Tilbake fra Irak

Det er spesielle tider i regionen. Land vi brukte dra til relativt regelmessig har vi etter starten på opprørene valgt å holde oss unna. Det har gjort at vi har fått anledning til å ta for oss et par land som vi kanskje har forsømt litt eller valgt å ikke dra til av ulike grunner. Vi har lenge vurdert sikkerheten i Irak, og har den siste tiden funnet den både god og stabil. Dessuten er det mange potensielle kunder der, og vi følte det var på høy tid med en liten tur.

I går kom jeg altså tilbake til Dubai etter en kort og fin tur til Irak. Eller, strengt tatt var det jo til Kurdistan, den nå fredelige og relativt selvstendige provinsen i nord-Irak. Egentlig skulle jeg ha dratt dit sammen med min kollega Hazar, som er født i Iran av kurdiske foreldre – men hans kone ble syk, og han måtte ta seg av henne og deres 5 måneder gamle baby. Greit nok, jeg har da reist alene før. Planen var relativt enkel; å fly til Sulaymaniyah for å besøke et par TV-stasjoner sammen med vår forhandler fra Bagdad.

Sulaymaniyah er drøye to timer med fly fra Dubai, og etter en passe behagelig flytur med våre billige venner FlyDubai ankom vi noe før rutetiden til et mørkt og regnvått (!) Kurdistan. Flyplassen var en liten affære, kanskje mindre enn Volda (og for de som ikke har vært der; Ørsta/Volda flyplass er liten!). Alt gikk så fort at jeg kom ut lenge før de som skulle hente meg kom frem, så jeg fikk anledning til å utforske flyplassen litt på egenhånd. Noe usikker på eksakt hva jeg kunne forvente – og med cowboy-tilstander i Karachi friskt i minnet - kunne jeg fornøyd konstatere at det var langt mindre våpen å se her enn forventet. Vel var det sikkerhetsvakter, men disse var utstyrt med enkle håndvåpen – og ikke de halvautomatiske geværene vi så i Pakistan.

Etter ikke altfor lang ventetid kom gutta som tok meg inn til byen, en liten og hyggelig landsby nokså typisk for Midtøsten. Det hele minnet egentlig ganske mye om landsbygden i Jordan, både hva gjelder sikkerhetsnivå (altså fredelig) og arkitektur. Det var lite, eller strengt tatt absolutt ingenting, som minnet om krigstilstander – akkurat slik jeg var blitt fortalt. For å sikre et godt og behagelig opphold hadde vår lokale partner booket meg inn på en suite på et av byens bedre hoteller, som holdt god standard.

De to påfølgende dagene var det ulike kundebesøk. Med mat i mellom øktene. Mye mat. God mat! Det er et veldig gjestfritt folk, og bare det beste er godt nok når de har besøk. Vanskelig er det å begrense seg, og opptil flere ganger følte jeg meg som Mr. Creosote i Monty Pythons “The Meaning of Life”, hvor de insisterte jeg måtte smake – og jeg proklamerte at jeg var stappmett. Godt var det i alle fall.

Som nevnt var det lite krigstilstander over Kurdistan. Men en kunne til tider merke at politikk kan være et noe betent tema. Som da den ene av TV-stasjonen jeg besøkte skulle åpne for noen måneder siden. Denne støtter Kurdisk selvstendighet, og en gruppe terrorister som ikke sa seg helt enig valgte å sabotere TV-stasjonen. En gruppe på 12 brøt seg inn, ødela utstyr for millioner. Planen var å avslutte med å sette fyr på bygget. For å gjøre en lang historie kort, forsøkte de å tenne på både fra taket og bakkenivå. Planen feilet delvis ved at gutta nede på bakkenivå ikke ventet med å sette fyr til gutta på taket var kommet seg ned, og bygget stod i fyr og flamme med halve gruppen fanget på taket. Etter å ha fått kontroll over flammene, fikk politi og redningsetat en enkel jobb med å pågripe de 6 på taket. Selv om de klarte å utsette åpningen noen uker kan en neppe kalle det et vellykket angrep.

Etter at kunden var besøkt, leide jeg meg en taxi som tok meg gjennom flott landskap, små landsbyer og over voldsomme fjell til Erbil, Kurdistans hovedstad. Sjåføren kunne ikke engelsk, ikke kunne han lese skilt og ikke visste han hvor flyplassen lå. Det var nesten litt komisk hvor mye han styret rundt nærmest i blinde, mens vi passerte det ene veiskiltet med både flyplass skrevet på kurdisk og engelsk, og med det relativt internasjonale og avslørende pikonet av et fly. En gang stoppet vi i et veikryss med et ca. 2x2 meter stort skilt rett fremfor oss med et kjempestort fly. Likevel rullet min mann ned vinduet og spurte en taxi ved siden av oss hvor flyplassen lå. Utrolig, og litt artig. Selv tror jeg at jeg kan spotte en flyplass på mange kilometers avstand, og jeg kom med oppmuntrende pek og vink, og etter en 40 minutters virring kom vi oss frem til flyplassen, og jeg var klar for min retur til like trygge Dubai.

Og så, noen bilder.
(som vanlig, hold musepeker over for å lese litt mer om bildene)