Turkmenistan

Da har vi vært i Turkmenistan i snart et døgn, og det har så langt vært en litt rar, litt bra og litt spennende opplevelse. Turkmenistans økonomi er i voldsom grad knyttet opp mot petroleum, spesielt gass. Det er tydelig at dette har dratt inn en god del penger i en ellers slunken pengekasse. Mye av disse pengene ser ut til å gå til bygging av praktbygg (så og si alt er i snehvit marmor), monumenter, statuer og bilder av landsfader og president. Vanskelig er det så langt å forklare Ashgabat med få ord - for det føles på mange måter litt russisk, men med stort sett utelukkende nye, kritthvite bygninger er det mer som den litt skeive, fjerne fetteren. Og befolkningen har langt mer asiatiske trekk enn hva man ser i de fleste andre tidligere sovjet-stater.

Under dagen i dag har vi forberedt morgendagen, noe som har vist seg en tanke utfordrende all den tid min reisepartner, som har stått ansvarlig for det praktiske, ikke helt vet hva vi skal gjøre i morgen. Hovedmålet er å hjelpe til på en messe vi i skrivende stund ikke vet allverdens om. Men så har vi også gjort mange ulike messer tidligere, i ulike fora og størrelser - så med litt rutine klarer vi oss nok gjennom helgen.

En annen utfordring jeg ikke var helt forberedt på har vært av den telekommunikasjons-messige sorten. Dette innlegget er for eksempel skrevet på min mobiltelefon, som er blitt redusert til noe knapt mer funksjonelt enn et armbåndsur. Ikke kan jeg ringe eller motta samtaler, ikke noen tekstmeldinger og min ellers så trofaste BlackBerry-tjeneste som tikker inn eposter og gir meg internett selv på de merkeligste steder er jeg ikke i nærheten av å få sparket igang. Da vi kom til hotellet, som nok får omtale i et senere innlegg, i natt klarte jeg for en liten stund å koble meg til et svært svakt, ustabilt og tregt internett - sannsynligvis fra et av nabobyggene. Så lukket denne herlige oasen av moderne kommunikasjon seg, for kanskje å aldri åpne seg igjen under dette 5-dagers oppholdet. Utover de få minuttene det varte, har min kontakt det siste døgnet begrenset seg til de 20 meter unna eller mindre. Dette innlegget vil imidlertid være et gyldig bevis på at jeg atter en gang, om enn for kanskje bare et lite øyeblikk, igjen klarte å åpne en trang kommunikasjonskanal til omverdenen. Av en befolkning på rett rundt fem millioner var det i 2009 rundt 80.000 som hadde tilgang til internett (til sammenligning var drøye 4,4 millioner nordmenn online, i følge min WorldFactbook iPad app). Og det internett som finnes her nede, er ikke alltid av helt samme karakter som hjemme. Visse sider virker, andre ikk – ikke helt ulikt andre totalitære stater jeg vet om.

For meg er dog denne begrensede utgaven noe som kan minne om en fjern drøm her jeg sitter oppe i åssiden på besøk på en veldig byggeplass som innen de neste tre måneder skal kringkaste 6 TV-kanaler. Mye jobb gjenstår, da bygningen ikke på langt nær er klar. Men det er ikke vårt problem. I alle fall ikke enda. Nå drar vi straks tilbake til byen for litt mat og klargjøring for morgendagen. Det er i alle fall planen. Lite har skjedd i følge plan til nå, så en får jo bare se hva som skjer når!

Magiske Miklagard

Denne uken har jeg hatt gleden av et par dager i Istanbul. Det er mange ting å like med denne byen; maten, arkitekturen, historien, muséene (nei, jeg har ikke fått tid, men har hørt det er klasse over dem) - men kanskje mest hvor spennende det er når øst møter vest ... og litt nord.

Jeg har ikke rukket å lese meg opp eller undersøke nærmere, men skal jeg tippe vil jeg si at vikingene til dels har satt sine spor i da-tidens Myklagard, verdens utpost. Man finner for eksempel fortsatt en hel haug lyshårede og blåøyde ikke langt nord for metropolen. Dessuten er det mange lyder i språket jeg finner veldig likt de nordiske språkene. For eksempel passerte vi i dag en 'Bærber' (skrevet slik, med Æ), på norsk ville vi sagt 'barberer'. Det er flust av ö'er og æ'er i språket, både bokstavene og lydene. Ikke det at jeg skjønner så mye av det de sier, men så ville jeg vel heller heller ikke skjønt om Harald Hardråde hadde stått opp og snakket til meg på sitt norrøne vikingspråk. Det er også lett å se hvordan denne byen har vært influert av en rekke ulike kulturer, folkeslag, religioner og imperier. Kirker er gjort om til moskéer, noen bygg er revet - andre bygget, alt i en spennende miks av ulike epoker og inspirasjons-kilder.

Nok historie-synsing fra 30.000 fot. Etter to dager i Istanbul har vi nå satt snuten mot Ashgabat, hovedstaden i den tidligere sovjet-republikken Turkmenistan. Ingen i selskapet vårt har vært der tidligere, så det er vanskelig å vite eksakt hva vi kan vente. Vi er forresten undertegnede sammen med en fra vår partner i Tyrkia. Jeg regner med jeg skal klare å blogge fra det for meg svært så ukjente landet i løpet av helgen en gang - men frykt ikke hvis der inget kommer; lite vites nemlig om min telefon med internett vil fungere - og trådløst nett er ønskelig, men ei garantert.

Vi skal være i Turkmenistan til rett over helgen, på en liten messe arrangert av Informasjons-departementet. Deretter blir det etter alt å dømme to nye dager i Istanbul før jeg vender tilbake til et skikkelig, vanvittig, sprøtt sommervarmt Dubai. Min knapt halvgode venn, luftfuktigheten, er tilbake der i stor stil. Da er det godt det ikke er lenge til starten av juli da første halvdel av sommerferien hjemme står for dør!

Tilbake fra Irak

Det er spesielle tider i regionen. Land vi brukte dra til relativt regelmessig har vi etter starten på opprørene valgt å holde oss unna. Det har gjort at vi har fått anledning til å ta for oss et par land som vi kanskje har forsømt litt eller valgt å ikke dra til av ulike grunner. Vi har lenge vurdert sikkerheten i Irak, og har den siste tiden funnet den både god og stabil. Dessuten er det mange potensielle kunder der, og vi følte det var på høy tid med en liten tur.

I går kom jeg altså tilbake til Dubai etter en kort og fin tur til Irak. Eller, strengt tatt var det jo til Kurdistan, den nå fredelige og relativt selvstendige provinsen i nord-Irak. Egentlig skulle jeg ha dratt dit sammen med min kollega Hazar, som er født i Iran av kurdiske foreldre – men hans kone ble syk, og han måtte ta seg av henne og deres 5 måneder gamle baby. Greit nok, jeg har da reist alene før. Planen var relativt enkel; å fly til Sulaymaniyah for å besøke et par TV-stasjoner sammen med vår forhandler fra Bagdad.

Sulaymaniyah er drøye to timer med fly fra Dubai, og etter en passe behagelig flytur med våre billige venner FlyDubai ankom vi noe før rutetiden til et mørkt og regnvått (!) Kurdistan. Flyplassen var en liten affære, kanskje mindre enn Volda (og for de som ikke har vært der; Ørsta/Volda flyplass er liten!). Alt gikk så fort at jeg kom ut lenge før de som skulle hente meg kom frem, så jeg fikk anledning til å utforske flyplassen litt på egenhånd. Noe usikker på eksakt hva jeg kunne forvente – og med cowboy-tilstander i Karachi friskt i minnet - kunne jeg fornøyd konstatere at det var langt mindre våpen å se her enn forventet. Vel var det sikkerhetsvakter, men disse var utstyrt med enkle håndvåpen – og ikke de halvautomatiske geværene vi så i Pakistan.

Etter ikke altfor lang ventetid kom gutta som tok meg inn til byen, en liten og hyggelig landsby nokså typisk for Midtøsten. Det hele minnet egentlig ganske mye om landsbygden i Jordan, både hva gjelder sikkerhetsnivå (altså fredelig) og arkitektur. Det var lite, eller strengt tatt absolutt ingenting, som minnet om krigstilstander – akkurat slik jeg var blitt fortalt. For å sikre et godt og behagelig opphold hadde vår lokale partner booket meg inn på en suite på et av byens bedre hoteller, som holdt god standard.

De to påfølgende dagene var det ulike kundebesøk. Med mat i mellom øktene. Mye mat. God mat! Det er et veldig gjestfritt folk, og bare det beste er godt nok når de har besøk. Vanskelig er det å begrense seg, og opptil flere ganger følte jeg meg som Mr. Creosote i Monty Pythons “The Meaning of Life”, hvor de insisterte jeg måtte smake – og jeg proklamerte at jeg var stappmett. Godt var det i alle fall.

Som nevnt var det lite krigstilstander over Kurdistan. Men en kunne til tider merke at politikk kan være et noe betent tema. Som da den ene av TV-stasjonen jeg besøkte skulle åpne for noen måneder siden. Denne støtter Kurdisk selvstendighet, og en gruppe terrorister som ikke sa seg helt enig valgte å sabotere TV-stasjonen. En gruppe på 12 brøt seg inn, ødela utstyr for millioner. Planen var å avslutte med å sette fyr på bygget. For å gjøre en lang historie kort, forsøkte de å tenne på både fra taket og bakkenivå. Planen feilet delvis ved at gutta nede på bakkenivå ikke ventet med å sette fyr til gutta på taket var kommet seg ned, og bygget stod i fyr og flamme med halve gruppen fanget på taket. Etter å ha fått kontroll over flammene, fikk politi og redningsetat en enkel jobb med å pågripe de 6 på taket. Selv om de klarte å utsette åpningen noen uker kan en neppe kalle det et vellykket angrep.

Etter at kunden var besøkt, leide jeg meg en taxi som tok meg gjennom flott landskap, små landsbyer og over voldsomme fjell til Erbil, Kurdistans hovedstad. Sjåføren kunne ikke engelsk, ikke kunne han lese skilt og ikke visste han hvor flyplassen lå. Det var nesten litt komisk hvor mye han styret rundt nærmest i blinde, mens vi passerte det ene veiskiltet med både flyplass skrevet på kurdisk og engelsk, og med det relativt internasjonale og avslørende pikonet av et fly. En gang stoppet vi i et veikryss med et ca. 2x2 meter stort skilt rett fremfor oss med et kjempestort fly. Likevel rullet min mann ned vinduet og spurte en taxi ved siden av oss hvor flyplassen lå. Utrolig, og litt artig. Selv tror jeg at jeg kan spotte en flyplass på mange kilometers avstand, og jeg kom med oppmuntrende pek og vink, og etter en 40 minutters virring kom vi oss frem til flyplassen, og jeg var klar for min retur til like trygge Dubai.

Og så, noen bilder.
(som vanlig, hold musepeker over for å lese litt mer om bildene)

         

Pakistan – ikke helt som hjemme II

Etter en veldig god Thai-lunch bar det tilbake til kontoret til vår partner. Etter å ha jobbet oss gjennom ettermiddagen var det tid for middag. Men først måtte vi bytte bil! En ekte Hummer H2 (én av kun fire i byen på rundt 22 millioner innbyggere, skal en tro de lokale) var på sin plass, mente vår partner. Denne stod hjemme hos ham, så vi måtte bare svinge innom der på vei til restauranten. Vi skjønte fort at vi var på et aldri så lite planlagt ‘eventyr’ og sightseeing. Fint nok! Da vi omsider var kommet oss frem til det relativt fasjonable strøket åpnet portene seg (bostavelig talt) og et lite palass kom til syne. Her ble vi møtt av 3-4 vakter med samme type våpen som vår morske venn som lå på hjul. Siden vi var kommet oss på disse kanter ble vi invitert inn på en søt drink (alkoholfri selvfølgelig). Vi fikk også en titt på hjemmekino’n hans. Vel er jeg blitt en tanke bortskjemt på den fronten med flotte kinoseter på barndomsheimen på Rognerud. Men jøjjemeg, dette var saker! Etter et par danser fra Bollywood-filmer, med et voldsomt lydbilde og sterke farger, bar det avsted til en lokal restaurant i sentrum. Hele tiden med vår venn med maskingeværet på slep. God middag i hyggelig selskap.

Den resterende tiden var dedikert til kundemøter sammen med vår partner. På mange måter var kundene som sådan strengt tatt som kunder ellers i regionen. Det rare var jo hvordan vi forflyttet oss. Det var noe militært over det, og noe jeg ikke helt ble komfortabel med i løpet av tiden vi var i Pakistan. Enkelte TV-stasjoner (som bildet over antyder) var også relativt strengt bevoktet. Likevel fikk vår partner oss alltid enkelt og raskt innenfor sperringene, og vi ble kjørt helt frem til døren. Det virker noe vanskelig å bedømme sikkerheten i Karachi, da alt (og ingenting) nok kan oppfattes som et terrormål.

