Langt utover Norges grenser

De siste ukene har vært fulle av inntrykk, men angrepene i Oslo og på Utøya overskygger alt. Det har vært litt vondt å ikke være i Norge nå, med familie og venner rundt seg. Være der med venner, være der for venner. Men så har jeg også fått mange fine stunder på mine reiser i etterkant av den grufulle handlingen.

Da bomben gikk av, var jeg i Johannesburg i Sør-Afrika. Få byer i verden er generelt farligere enn nettopp denne byen. Da var det nesten ekstra surrealistisk å ringe til mamma, søsken og venner for å høre om de var uskadd. Men det flotte, og nesten litt uventede, var å se hvordan folk rundt meg tro støttende til. De var oppriktig triste, sjokkerte, håpfulle, forarget. Mange spurte hvordan det gikk med mine venner og familie hjemme i Norge. Og det i et land hvor anslagsvis 15 blir skuddrept hver dag i den rå volden som fortsatt herjer.

Selv satt jeg, som mange andre, klistret til TV, aviser, nettaviser - for å prøve å danne meg et bilde over det ufattelige. Det rullet gjennom hele natten og de påfølgende dagene på alle de store, internasjonale TV-stasjonene jeg hadde tilgang til. Mens den norske presse anonymiserte bilder og navn, var den internasjonale pressen ikke like opptatt av det. Det ble klart at altfor mange hadde mistet livet eller blitt skadet for livet – men også historier om mange helter. En nasjon samlet seg, reiste seg i fred og kjempet mot at terroren skulle få taket på oss, vinne.

Vi forflyttet oss fra Sør-Afrika til Libanon. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde ventet, men jeg hadde ikke vært forundret om de her hadde mottatt meldingene fra Norge først med forferdelse, så et lett skuldertrekk. Beirut er en by med en voldsom og blodig historie, og jeg tenkte vel i mitt stille sinn at en hendelse som den vi var vitne til ikke ville ha så voldsomme ringvirkninger i denne byen. Men så feil kunne en ta. Jeg opplevde en enorm varme fra de jeg møtte. Bekymret spurte de hvordan det gikk med familien, hvordan det gikk meg meg – og hvor ufattelig og ondt det hele var. Mange hadde ikke skjønt helt hva ungdommene gjorde på øya, hvorfor de var et mål – og da det manipulative og langsiktige i terrorens planer ble klar for dem, var det mange som fikk en tåre i øyekroken. Det var godt å dele smerten og opplevelsene litt. Det ble ett minutts stillhet på mandag før vi satte igang med allmøtet.

Det varmet også med alle meldinger og telefoner fra nasjonale og internasjonale kolleger og venner. Dette er et sjokk og en sorg Norge ikke har vært alene om. Rosetogene, heltemotet, oppslutningen rundt demokratiet, besluttsomheten og samstemtheten har imponert mange langt utover Norges grenser. Det har vært en tøff uke å være norsk, men også en god uke.

Nå har jeg pakket og er klar for hjemreise. Det blir godt å komme hjem til Norge, familie og venner de neste to ukene. Vi sees!