Trenger en virkelig hele støtfangeren?

Nå har Ingunn, Terje og Marte vært her noen dager. Vi har hatt det veldig fint så langt. På torsdag måtte jeg jobbe litt, men vi tok en frokost sammen på Mall of the Emirates først. Deretter tok de sightseeing-bussen videre inn mot byen, via ulike atraksjoner på veien. På fredag var det duket for ny utflukt med Sjømannskirken. Denne gangen var det kurs og praktisk øving på ørkenkjøring. Det startet i rolige former på kirken med en times lang introduksjon, med litt tips og vink (og kaffe og vafler). Vi lærte blant annet om viktig utstyr en alltid bør ha med seg, hvordan utnytte bilens gir/krefter og annet. Vi lærte også at sanddynene aldri får en helling over 45 grader, og at dette er noe alle biler tåler (les: ingen biler vil ‘velte forover eller bakover’ i en slik helling) når man kjører opp og ned, men blir det særlig over 20 grader sidelengs risikerer man å velte over på siden. Med andre ord; det kan være skummelt å kjøre ned en virkelig bratt sanddyne, men så lenge en kjører rett på er det på ingen måte farlig. Dersom bilen sklir mot en av sidene, kan en alltids stoppe opp, gi litt gass og styre seg på rett kurs. Nyttige tips!

Deretter bar det ut i ørkenen. Resten av følget bestod av godt utrustede Landcruisere og andre biler laget for off-road-kjøring. Mange var imponert over at vi klarte oss såpass godt i den noe mer asfalt-glade Volvo’n. Terje og jeg kjørte XC60’n, mens Ingunn og Marte holdt ei jente fra Toten, Tonje, med selskap i hennes bil. Det var veldig moro og lærerik å teste ut egenskapene til bilen min, og jeg blir bare mer og mer glad i den. Litt uti turen fant vi også ut hvordan vi fikk skrudd av antispinn-kontrollen, og da ble det skikkelig gøy!

Så… tilbake til emnet. Etter å ha kjørt en rolig og enkel løype, stoppet vi fremfor et lite ‘sandfjell’. Ørkenrevene som hadde gjort dette før mente det skulle være mulig å kjøre opp til toppen, og spurte hvem som ville prøve først. Vel, Terje og jeg satte oss i bilen og ga gass. Utfordringen er å ha med seg nok fart inn i bakken, visstnok. Det er nok ikke den eneste utfordringen, skulle det vise seg. En annen utfordringen er vinkelen mellom planet du kjører på, og oppoverbakken– altså selve overgangen. Noen ganger er det en myk overgang, andre ganger ikke. Denne var ikke myk. Fjæringene ga etter, og bilen skuffet store mengder sand idet klaringen mellom fremfre støtfanger og bakken ikke var tilstrekkelig. Jeg tror det så nokså spektakulært ut. Vi stoppet litt opp i bakken, og jeg trodde det faktisk hadde gått ganske bra. Jeg trodde i alle fall det helt til jeg i bakspeilet så at to stykker løp til og begynte å plukke deler. Det viste seg at den nedre listen til støtfangeren hadde skuffet så store mengder sand at den ble tvert revet av, sammen med litt beskyttelsesdekke i hjulbuene på begge sider. Vi rygget bilen ned, og da oppdaget vi en lekkasje, også.

Heldigvis viste det seg kjapt at lekkasjen kun var spylervæsken. Tanken til spylervæsken hadde på sin side mistet litt av festet sitt, så vi valgte bare å skru den helt ut. Deler av skjermen fikk vi med grov presisjon saget av med en Leatherman. Til syvende og sist er det ingenting vitalt som har tatt skade, og det eneste jeg (tror jeg) trenger å skifte er selve pyntelisten under selve støtfangeren. Det er ikke noe elektronikk eller annet som kom til skade. Heldigvis. Etter å ha bundet opp ledningene til spylervæske-tanken vi hadde tatt ut kjørte vi litt mer rundt i området, kjørte oss fast (fordi jeg nølte over en topp), ble dyttet løs igjen og vi fikk øvd litt på skikkelig bratt nedstigning. Jeg å si det er en interessant følelse når du kjører over en nokså markert kant (må gi et lite push for å sørge for å ikke bli hengende) som går fra horisontal til halvt vertikal nedstigning. 40-45 grader føles ekstremt bratt, men det var moro å oppleve at bilen hadde såpass god kontroll.

Det gikk bedre med bilen min, enn hva det gjorde med bilen til Tonje. Her ga rett og slett automatkassa opp fullstendig, og den relativt friske og raske Volvo’n måtte taue den ut av ørkenen og tilbake til Dubai. Jeg mistenker at den reparasjonen blir langt dyrere enn min…
Alt i alt var det en veldig, veldig fin tur ut i ørkene – og jeg tar gjerne med bilen ut igjen. Nå tror jeg imidlertid jeg vet omtrent hva bilen kan gjøre (og det er mer enn både jeg selv og de fleste andre i følget trodde), men også at den har sine begrensninger.

I dag har vi bare ligget på stranden det meste av dagen og ventet på solnedgangen. Etter det bar det avsted til Dubai Mall for å handle og se på fontene-showet. Det ble en god Libanesisk middag før vi satte snuten hjemover. I morgen tidlig drar vi til Muscat i Oman.

Her er litt bilder fra Hullsteins besøk så langt!

Ingunn klarte til og med å filme akkurat da det skjedde. Litt kort video, men her er den.