Og så noen bilder.
(som vanlig; hold musepeker over bildene for å lese mer)

         

Det var alt i alt en fin tur til Pakistan og Karachi. Litt cowboy-land var det nok kanskje. Og gudene vet hvordan Irak er. Vel, det finner jeg ut veldig, veldig snart!

Pakistan – ikke helt som hjemme

De siste ukene har vært veldig fine, med reiser til mange kjente og kjære steder. Det var godt å treffe igjen venner og kjente. Det ble både tid til navnefest for lille Astrid, 17. mai feiring med flaggheising og frokost, samt mye moro med venner og kolleger i London, Stockholm og Oslo.

Forrige mandag bar det avsted til et noe mindre kjent sted, i alle fall for meg; Karachi, Pakistan! Vi skulle være her i tre dager for å treffe vår nye partner og dra på et par kundebesøk. Spenningen dro seg til allerede på vei fra flyplassen. I det vi nærmet oss byen så vi en del helikoptre i luften. Det kom også mye røyk opp fra det relativt store området. På venstre siden av veien stod opprørspoliti og soldater, sammen med 40-50 ambulanser klare med blålysene på. Vi spurte sjåføren hva slags øvelse dette var. Men neida, det viste seg at Taliban hadde stormet marinebasen på vår høyre side og tatt kontroll over den. Hvis vi rullet ned vinduene kunne vi høre skytingen fortsatt, sa han. Vinduene forble lukket, det føltes i det minste tryggere sånn. Pussig at de ikke valgte en annen vei, men så var vi også i et land jeg ikke hadde vært i før.

Etter å ha sjekket inn på det som nok er det mest barrikaderte hotellet jeg har bodd på, dro vi av sted til vår nye partner. Bortsett fra den litt voldsomme sikkerheten rundt hotellet og den pågående terroraksjonen vi passerte få meter unna, var Pakistan så langt ikke svært ulikt en del andre turer jeg har hatt i regionen. Men det skulle skru seg til et par knepp herfra. Det skulle i alle fall bli litt interessant.

Vel fremme hos vår nye partner hadde vi det normale te-møtet hvor vi ble kjent med de viktigste personene. Så var det klart for lunch. Thai-mat stod på menyen, og det var bare en kort kjøretur unna. Det var da jeg merket hva for et apparat en liten forflyttelse skulle sette i gang. I resepsjonen satt en resepsjonist, og ved siden av henne en tøffing utstyrt med et potent, halv-automatisk maskingevær. Denne myndige karen geleidet oss inn i heisen. Ikke skjønner jeg hvordan, men da heisen nådde 1. etasje stod jaggu med denne sværingen og tok oss i mot. Han geleidet oss ut mot gaten, stoppet trafikken på en måte som fikk meg til å tro han hadde gjort det før, før han viste oss inn i en stor Range Rover som ventet med motoren i gang. Jeg begynte å ane at vår lokale partner var en relativt mektig type.

Vel inne i bilen tok vår partner rattet. Etter å ha kjørt et par kvartaler spør han ”Do you want to see my gun?”. Hmm… tja, jo … egentlig ikke. Han kunne dog forsikre oss om at vi var trygge i hans hender. Han visste hvordan pistolen virket. Dessuten hadde den et lasersikte som ville gjøre det mulig å treffe mål 800 meter unna, fortalte han relativt entusiastisk. Vi stoppet utenfor restauranten – og jaggu var ikke den svære livvakten der også, sikret gaten og geleidet oss trygt inn på en helt vanlig, familie Thai-restaurant. Jeg skjønte fort at vi dro med oss et lite infanteri hvor enn vi dro. Utstyrt med en morsk vakt med sitt Pakistansk-bygde halvautomatiske maskingevære og svært kompetent sjåfør som aldri tillot dem å ligge mer enn halvannen meter unna vår bil. En potent følgebil, altså.

… og ennå var vi bare få timer inn i vårt Pakistan-opphold. Mer kommer i morgen. I mellomtiden, her er noen bilder fra de første timene.

   

To dagsturer og ett bryllup!

