokal. Når man her nede snakker om ’lokal’ mat, forresten, mener en ofte mat fra Libanon eller der omkring. Og er det kjøtt, er det grillet. Litt upraktisk på kjøkkenet i 15. etasje. Jeg har vurdert et par ganger om jeg skal ta noe kurs, eller kjøpe en kokebok. Men så er det så altfor enkelt å sette seg på en restaurant i nærheten eller bestille fra de tallrike mulighetene som leverer på døra kjappere enn du selv klarer å tilberede det. Normen i byen er å ikke lage mat selv.

Et bra mål for sommeren her nede blir å prøve å lage litt nye retter, retter som ikke krever Tines økologiske lettrømme eller Norvegia for å smake riktig. Enten det måtte være lokal mat, indisk eller noe annet. Kanskje kan jeg diske opp med noen lekre retter når neste bølge med gjester kommer ned over sommeren. Hvis ikke gjør vi som alle andre – går ut og spiser. Men noen favoritt-restaurant har jeg ikke funnet enda…

Om ikke lenge…

… kommer jeg hjem igjen! Jeg fikset flybillettene for litt siden. I sommer er planen å komme hjem i to runder. Første turen blir en passe kort kombinert jobb- og ferietur. Jeg lander onsdag 16. juni og drar tilbake til Dubai tirsdag 6. juli. Med andre ord vil jeg på denne turen få med meg både bryllupet til Philip og Charlotte, samt Bygdalarm i Øystese – denne festivalen på vestlandet vi har fått med oss de tre-fire siste årene. Jeg er veldig fornøyd med at jeg har klart å få til slik at jeg får med meg begge disse tingene, all den tid slutten av juni er av de travleste på jobb. Løsningen ble at jeg er fullt tilgjengelig og baserer meg på Oslo-kontoret for de to ukene i mellom, så det blir ikke noen ren ferietur, akkurat.Nå ser det ut som om jeg skal klare å holde meg hjemme i Oslo – i alle fall store deler av tiden – men det kan se ut som om jeg må klemme inn en liten tur til Kairo eller Beirut.

Den virkelige ferien min blir en gang i august. Siden sjefen min viser storsinn og gir meg både litt fri og lar meg jobbe hjemmefra, har jeg lovet at han kan ta ferie når han vil og at jeg tilpasser meg til det. Han har, som mange andre jeg har møtt her nede, ingen voldsom trang til å planlegge lang tid i forveien. Derfor vet jeg ikke eksakt når hovedferien min blir, enda. Bitene faller nok på plass etterhvert som vi kommer litt ut i juni. Slik det ser ut nå, kommer jeg meg tilbake til moderlandet igjen første eller andre uken i August, og planen er å bli en to-tre uker. Det er lite sannsynlig at jeg klarer å komme meg hjem til selve bursdagen vår, men fest skal det bli uansett – både i Dubai og i Norge! Jeg gleder meg allerede, både til feiringer og hjemtur. Sees om litt!