Tilbake i Kiev

Sammen med Ingunn og Gyrid har jeg hatt noen fantastiske dager i Dubai (og én o Qatar), som turist, shopper, museumsbesøkende, strandløve (?), vert, guide, restaurantipser osv. Alt til mitt største velbehag. Det var skikkelig moro med besøk, og vi fikk en god anledning til å oppleve Dubai og regionen, med bruncher, god mat og fine opplevelser.

Men alt har en slutt, og nå har jobb-reisingen for alvor tatt til. Samme dag som Ingunn og Gyrid dro nordover, pakket jeg meg ut for en 12 dagers tur til Ukraina, Sør-Afrika og Marokko. Det var en spennende utfordring å pakke til Kiev (vinter), Sør-Afrika (vår) og Marokko (uvisst). Jeg tok den på strak arm og tror og håper jeg har truffet noenlunde greit.

Sist gang jeg var i Kiev, var det en meget kort og intensiv tur, med jobbing fra tidlig morgen til sent på natt. Denne gangen var det litt klarere for oss hva som var krevet av oss, og jeg hadde fått nært adekvat med tid til å forberede meg. Dermed ble det litt tid til å utforske denne flotte byen!

Jeg landet tirsdag til et vinterlig vær, men med friskt mot. Her møtte jeg min tyske kollega. Onsdag var den store dagen jobbmessig, med regional lansering av nye produkter. I praksis skal jeg gjøre samme type lansering i rundt 10 land og byer de neste ukene, og dette var den første av dem - så litt ekstra jobb gikk inn i det. Da det var over, var på mange måter jobben gjort og vi hadde noen timer uten noe fast program, noe jeg aldri før har opplevd i Kiev! To jenter fra vår lokale partner tok oss med rundt og viste frem sin vakre by. Det ble middag og sightseeing hele kvelden. Dette er nok av de vakreste tidligere sovjet-byene jeg vet om - med flotte mennesker, fin arkitektur, gode kulturtilbud osv. Dette ble en knakende fin kveld.

Torsdagen var halvt jobbedag, og halvt reisedag. På ettermiddagen gikk turen gjennom byen i lett snødrev ut til flyplassen. Nå har jeg fløyet via Istanbul til Dubai, og sitter nå og venter på å boarde flyet til Cape Town. Litt uvant er det å være i Dubai uten muligheten til å dra innom leiligheten - men det får jeg vel bli vant til, for det ser ut til å måtte skje flere ganger denne måneden. November har en høyere reisetakt enn hva jeg er vant til. Men det er ikke bare dumt. Denne helgen får jeg i Cape Town, hvor jeg skal besøke Thomas som flyttet ned ikke lenge etter at jeg dro til Dubai. Det blir knall!

Bildet er forresten tatt ut av hotellrommet i Kiev, behagelig nær den norske ambassaden.

10 dager over there

Tidligere i måneden var jeg tilbake i USA for tredje gang i år. Denne gangen var det et produkt-kurs jeg ble sendt på i Madison, Wisconsin, ikke langt utenfor Chicago. Det er dog en relativt drøy tur fra Dubai (fire flyplasser og 27 timer). Sist gang jeg var her, var det en voldsom snøstorm. Denne gangen av det deilig og sommerlig. Kurset var egentlig ganske spennende, og det er jo alltid hyggelig å treffe mine amerikanske kolleger, og én annen fra Europa. Madison er liksom litt halv-Skandinavia, med høyreiste, blonde gutter og jenter som alle hevder å være norske. Ikke alle har vært i Norge, men det er jo alltid hyggelig å ha noe felles! Både kontoret vårt og hotellet lå noe ut av selve byen, men forholdene er nokså små – så vi kom oss inn til byen to kvelder. Det er et flott lite sentrum, som også er hovedstaden i Wisconsin. Det er en fin liten by å vandre rundt i, med gode restauranter og trivelige folk.

   

Etter fire dager i midtvesten dro jeg østover mot vårt hovedkontor. Siden jeg først var i de kanter av verden meldte jeg meg også opp for et kort introduksjons-kurs for produkter vi kommer til å lansere utover høsten. Normalt er disee intro-kursene forbeholdt våre amerikanske kolleger, men siden jeg nå var i området tenkte jeg det var en god idé å få med seg. Dessuten betydde det et tur til moderskipet ved Burlington, Massachusetts. Aldri har jeg vært på vårt hovedkontor før, så det var vel strengt tatt på tide.