Turen hjem fra statene gikk forsåvidt greit for seg. Jeg må innrømme vi hadde et aldri så lite håp om å bli oppgradert, men det skjedde ikke denne gangen. Da ble det 16 timer på monkey-class, men selv bak i flyene til Emirates har vi det helt allright.

Denne uken har vært særdeles innholdsrik og fin!
Den startet nokså vanlig, og ble på mange måter bare bedre og bedre. Etter en lang og nokså slitsom amerika-tur, tenkte jeg det skulle bli deilig å ‘henge’ litt i Dubai. Tja … sånn ble det vel strengt tatt ikke helt. På mandag bestemte sjefen seg for at jeg måtte en tur til Muscat dagen etter. Nå er ikke Omans hovedstad lenger enn en kort times flytur unna Dubai, så helt umulig er det jo ikke å få til. Denne gangen gikk egentlig alt på skinner i Muscat, og etter en relativt tidlig avslutning på arbeidsdagen ble det tid til juice og te med noen nye venner langs nydelige, rette strender i hovedstadens bedre strøk. Selv en liten, kald øl med noen bransjekolleger ble det tid til før avreise mot flyplassen var på sin plass.

For jeg måtte nemlig tilbake til ukens klare høydepunkt i Dubai; Tonje og Wilberts bryllup! Det skulle foregå onsdag i Hatta, en idyllisk liten landsby i fjellene mot grensen til Oman. Her var det duket for et skikkelig utebryllup, med påfølgende fest ved bassengkanten. Litt varmt var det under selve vielsen, men det ble desto deiligere utpå kvelden. Skikkelig moro var det å bli bedre kjent med familie og venner av Tonje og Wilbert, og så i slike omgivelser, da! Dessverre måtte jeg dra avgåre omtrent akkurat da festen begynte å ta av…

… da jeg måtte på ukens andre utenlands-dagstur, denne gangen litt lenger bort; New Delhi, India. Her skulle vi holde et kort, men viktig møte for invitert presse. Sammenlignet med andre indiske byer er Delhi nokså organisert. Det trenger ikke bety at Delhi er organisert. Etter en overnattsflygning booket vi oss inn på et kjempeflott hotellrom utelukkende for å ta en dusj. Vi var to kolleger, så etter å ha delt regningen mellom oss kunne vi konstatere at vi hadde dusjet for $130 hver. Ikke verst! Dyrt, men akk så nødvendig etter å ha tilbringet natten i en split mellom dansegulv og overfyllt fly.

Man skulle tro at dette er omtrent så mye en kan klemme inn i én uke. Men neida. Uken var knapt halvveis. Da jeg kom tilbake til byen ble jeg møtt av tidligere Avid-kollega Tim og Hanne som er på besøk i byen for en drøy uke. Fredag ble brukt som fredager bør med fantastisk fredagsbrunch på et av hotellene i ‘gamlebyen’ (er jo ingenting som er gammelt her nede). Lørdag var noe roligere, men vi fikk fortsatt med oss en liten sightseeing-tur ut på Palmeøyen, med litt kjøpesenter mikset inn. Nå skal der konsumeres en bedre indisk middag på restauranten i nabobygget vårt.

      

NAB i Las Vegas

Etter å ha byttet én ørken for en annen i en ukes tid skal det nå bli godt å legge Las Vegas bak seg. Turen over gikk forsåvidt greit, men 16 timer på samme fly er i lengste laget. På vei over fløy vi rett nord, til tider med en ørliten vinkling mot øst. På kartet ser det jo fullstending tomsete ut. Etter en god del timer i luften var vi rett over nordpolen og kom inn over Canada med stød kurs sørover.

NAB-messen er den klart største messen for vår bransje (det er også en av de betydelige messene i Vegas, selvom den må se seg slått av den årlige betongmessen!). Sammen med en kollega fra England var jeg ansvarlig for et lite rom hvor vi gjorde presentasjoner for grupper fra hele verden.

Slike messer er somregel veldig morsomme, men også veldig slitsomme. Det er lange dager på messegulvet, og kveldene og nettene blir også noen ganger litt lange. Helt galt var det nå ikke, men det er litt sliten utgave av meg selv som nå sitter klar på flyet fra San Francisco til Dubai. Om drøye 16 timer er jeg tilbake i den andre ørkenen, hvor jeg skal holde meg noen dager.

Moro blir det til uka, også; med både bryllup og dagstur til India. Mer om det senere. Nå venter 16 timer i 37.000 fot. God helg, folkens!