De siste ukene har vært veldig fine, med reiser til mange kjente og kjære steder. Det var godt å treffe igjen venner og kjente. Det ble både tid til navnefest for lille Astrid, 17. mai feiring med flaggheising og frokost, samt mye moro med venner og kolleger i London, Stockholm og Oslo.
Forrige mandag bar det avsted til et noe mindre kjent sted, i alle fall for meg; Karachi, Pakistan! Vi skulle være her i tre dager for å treffe vår nye partner og dra på et par kundebesøk. Spenningen dro seg til allerede på vei fra flyplassen. I det vi nærmet oss byen så vi en del helikoptre i luften. Det kom også mye røyk opp fra det relativt store området. På venstre siden av veien stod opprørspoliti og soldater, sammen med 40-50 ambulanser klare med blålysene på. Vi spurte sjåføren hva slags øvelse dette var. Men neida, det viste seg at Taliban hadde stormet marinebasen på vår høyre side og tatt kontroll over den. Hvis vi rullet ned vinduene kunne vi høre skytingen fortsatt, sa han. Vinduene forble lukket, det føltes i det minste tryggere sånn. Pussig at de ikke valgte en annen vei, men så var vi også i et land jeg ikke hadde vært i før.
Etter å ha sjekket inn på det som nok er det mest barrikaderte hotellet jeg har bodd på, dro vi av sted til vår nye partner. Bortsett fra den litt voldsomme sikkerheten rundt hotellet og den pågående terroraksjonen vi passerte få meter unna, var Pakistan så langt ikke svært ulikt en del andre turer jeg har hatt i regionen. Men det skulle skru seg til et par knepp herfra. Det skulle i alle fall bli litt interessant.
Vel fremme hos vår nye partner hadde vi det normale te-møtet hvor vi ble kjent med de viktigste personene. Så var det klart for lunch. Thai-mat stod på menyen, og det var bare en kort kjøretur unna. Det var da jeg merket hva for et apparat en liten forflyttelse skulle sette i gang. I resepsjonen satt en resepsjonist, og ved siden av henne en tøffing utstyrt med et potent, halv-automatisk maskingevær. Denne myndige karen geleidet oss inn i heisen. Ikke skjønner jeg hvordan, men da heisen nådde 1. etasje stod jaggu med denne sværingen og tok oss i mot. Han geleidet oss ut mot gaten, stoppet trafikken på en måte som fikk meg til å tro han hadde gjort det før, før han viste oss inn i en stor Range Rover som ventet med motoren i gang. Jeg begynte å ane at vår lokale partner var en relativt mektig type.
Vel inne i bilen tok vår partner rattet. Etter å ha kjørt et par kvartaler spør han ”Do you want to see my gun?”. Hmm… tja, jo … egentlig ikke. Han kunne dog forsikre oss om at vi var trygge i hans hender. Han visste hvordan pistolen virket. Dessuten hadde den et lasersikte som ville gjøre det mulig å treffe mål 800 meter unna, fortalte han relativt entusiastisk. Vi stoppet utenfor restauranten – og jaggu var ikke den svære livvakten der også, sikret gaten og geleidet oss trygt inn på en helt vanlig, familie Thai-restaurant. Jeg skjønte fort at vi dro med oss et lite infanteri hvor enn vi dro. Utstyrt med en morsk vakt med sitt Pakistansk-bygde halvautomatiske maskingevære og svært kompetent sjåfør som aldri tillot dem å ligge mer enn halvannen meter unna vår bil. En potent følgebil, altså.
… og ennå var vi bare få timer inn i vårt Pakistan-opphold. Mer kommer i morgen. I mellomtiden, her er noen bilder fra de første timene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar