Turkmenistan III

Drosjer var det lite av i Ashbagat, jeg tror jeg til sammen så kun et par stykker i løpet av mine 5 dager. Potensielt er nemlig alle biler en drosje. Man stiller seg opp langs gaten, stikker ut armen og så stopper det noen – som regel innen ikke mange sekundene – man sier hvor man skal, og setter seg inn. Lokale omtaler denne prosessen som å ’ta taxi’. Hovedregelen er at det er trygt, men bilene er som oftest på min alder og hadde neppe passert EU-kontrollen. Musikk var det som regel også. Enkelte sjåfører, som han som plukket oss opp på flyplassen tidlig, tidlig om morgenen, spilte samme 90-sekunders sang/fanfare på loop. Jeg tror vi må ha hørt den rundt 18 ganger (ikke tull!) før han byttet sang … bare for å bytte tilbake 20 sekunder ut i den nye. Igjen på loop. Også en annen sjåfør vi hadde gjorde det samme, men han med en annen sang. Ellers gikk det mye i russisk diskomusikk, tyrkisk musikk eller annet – stort sett alltid på full guffe, med vinduene nede. En av mine sjåfører en sen kveld spilte en CD med særdeles mange hakk. Det var imidlertid tydelig at han likte sangene på denne CD’en, for han sang med og dunket i rattet akkurat slik den hakket. Åpenbart hadde den CD’en og han opplevd mye sammen, og ikke for alt i verden ville han skilles ad med den. Noen riper fikk så være.

Med disse bilene kunne vi også komme oss litt ut av kjernen av nye, hvite praktbygg i marmor. En skulle ikke bevege seg langt ut før byen minnet om en hvilken som helst by fra sovjettiden. Her var det gamle og slitte bomaskiner forbundet med hullete og støvete småveier, i skarp kontrast til det veldig rene og pene nye. Selv om det var noe grått og trist i enkelte av boligområdene, så det jevnt over ut til at folk har det nokså bra. Landets inntekter er i all hovedsak knyttet til gass, og ikke generelle skatter og avgifter. For eksempel er det visst få, om noen, som betaler inntektsskatt på mer enn et par prosent. Vann får innbyggerne gratis. All elektrisitet også, gratis inn i veggen. Til og med bensin, men bare til de som har bil. Hver bileier får 120 liter bensin i måneden, mer enn nok for de som holder seg til småkjøring i Ashgabat. Skulle en kjøre lenger, kan ytterligere bensin kjøpes for rundt 1 krone per liter. Det ser også ut til at mange av de grå og voldsomme boligblokkene blir erstattet av kritthvite marmorbygg – som blir tilgjengelig for i førsterekke statsansatte til en hyggelig pris. Da er det godt at de fleste jobber i staten i dette totalitære styret. Men også dette er i endring, da flere og flere private selskaper får opprettes. Riktignok er de ofte i en halvstatlig reig, og mange har staten som eneste kunde – men det kan da også være en start på en viktig og riktig utvikling. De har ikke solgt seg helt til det kapitalistiske styret enda, men små forsøk på markedstilpasning ser man tydelig tegn til. Oppsiden er at det ikke flyter over av Mc Donald’s og Starbucks. Ingen slike ting var å se. I alle fall ikke enda.

For å få noen andre inntrykk enn jobb, mer jobb og korte soveøkter fikk jeg overtalt min reisepartner fra partneren vår i Tyrkia om at vi skulle ut én av kveldene. Overbevist om at alle byer på ha et Grand hotell (som så å si alltid er bra), fant jeg Grand Turkmen Hotell. Du og du for en forskjell. OK, ikke det beste grand hotell jeg har vært på, men her var det både resepsjon med vennlig betjening, en bar, nattklubb, restaurant og det hele. Jeg har funnet mitt favoritt-hotell! Deilig var det å finne noe godt å spise, drikke og rett og ha det litt moro på disko. Ashgabat gikk brått fra å bare være hard jobb og lite komfort til å bli helt allright!

