Drosjer var det lite av i Ashbagat, jeg tror jeg til sammen så kun et par stykker i løpet av mine 5 dager. Potensielt er nemlig alle biler en drosje. Man stiller seg opp langs gaten, stikker ut armen og så stopper det noen – som regel innen ikke mange sekundene – man sier hvor man skal, og setter seg inn. Lokale omtaler denne prosessen som å ’ta taxi’. Hovedregelen er at det er trygt, men bilene er som oftest på min alder og hadde neppe passert EU-kontrollen. Musikk var det som regel også. Enkelte sjåfører, som han som plukket oss opp på flyplassen tidlig, tidlig om morgenen, spilte samme 90-sekunders sang/fanfare på loop. Jeg tror vi må ha hørt den rundt 18 ganger (ikke tull!) før han byttet sang … bare for å bytte tilbake 20 sekunder ut i den nye. Igjen på loop. Også en annen sjåfør vi hadde gjorde det samme, men han med en annen sang. Ellers gikk det mye i russisk diskomusikk, tyrkisk musikk eller annet – stort sett alltid på full guffe, med vinduene nede. En av mine sjåfører en sen kveld spilte en CD med særdeles mange hakk. Det var imidlertid tydelig at han likte sangene på denne CD’en, for han sang med og dunket i rattet akkurat slik den hakket. Åpenbart hadde den CD’en og han opplevd mye sammen, og ikke for alt i verden ville han skilles ad med den. Noen riper fikk så være.
Med disse bilene kunne vi også komme oss litt ut av kjernen av nye, hvite praktbygg i marmor. En skulle ikke bevege seg langt ut før byen minnet om en hvilken som helst by fra sovjettiden. Her var det gamle og slitte bomaskiner forbundet med hullete og støvete småveier, i skarp kontrast til det veldig rene og pene nye. Selv om det var noe grått og trist i enkelte av boligområdene, så det jevnt over ut til at folk har det nokså bra. Landets inntekter er i all hovedsak knyttet til gass, og ikke generelle skatter og avgifter. For eksempel er det visst få, om noen, som betaler inntektsskatt på mer enn et par prosent. Vann får innbyggerne gratis. All elektrisitet også, gratis inn i veggen. Til og med bensin, men bare til de som har bil. Hver bileier får 120 liter bensin i måneden, mer enn nok for de som holder seg til småkjøring i Ashgabat. Skulle en kjøre lenger, kan ytterligere bensin kjøpes for rundt 1 krone per liter. Det ser også ut til at mange av de grå og voldsomme boligblokkene blir erstattet av kritthvite marmorbygg – som blir tilgjengelig for i førsterekke statsansatte til en hyggelig pris. Da er det godt at de fleste jobber i staten i dette totalitære styret. Men også dette er i endring, da flere og flere private selskaper får opprettes. Riktignok er de ofte i en halvstatlig reig, og mange har staten som eneste kunde – men det kan da også være en start på en viktig og riktig utvikling. De har ikke solgt seg helt til det kapitalistiske styret enda, men små forsøk på markedstilpasning ser man tydelig tegn til. Oppsiden er at det ikke flyter over av Mc Donald’s og Starbucks. Ingen slike ting var å se. I alle fall ikke enda.
For å få noen andre inntrykk enn jobb, mer jobb og korte soveøkter fikk jeg overtalt min reisepartner fra partneren vår i Tyrkia om at vi skulle ut én av kveldene. Overbevist om at alle byer på ha et Grand hotell (som så å si alltid er bra), fant jeg Grand Turkmen Hotell. Du og du for en forskjell. OK, ikke det beste grand hotell jeg har vært på, men her var det både resepsjon med vennlig betjening, en bar, nattklubb, restaurant og det hele. Jeg har funnet mitt favoritt-hotell! Deilig var det å finne noe godt å spise, drikke og rett og ha det litt moro på disko. Ashgabat gikk brått fra å bare være hard jobb og lite komfort til å bli helt allright!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar