Turkmenistan II

Skal si det var godt å komme tilbake til sivilisasjonen tidligere i uken. For å gjøre kultursjokket litt skrittvis, ble det gjort i trinn; først en dag i Istanbul, så Dubai. Det var deilig å gjøre det litt skrittvis. Dessuten hadde jeg nokså viktige ting å ta meg til i Istanbul både før og etter turen til Ashgabat, Turkmenistans hovedstad på grensen til Iran.

Dersom en liker steder hvor en ikke hele tiden bumper borti andre turister fra Skandinavia, England eller Russland, og får menyene på svensk og tysk, kan Ashgabad være noe for deg! Her var det ikke mange turister! Det er faktisk en del ting å se, og det er sikkert fine noen fine museer – men et lite stykke har de nok igjen før det blir skikkelig turistvennlig. Språklig sett er det to hovedspråk; Russisk og Turkmensk (som er nært relatert med Tyrkisk, og tyrkere og turkmenere klarer som regel å gjøre seg forstått – litt som norsk og dansk, kan jeg tro). Selv snakker jeg jo ingen av de tre. Engelsk er imidlertid et akseptert forretningsspråk. Både hos vår lokale partner, på de fleste hoteller og i enkelte restauranter kunne man klare seg med enkel eller moderat engelsk (på restauranter trengte en strengt tatt ikke kunne mye engelsk, de fleste menyer hadde store, flotte fargebilder).

I kundemøter hadde jeg derfor som regel med meg en eller flere fra vår lokale partner for å assistere, både med å komme oss rundt i en by i praksis uten offisielle taxi’er og under selve møtene med oversetting. Sammen dro vi rundt til både TV-stasjoner og ministrier. Alltid ble vi tatt godt imot. Spesielt morsomt var det å sitte på kringkastingssjefens kontor med viseminister for informasjon og teknologi, teknisk direktør og annet fintfolk da møtet plutselig stoppet opp; jeg var blitt filmet og intervjuet av deres TV-kanaler, og bilder av meg og standen vår rullet over 3 av de 5 TV-skjermene på kontoret under nyhetssendingen deres. Etter dette dro vi inn til presidentpalasset for å inspisere og assistere på informasjonsavdelingen. Helt klart det fineste palasset jeg noen gang har vært i! Etter å ha vært i de innerste kretser, dro vi tilbake til den noe stille messen. Hver dag tok vi slike små turer ut, det var herlige avbrekk i en messe som ellers kunne ha kjedet de fleste halvt i hjel. Med disse små avbrekkene nå og da, ble dagene likevel fylt opp med jobb og opplevelser. Messen er kanskje av de rareste jeg har vært på. F.eks. var naboboden vår et (skikkelig) gammelt ektepar som stilte ut håndlagde smykker. En kunne også lære mer om seismikk, se på tepper, samt titte på en rekke andre ting. Dette var en messe med litt av hvert, rett og slett.

Det ble lengre dager og mer jobb enn jeg hadde forventet de fem dagene vi var i landet. Selv om det var helg var det lite som tydet på at den jevne turkmener roet ned tempoet (som når sant skal sies virket relativt bedagelig i utgangspunktet). Hotellet vi bodde gikk for å være bra, og det var rent og pent. Men det var liksom noe litt annerledes ved det. Det var ingen vanlig resepsjon, en kom heller inn i noe som i en norsk skole ville vært kalt aula. Det var ingen heis, ingen minibar, intet internett eller andre ting en kanskje hadde håpet på. Pussigere ble det da vi skjønte at det heller ikke var noen restaurant. Ingen muligheter for frokost eller sen middag etter en lang dag. Vi hadde blitt booket inn på en sovemaskin, enkelt og greit. Men turen ble langt fra kjedelig. Mer om drosjer, gratis bensin og moro i neste innlegg.

Men først, noen mobilbilder.
(som vanlig, hold musepeker over for å lese litt mer)