Turkmenistan II

Skal si det var godt å komme tilbake til sivilisasjonen tidligere i uken. For å gjøre kultursjokket litt skrittvis, ble det gjort i trinn; først en dag i Istanbul, så Dubai. Det var deilig å gjøre det litt skrittvis. Dessuten hadde jeg nokså viktige ting å ta meg til i Istanbul både før og etter turen til Ashgabat, Turkmenistans hovedstad på grensen til Iran.

Dersom en liker steder hvor en ikke hele tiden bumper borti andre turister fra Skandinavia, England eller Russland, og får menyene på svensk og tysk, kan Ashgabad være noe for deg! Her var det ikke mange turister! Det er faktisk en del ting å se, og det er sikkert fine noen fine museer – men et lite stykke har de nok igjen før det blir skikkelig turistvennlig. Språklig sett er det to hovedspråk; Russisk og Turkmensk (som er nært relatert med Tyrkisk, og tyrkere og turkmenere klarer som regel å gjøre seg forstått – litt som norsk og dansk, kan jeg tro). Selv snakker jeg jo ingen av de tre. Engelsk er imidlertid et akseptert forretningsspråk. Både hos vår lokale partner, på de fleste hoteller og i enkelte restauranter kunne man klare seg med enkel eller moderat engelsk (på restauranter trengte en strengt tatt ikke kunne mye engelsk, de fleste menyer hadde store, flotte fargebilder).

I kundemøter hadde jeg derfor som regel med meg en eller flere fra vår lokale partner for å assistere, både med å komme oss rundt i en by i praksis uten offisielle taxi’er og under selve møtene med oversetting. Sammen dro vi rundt til både TV-stasjoner og ministrier. Alltid ble vi tatt godt imot. Spesielt morsomt var det å sitte på kringkastingssjefens kontor med viseminister for informasjon og teknologi, teknisk direktør og annet fintfolk da møtet plutselig stoppet opp; jeg var blitt filmet og intervjuet av deres TV-kanaler, og bilder av meg og standen vår rullet over 3 av de 5 TV-skjermene på kontoret under nyhetssendingen deres. Etter dette dro vi inn til presidentpalasset for å inspisere og assistere på informasjonsavdelingen. Helt klart det fineste palasset jeg noen gang har vært i! Etter å ha vært i de innerste kretser, dro vi tilbake til den noe stille messen. Hver dag tok vi slike små turer ut, det var herlige avbrekk i en messe som ellers kunne ha kjedet de fleste halvt i hjel. Med disse små avbrekkene nå og da, ble dagene likevel fylt opp med jobb og opplevelser. Messen er kanskje av de rareste jeg har vært på. F.eks. var naboboden vår et (skikkelig) gammelt ektepar som stilte ut håndlagde smykker. En kunne også lære mer om seismikk, se på tepper, samt titte på en rekke andre ting. Dette var en messe med litt av hvert, rett og slett.

Det ble lengre dager og mer jobb enn jeg hadde forventet de fem dagene vi var i landet. Selv om det var helg var det lite som tydet på at den jevne turkmener roet ned tempoet (som når sant skal sies virket relativt bedagelig i utgangspunktet). Hotellet vi bodde gikk for å være bra, og det var rent og pent. Men det var liksom noe litt annerledes ved det. Det var ingen vanlig resepsjon, en kom heller inn i noe som i en norsk skole ville vært kalt aula. Det var ingen heis, ingen minibar, intet internett eller andre ting en kanskje hadde håpet på. Pussigere ble det da vi skjønte at det heller ikke var noen restaurant. Ingen muligheter for frokost eller sen middag etter en lang dag. Vi hadde blitt booket inn på en sovemaskin, enkelt og greit. Men turen ble langt fra kjedelig. Mer om drosjer, gratis bensin og moro i neste innlegg.

