Turkmenistan

Da har vi vært i Turkmenistan i snart et døgn, og det har så langt vært en litt rar, litt bra og litt spennende opplevelse. Turkmenistans økonomi er i voldsom grad knyttet opp mot petroleum, spesielt gass. Det er tydelig at dette har dratt inn en god del penger i en ellers slunken pengekasse. Mye av disse pengene ser ut til å gå til bygging av praktbygg (så og si alt er i snehvit marmor), monumenter, statuer og bilder av landsfader og president. Vanskelig er det så langt å forklare Ashgabat med få ord - for det føles på mange måter litt russisk, men med stort sett utelukkende nye, kritthvite bygninger er det mer som den litt skeive, fjerne fetteren. Og befolkningen har langt mer asiatiske trekk enn hva man ser i de fleste andre tidligere sovjet-stater.

Under dagen i dag har vi forberedt morgendagen, noe som har vist seg en tanke utfordrende all den tid min reisepartner, som har stått ansvarlig for det praktiske, ikke helt vet hva vi skal gjøre i morgen. Hovedmålet er å hjelpe til på en messe vi i skrivende stund ikke vet allverdens om. Men så har vi også gjort mange ulike messer tidligere, i ulike fora og størrelser - så med litt rutine klarer vi oss nok gjennom helgen.

En annen utfordring jeg ikke var helt forberedt på har vært av den telekommunikasjons-messige sorten. Dette innlegget er for eksempel skrevet på min mobiltelefon, som er blitt redusert til noe knapt mer funksjonelt enn et armbåndsur. Ikke kan jeg ringe eller motta samtaler, ikke noen tekstmeldinger og min ellers så trofaste BlackBerry-tjeneste som tikker inn eposter og gir meg internett selv på de merkeligste steder er jeg ikke i nærheten av å få sparket igang. Da vi kom til hotellet, som nok får omtale i et senere innlegg, i natt klarte jeg for en liten stund å koble meg til et svært svakt, ustabilt og tregt internett - sannsynligvis fra et av nabobyggene. Så lukket denne herlige oasen av moderne kommunikasjon seg, for kanskje å aldri åpne seg igjen under dette 5-dagers oppholdet. Utover de få minuttene det varte, har min kontakt det siste døgnet begrenset seg til de 20 meter unna eller mindre. Dette innlegget vil imidlertid være et gyldig bevis på at jeg atter en gang, om enn for kanskje bare et lite øyeblikk, igjen klarte å åpne en trang kommunikasjonskanal til omverdenen. Av en befolkning på rett rundt fem millioner var det i 2009 rundt 80.000 som hadde tilgang til internett (til sammenligning var drøye 4,4 millioner nordmenn online, i følge min WorldFactbook iPad app). Og det internett som finnes her nede, er ikke alltid av helt samme karakter som hjemme. Visse sider virker, andre ikk – ikke helt ulikt andre totalitære stater jeg vet om.

For meg er dog denne begrensede utgaven noe som kan minne om en fjern drøm her jeg sitter oppe i åssiden på besøk på en veldig byggeplass som innen de neste tre måneder skal kringkaste 6 TV-kanaler. Mye jobb gjenstår, da bygningen ikke på langt nær er klar. Men det er ikke vårt problem. I alle fall ikke enda. Nå drar vi straks tilbake til byen for litt mat og klargjøring for morgendagen. Det er i alle fall planen. Lite har skjedd i følge plan til nå, så en får jo bare se hva som skjer når!