Men først ble det en helg i Boston! Her hadde jeg strengt tatt ingenting fore, annet enn å nyte hva byen hadde å by på. Og det var ikke så rent lite. Boston rykket raskt opp på min topp-5 liste over amerikanske favorittbyer, kanskje til og med topp-3. Jeg landet utpå fredags-ettermiddagen, og hadde hele helgen til å utforske byen. Hotellet jeg hadde booket meg inn på lå i utkanten av Chinatown, og tett på mange av severdighetene. Hele lørdagen gikk jeg rundt i byen, langs Freedom Trail – en genial idé hvor man følger en rød linje langs fortau, over kryss og gjennom parker. Fullfører man den, har man fått med seg de fleste severdighetene. Informative plansjer var satt opp underveis. Været var helt knall, og jeg storkoste meg i denne feiende flotte kystbyen!

           

Søndagen tok jeg turen ut til det gamle havneområdet, som å i all hovedsak er omgjort til et rekreasjonsområde med museer og kaféer. Her satte jeg meg til men en god bok i noen timer. Et par kort ble skrevet, og så var det duket for middag utenfor byen hjemme hos en av mine kolleger. Dette var en flott by, og kan anbefales på det varmeste!

  

Turkmenistan 2.0

I stedet for å hvile, noe jeg nok kunne trenge etter en uke i Amsterdam, bar det rett fra IBC messegulvet til flyplassen for nattlig flyvning til Istanbul og videre til Ashgabat, hovedstaden i Turkmenistan (mer om min forrige tur her; del 1, 2 og 3).

Turen til Turkmenistan kom litt skjevt ut, da reisebyrået vi bruker hadde forvekslet månedene september og oktober (mer om det i neste blogginnlegg). Etter litt sjonglering, sjarmering og spurting kom jeg med på flyet, og landet til et mildt kaos i passkontrollen. Men det var ingenting mot hva som ventet i bagasjehallen (bilde under). Først så jeg et mylder av folk. Det alene er jo ikke helt uventet. Men noen var et hode eller to høyere enn andre. Pussig, tenkte jeg, hva er det de står på da. Joda, de står på en haug av bagasje! I enden av rommet var det en stor haug med bager, vesker og kofferter opptil tre-fire i oppå hverandre. Og så kvinner, barn og fullvoksne menn som krabber og går oppå og leter etter sin bagasje. Når sant skal sies, var dette litt vel i overkant for en gjennomsliten sjel. Jaja, tenkte jeg, om en liten time er jeg på hotellet, og får meg en dusj og en cowboy-strekk før messen åpner noen få timer senere. Men først må jeg jo finne bagasjen min. Herre min hatt for et styr. Til slutt ser jeg kofferten min på bagasjebåndet, og jeg slår meg sammen med de andre, krabber (så forsiktig jeg kan) over bagasjen foran meg og kjemper meg til bagasjebåndet og får av min koffert før noen får mulighet til å tråkke på den. 10 poeng til Øystein! Etter den lille triumfen kan denne morgenen bare bli bra, tenkte jeg.

… helt til sjåføren som plukket meg opp på flyplassen gikk tom for bensin halvveis inn til byen. Vel, vi fikk i alle fall god tid til å nye soloppgangen mens vi ventet på hjelp. Minuttene tikket også, og stjal av mine tiltenkte to timer med søvn.

Forrige gang jeg var her visste jeg ikke hva jeg kunne forvente. Denne gangen hadde jeg en anelse. Stedet har fått et ufortjent dårlig rykte blant mine kolleger (hvorav et par av dem faktisk har vært her). Vel er det ting som er annerledes. Som hvordan mange helt tydelig ikke har en særlig peiling på rulletrapper, for eksempel. På messen hadde vi stand rett ved siden av en av landets antagelig få rulletrapper. Det var et interessant skue å se hvordan mange sto og analyserte de ulike trinnene som ble matet ut, rugget i takt … og til slutt nærmest hoppet mot det trinnet de hadde sett seg ut. Men det er jaggu meg mye som er bra her også. Som mange av menneskene jeg treffer på min vei. De er åpne og gjestfrie. Som hun hos vår lokale partner som hadde en søster som giftet seg den siste kvelden jeg var i byen, og de mente det ville være en fornærmelse om jeg ikke kom i bryllupet! Det var både uventet og hyggelig, men det er klart en ikke kan la en slik mulighet gå fra seg. Morsomt var det å se hvor likt, men også ulikt, bryllup feires. Her hadde de en nokså fiffig løsning; alt skjedde under middagen! Det var ikke noe egen seremoni, men brudeparet ble kalt frem på midten av dansegulvet for å få sin velsignelse, mens gjestene satt rundt med de lekreste retter foran seg på bordene. Etter et par slike korte avbrudd var de gift, og festen kunne begynne! Feiende flott fest, faktisk.

Så bar det avgårde til hotellet for å pakke sakene og komme seg til flyplassen, for å få en ny utfordring å overkomme. Mer om det i neste innlegg.

Som sist, intet skikkelig kamera – men her noen ‘mobilder’. Hold musepeker over bildene for å lese litt mer.

               

Noen av høstens eventyr

Så langt denne høsten har det vært moderat med reiser, så sjeldent mer enn én utenlandstur i uken. Mange har vært korte turer rundt om på den Arabiske havløy, mens andre har vært lenger og mer innholdsrike. Som for eksempel årets IBC-tur i Amsterdam. Dette var ikke en ren IBC-tur, men mer om det senere.

Messen, som jeg har vært på en god del ganger nå, er den største av sitt slag utenfor USA. Etter at jeg flyttet til Midtøsten har denne messen vært en kjærkommen mulighet til å treffe bransjevenner og kolleger fra Norden, Europa og USA. Skandinavene gjør et realt innrykk i byen, spesielt på Dam-plassen hvor stamstedet ligger. Moro var det å treffe igjen nordmenn og andre rundt om. Så mange var det, at det nesten var en hjemlengsel som snek seg frem. Det er en god kombinasjon av hard jobbing og litt moro, med god mat og drikke blandet inn. Lange dager, og sene kvelder – og frisk som en fisk dagen etter klar for ny dag på messen. Godt selve messen ikke er mer enn 5 dager. En skulle tro at det var deilig å ligge på sofaen en kveld eller to etter dette … men slik ble det ikke denne gangen. Ikke for denne karen, nei – Turkmenistan sto nemlig for tur. Mer om det i neste blogg.

Som vanlig fikk jeg ikke surret meg til å ta med et skikkelig kamera, men fikk da knipset noen ‘mobilder’. Hold musepeker over bildene for litt info.

     

Bakstreversk, byråkratisk bankvesen

Nå er det ikke blitt blogget på en stund, så jeg valgte å starte med et bokstavrim! Og litt i mild frustrasjon; bankene her i byen! Herre min hatt, for noen gammeldagse greier. Det første jeg fikk utdelt var jo sjekkhefte. Nå er det ikke slik at jeg skriver sjekker i øst og vest, all den tid kontanter er gangbar valuta her nede. Og jeg skal ikke gi inntrykk av at man ikke kan bruke kredittkort her nede. De av dere som har vært her, vet at det i all hovedsak ikke er noe problem.

Men det leder meg inn på en av utfordringene jeg hadde forleden. For å holde bedre styr på private penger kontra reisepenger fra jobben har jeg endelig fått surret meg til å få et separat kredittkort for jobbreiser. Alt vel og bra. Fikk fin penn da jeg signerte kontrakten, og samler bonuspoeng hos Emirates gjør jeg også. Toppen av lykke. Helt til regningen skulle betales. For det første kommer den i kun på papir sendt til kontoret. Omstendigheter utenfor bankens kontroll (som at jeg aldri er der) gjør at regningen kommer meg i hende nokså tett opp mot betalingsfristen. ”Ikke noe problem” tenkte jeg og logget meg på nettbanken min hvor jeg har lønnskonto. Men herfra ingen mulighet til å betale regningen elektronisk. Ikke noe problem, tenkte jeg, banken som utstedte kredittkortet har en filial på mitt lokale kjøpesenter. Her kan jeg jo dra og betale over skranke. Litt senere står jeg der med to kort; bankkortet knyttet til lønnskontoen med pengene, og kredittkortet som skal få påfyll. Fint, sier herren, du kan fikse det på minibanken utenfor. Ikke noe problem, tenkte jeg, fint. Her kan jeg ta ut penger fra lønnskonto og dytte det inn på kreditt-kortet, alt fra samme maskin. Enkelt! Men, min bank hvor lønnskontoen er, mener det under ingen omstendighet kan være behov for å ta ut mer enn ca. 8.000,- kroner per døgn. Hmm… regningen min var på rundt 26.000 – og betalingsfristen samme dag. Pengene stod altså på min konto, men det var ikke mulig få tak i dem. Planlegging kreves; det jeg altså egentlig burde gjort, var å ta ut maks-beløp i kontanter hver dag i tre dager, samle pengene og gå i automaten, ta ut det siste jeg trenger og betale regningen. Ikke akkurat kjempelekkert. Jeg gjorde dette påfølgende måned. Men så kom jeg på en lur greie; man kan jo dytte en sjekk inn i den betalingsautomaten, også. Så nå skriver jeg ut en sjekk hver måned for å betale kredittkortet mitt. Vet ikke helt, men det føles litt anakronistisk.