Men først, noen mobilbilder.
(som vanlig, hold musepeker over for å lese litt mer)

     

Turkmenistan

Da har vi vært i Turkmenistan i snart et døgn, og det har så langt vært en litt rar, litt bra og litt spennende opplevelse. Turkmenistans økonomi er i voldsom grad knyttet opp mot petroleum, spesielt gass. Det er tydelig at dette har dratt inn en god del penger i en ellers slunken pengekasse. Mye av disse pengene ser ut til å gå til bygging av praktbygg (så og si alt er i snehvit marmor), monumenter, statuer og bilder av landsfader og president. Vanskelig er det så langt å forklare Ashgabat med få ord - for det føles på mange måter litt russisk, men med stort sett utelukkende nye, kritthvite bygninger er det mer som den litt skeive, fjerne fetteren. Og befolkningen har langt mer asiatiske trekk enn hva man ser i de fleste andre tidligere sovjet-stater.

Under dagen i dag har vi forberedt morgendagen, noe som har vist seg en tanke utfordrende all den tid min reisepartner, som har stått ansvarlig for det praktiske, ikke helt vet hva vi skal gjøre i morgen. Hovedmålet er å hjelpe til på en messe vi i skrivende stund ikke vet allverdens om. Men så har vi også gjort mange ulike messer tidligere, i ulike fora og størrelser - så med litt rutine klarer vi oss nok gjennom helgen.

En annen utfordring jeg ikke var helt forberedt på har vært av den telekommunikasjons-messige sorten. Dette innlegget er for eksempel skrevet på min mobiltelefon, som er blitt redusert til noe knapt mer funksjonelt enn et armbåndsur. Ikke kan jeg ringe eller motta samtaler, ikke noen tekstmeldinger og min ellers så trofaste BlackBerry-tjeneste som tikker inn eposter og gir meg internett selv på de merkeligste steder er jeg ikke i nærheten av å få sparket igang. Da vi kom til hotellet, som nok får omtale i et senere innlegg, i natt klarte jeg for en liten stund å koble meg til et svært svakt, ustabilt og tregt internett - sannsynligvis fra et av nabobyggene. Så lukket denne herlige oasen av moderne kommunikasjon seg, for kanskje å aldri åpne seg igjen under dette 5-dagers oppholdet. Utover de få minuttene det varte, har min kontakt det siste døgnet begrenset seg til de 20 meter unna eller mindre. Dette innlegget vil imidlertid være et gyldig bevis på at jeg atter en gang, om enn for kanskje bare et lite øyeblikk, igjen klarte å åpne en trang kommunikasjonskanal til omverdenen. Av en befolkning på rett rundt fem millioner var det i 2009 rundt 80.000 som hadde tilgang til internett (til sammenligning var drøye 4,4 millioner nordmenn online, i følge min WorldFactbook iPad app). Og det internett som finnes her nede, er ikke alltid av helt samme karakter som hjemme. Visse sider virker, andre ikk – ikke helt ulikt andre totalitære stater jeg vet om.

For meg er dog denne begrensede utgaven noe som kan minne om en fjern drøm her jeg sitter oppe i åssiden på besøk på en veldig byggeplass som innen de neste tre måneder skal kringkaste 6 TV-kanaler. Mye jobb gjenstår, da bygningen ikke på langt nær er klar. Men det er ikke vårt problem. I alle fall ikke enda. Nå drar vi straks tilbake til byen for litt mat og klargjøring for morgendagen. Det er i alle fall planen. Lite har skjedd i følge plan til nå, så en får jo bare se hva som skjer når!

Magiske Miklagard

Denne uken har jeg hatt gleden av et par dager i Istanbul. Det er mange ting å like med denne byen; maten, arkitekturen, historien, muséene (nei, jeg har ikke fått tid, men har hørt det er klasse over dem) - men kanskje mest hvor spennende det er når øst møter vest ... og litt nord.

Jeg har ikke rukket å lese meg opp eller undersøke nærmere, men skal jeg tippe vil jeg si at vikingene til dels har satt sine spor i da-tidens Myklagard, verdens utpost. Man finner for eksempel fortsatt en hel haug lyshårede og blåøyde ikke langt nord for metropolen. Dessuten er det mange lyder i språket jeg finner veldig likt de nordiske språkene. For eksempel passerte vi i dag en 'Bærber' (skrevet slik, med Æ), på norsk ville vi sagt 'barberer'. Det er flust av ö'er og æ'er i språket, både bokstavene og lydene. Ikke det at jeg skjønner så mye av det de sier, men så ville jeg vel heller heller ikke skjønt om Harald Hardråde hadde stått opp og snakket til meg på sitt norrøne vikingspråk. Det er også lett å se hvordan denne byen har vært influert av en rekke ulike kulturer, folkeslag, religioner og imperier. Kirker er gjort om til moskéer, noen bygg er revet - andre bygget, alt i en spennende miks av ulike epoker og inspirasjons-kilder.

Nok historie-synsing fra 30.000 fot. Etter to dager i Istanbul har vi nå satt snuten mot Ashgabat, hovedstaden i den tidligere sovjet-republikken Turkmenistan. Ingen i selskapet vårt har vært der tidligere, så det er vanskelig å vite eksakt hva vi kan vente. Vi er forresten undertegnede sammen med en fra vår partner i Tyrkia. Jeg regner med jeg skal klare å blogge fra det for meg svært så ukjente landet i løpet av helgen en gang - men frykt ikke hvis der inget kommer; lite vites nemlig om min telefon med internett vil fungere - og trådløst nett er ønskelig, men ei garantert.

Vi skal være i Turkmenistan til rett over helgen, på en liten messe arrangert av Informasjons-departementet. Deretter blir det etter alt å dømme to nye dager i Istanbul før jeg vender tilbake til et skikkelig, vanvittig, sprøtt sommervarmt Dubai. Min knapt halvgode venn, luftfuktigheten, er tilbake der i stor stil. Da er det godt det ikke er lenge til starten av juli da første halvdel av sommerferien hjemme står for dør!

Tilbake fra Irak

Det er spesielle tider i regionen. Land vi brukte dra til relativt regelmessig har vi etter starten på opprørene valgt å holde oss unna. Det har gjort at vi har fått anledning til å ta for oss et par land som vi kanskje har forsømt litt eller valgt å ikke dra til av ulike grunner. Vi har lenge vurdert sikkerheten i Irak, og har den siste tiden funnet den både god og stabil. Dessuten er det mange potensielle kunder der, og vi følte det var på høy tid med en liten tur.

I går kom jeg altså tilbake til Dubai etter en kort og fin tur til Irak. Eller, strengt tatt var det jo til Kurdistan, den nå fredelige og relativt selvstendige provinsen i nord-Irak. Egentlig skulle jeg ha dratt dit sammen med min kollega Hazar, som er født i Iran av kurdiske foreldre – men hans kone ble syk, og han måtte ta seg av henne og deres 5 måneder gamle baby. Greit nok, jeg har da reist alene før. Planen var relativt enkel; å fly til Sulaymaniyah for å besøke et par TV-stasjoner sammen med vår forhandler fra Bagdad.

Sulaymaniyah er drøye to timer med fly fra Dubai, og etter en passe behagelig flytur med våre billige venner FlyDubai ankom vi noe før rutetiden til et mørkt og regnvått (!) Kurdistan. Flyplassen var en liten affære, kanskje mindre enn Volda (og for de som ikke har vært der; Ørsta/Volda flyplass er liten!). Alt gikk så fort at jeg kom ut lenge før de som skulle hente meg kom frem, så jeg fikk anledning til å utforske flyplassen litt på egenhånd. Noe usikker på eksakt hva jeg kunne forvente – og med cowboy-tilstander i Karachi friskt i minnet - kunne jeg fornøyd konstatere at det var langt mindre våpen å se her enn forventet. Vel var det sikkerhetsvakter, men disse var utstyrt med enkle håndvåpen – og ikke de halvautomatiske geværene vi så i Pakistan.

Etter ikke altfor lang ventetid kom gutta som tok meg inn til byen, en liten og hyggelig landsby nokså typisk for Midtøsten. Det hele minnet egentlig ganske mye om landsbygden i Jordan, både hva gjelder sikkerhetsnivå (altså fredelig) og arkitektur. Det var lite, eller strengt tatt absolutt ingenting, som minnet om krigstilstander – akkurat slik jeg var blitt fortalt. For å sikre et godt og behagelig opphold hadde vår lokale partner booket meg inn på en suite på et av byens bedre hoteller, som holdt god standard.