Og det var bare eksempel på én regning. Det blir enda snedigere om man titter på andre ting, som strømselskapet, bomringen, forsikringen etc. De har alle ulike metoder og partnere de jobber med. Noen regninger kan man betale på bensinstasjonen, andre over nett med kredittkort.

Det er vanskelig å si med sikkerhet hvorfor bankene ikke har hevet seg på elektroniske tjenester. Man skulle tro det var penger å spare på å effektivisere det hele litt, fjerne alle disse manuelle skrittene. Vel skjønner jeg regnestykket med at arbeidskraft er billig her nede, og tekniske løsninger sikkert relativt dyrt. Jeg skjønner at det kanskje er dyrere å endre enn å beholde dagens system. Det jeg VIRKELIG ikke skjønner er at alle ser ut til å akseptere systemet slik det er, og ikke kreve eller ønske noen effektivisering. En ting er sikkert; det holder husmødre (og får vel inkludere eventuelle husfedre, selv om jeg kun vet om én her nede) aktive. Det er alltid et nytt sted å dra for å betale ett eller annet. Å mikse det med jobb og reising er dog ikke helt enkelt. Men en gjør jo sitt beste.

Langt utover Norges grenser

De siste ukene har vært fulle av inntrykk, men angrepene i Oslo og på Utøya overskygger alt. Det har vært litt vondt å ikke være i Norge nå, med familie og venner rundt seg. Være der med venner, være der for venner. Men så har jeg også fått mange fine stunder på mine reiser i etterkant av den grufulle handlingen.

Da bomben gikk av, var jeg i Johannesburg i Sør-Afrika. Få byer i verden er generelt farligere enn nettopp denne byen. Da var det nesten ekstra surrealistisk å ringe til mamma, søsken og venner for å høre om de var uskadd. Men det flotte, og nesten litt uventede, var å se hvordan folk rundt meg tro støttende til. De var oppriktig triste, sjokkerte, håpfulle, forarget. Mange spurte hvordan det gikk med mine venner og familie hjemme i Norge. Og det i et land hvor anslagsvis 15 blir skuddrept hver dag i den rå volden som fortsatt herjer.

Selv satt jeg, som mange andre, klistret til TV, aviser, nettaviser - for å prøve å danne meg et bilde over det ufattelige. Det rullet gjennom hele natten og de påfølgende dagene på alle de store, internasjonale TV-stasjonene jeg hadde tilgang til. Mens den norske presse anonymiserte bilder og navn, var den internasjonale pressen ikke like opptatt av det. Det ble klart at altfor mange hadde mistet livet eller blitt skadet for livet – men også historier om mange helter. En nasjon samlet seg, reiste seg i fred og kjempet mot at terroren skulle få taket på oss, vinne.

Vi forflyttet oss fra Sør-Afrika til Libanon. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet, men jeg hadde ikke vært forundret om de her hadde mottatt meldingene fra Norge først med forferdelse, så et lett skuldertrekk. Beirut er en by med en voldsom og blodig historie, og jeg tenkte vel i mitt stille sinn at en hendelse som den vi var vitne til ikke ville ha så voldsomme ringvirkninger i denne byen. Men så feil kunne en ta. Jeg opplevde en enorm varme fra de jeg møtte. Bekymret spurte de hvordan det gikk med familien, hvordan det gikk meg meg – og hvor ufattelig og ondt det hele var. Mange hadde ikke skjønt helt hva ungdommene gjorde på øya, hvorfor de var et mål – og da det manipulative og langsiktige i terrorens planer ble klar for dem, var det mange som fikk en tåre i øyekroken. Det var godt å dele smerten og opplevelsene litt. Det ble ett minutts stillhet på mandag før vi satte igang med allmøtet.

Det varmet også med alle meldinger og telefoner fra nasjonale og internasjonale kolleger og venner. Dette er et sjokk og en sorg Norge ikke har vært alene om. Rosetogene, heltemotet, oppslutningen rundt demokratiet, besluttsomheten og samstemtheten har imponert mange langt utover Norges grenser. Det har vært en tøff uke å være norsk, men også en god uke.

Nå har jeg pakket og er klar for hjemreise. Det blir godt å komme hjem til Norge, familie og venner de neste to ukene. Vi sees!

Attende i Nigeria

Det har vært en ny uke med opplevelser, moro og lærdom. Søndag satte jeg meg igjen på flyet mot Lagos, forretnings-senteret i Nigeria. Sist gang jeg var i Nigeria var jeg bare såvidt innom Lagos før vi dro videre til hovedstaden Abudja.

Denne gangen var det Lagos og Akure, en mindre by fire timers kjøring fra Lagos - på en veistandard som hadde forarget den jevne nordmann. Det er en konstant flyt mellom de ulike filene for å unngå de verste hullene. Hastigheten er som regel plassert over den tillatte hjemme, og en er for det meste alltid på vakt. Langs veikanten ligger forlatte vrak, både store og små.

Nigeria er et på flere måter velsignet land. Det er i alle fall slik mange lokale omtaler det. På den positive siden er det grønt og frodig - i alle fall nå under rengsesongen! Klima-messig hadde vi nå, midt på sommer, 'kun' rett over 30 grader. Dette er jo behagelig mildt for en ørkenrotte som har måtte gjennomleve snaue 50 grader de siste par ukene. Det er mange andre positive ting å si om landet. Men om en leter litt, ikke voldsomt, finner en noksa sammensatte, komplekse og dyptliggende problemer. Det er vanskelig å si hvor det ene problemer stopper og det andre tar over. Uansett er det hevet over min tvil at landet sliter med en utbredt fattigdom, stor forskjell mellom elite og folk, underbetalte offiserer og statsansatte, en enorm arbeidsledighet spesielt blant unge - og en korrupsjonspreget kontantbasert økonomi. Mye av dette var jeg nokså klar over etter min forrige tur i november. Uten å kjede med detaljer, ble både noe av det første og det aller siste jeg gjorde på nigeriansk jord å forholde meg til mer eller mindre korrupte offentlig ansatte. Trøblete er bare fornavnet når en forsøker å balansere seg innenfor internasjonale regler og firmaets forskrifter i denne økonomien. Å ha papirene i orden hjelper, men er ingen garanti for å unngå korrupte menn og kvinner. Det er også vanskelig å skille mellom tips og korrupsjon, eller vanlig betaling for tjenester til en tilsynelatende privatperson for noe man trodde man hadde bestilt gjennom firmaet personen jobber for. Det er en annen måte å gjøre ting på, og alt trenger ikke være galt bare fordi jeg ikke helt skjønner det - men at de har et problem, er det liten tvil om.

Problem er det også at få tar tak i det. Politikere er i enkelte tilfeller de verste, og setter en standard det er vanskelig å leve opp til for en små-korrupt undersått. I motsetning til politikere hjemme, virker det ikke som om enkelte politikere der nede har den samme 'frykten' for velgerne og deres gunst og stemmer. Det later til at å mele sin egen kake står høyere enn å skape seg et godt ettermæle. Der den norske politiker kanskje vil forsøke å gjøre riktige og tildels gode ting mot slutten av sin karriere, for kanskje å få en byste reist i sin fødeby - er enkelte politikere der nede fornøyd om de heller kan sitte å telle penger. Uansett hvordan de vil bli husket, klarte de nå i alle fall å 'lykker' i et spill med langt fra rettferdige spilleregler sett med norske øyne. Det er i alle fall omtrent slik en av de mange flotte lokale vennene jeg traff utenfor Lagos uttrykte seg.

Det er ikke meningen å bare fokusere på negative ting her. Men jeg fikk meg ikke til å gå rundt grøten her. Tar en ut de ovennenvte utfordringer, ville Nigeria-turen vært en normalt god tur i jobbsammenheng til spennende steder.
På den positive siden kan jeg skyte inn at det ER trender og en utvikling mot å bekjempe korrupsjon. På den måten kan man nok få til en mer rettferdig fordeling, og sannsynligvis også rette opp flere ting i den sammensatte og komplekse kjden av problemer og utfordringer. Man kan reigstrere en større vilje hos sittende president Goodluck enn i den forrige administrasjonen, og tiltak er satt i gang. Så kan en bare håpe de klarer bekjempe en av de kanskje mektigste kreftene i dagligliv og økonomien.

Nå er jeg i Amsterdam på vei til Stavanger og Norge, forhåpentlig og troligvis uten bestikkelser i vente. Det blir både bursdagsfeiring for Marianne - opptil flere skulle jeg anta - og hytteliv. Dette blir knall!