De to påfølgende dagene var det ulike kundebesøk. Med mat i mellom øktene. Mye mat. God mat! Det er et veldig gjestfritt folk, og bare det beste er godt nok når de har besøk. Vanskelig er det å begrense seg, og opptil flere ganger følte jeg meg som Mr. Creosote i Monty Pythons “The Meaning of Life”, hvor de insisterte jeg måtte smake – og jeg proklamerte at jeg var stappmett. Godt var det i alle fall.

Som nevnt var det lite krigstilstander over Kurdistan. Men en kunne til tider merke at politikk kan være et noe betent tema. Som da den ene av TV-stasjonen jeg besøkte skulle åpne for noen måneder siden. Denne støtter Kurdisk selvstendighet, og en gruppe terrorister som ikke sa seg helt enig valgte å sabotere TV-stasjonen. En gruppe på 12 brøt seg inn, ødela utstyr for millioner. Planen var å avslutte med å sette fyr på bygget. For å gjøre en lang historie kort, forsøkte de å tenne på både fra taket og bakkenivå. Planen feilet delvis ved at gutta nede på bakkenivå ikke ventet med å sette fyr til gutta på taket var kommet seg ned, og bygget stod i fyr og flamme med halve gruppen fanget på taket. Etter å ha fått kontroll over flammene, fikk politi og redningsetat en enkel jobb med å pågripe de 6 på taket. Selv om de klarte å utsette åpningen noen uker kan en neppe kalle det et vellykket angrep.

Etter at kunden var besøkt, leide jeg meg en taxi som tok meg gjennom flott landskap, små landsbyer og over voldsomme fjell til Erbil, Kurdistans hovedstad. Sjåføren kunne ikke engelsk, ikke kunne han lese skilt og ikke visste han hvor flyplassen lå. Det var nesten litt komisk hvor mye han styret rundt nærmest i blinde, mens vi passerte det ene veiskiltet med både flyplass skrevet på kurdisk og engelsk, og med det relativt internasjonale og avslørende pikonet av et fly. En gang stoppet vi i et veikryss med et ca. 2x2 meter stort skilt rett fremfor oss med et kjempestort fly. Likevel rullet min mann ned vinduet og spurte en taxi ved siden av oss hvor flyplassen lå. Utrolig, og litt artig. Selv tror jeg at jeg kan spotte en flyplass på mange kilometers avstand, og jeg kom med oppmuntrende pek og vink, og etter en 40 minutters virring kom vi oss frem til flyplassen, og jeg var klar for min retur til like trygge Dubai.

Og så, noen bilder.
(som vanlig, hold musepeker over for å lese litt mer om bildene)

         

Pakistan – ikke helt som hjemme II

Etter en veldig god Thai-lunch bar det tilbake til kontoret til vår partner. Etter å ha jobbet oss gjennom ettermiddagen var det tid for middag. Men først måtte vi bytte bil! En ekte Hummer H2 (én av kun fire i byen på rundt 22 millioner innbyggere, skal en tro de lokale) var på sin plass, mente vår partner. Denne stod hjemme hos ham, så vi måtte bare svinge innom der på vei til restauranten. Vi skjønte fort at vi var på et aldri så lite planlagt ‘eventyr’ og sightseeing. Fint nok! Da vi omsider var kommet oss frem til det relativt fasjonable strøket åpnet portene seg (bostavelig talt) og et lite palass kom til syne. Her ble vi møtt av 3-4 vakter med samme type våpen som vår morske venn som lå på hjul. Siden vi var kommet oss på disse kanter ble vi invitert inn på en søt drink (alkoholfri selvfølgelig). Vi fikk også en titt på hjemmekino’n hans. Vel er jeg blitt en tanke bortskjemt på den fronten med flotte kinoseter på barndomsheimen på Rognerud. Men jøjjemeg, dette var saker! Etter et par danser fra Bollywood-filmer, med et voldsomt lydbilde og sterke farger, bar det avsted til en lokal restaurant i sentrum. Hele tiden med vår venn med maskingeværet på slep. God middag i hyggelig selskap.

Den resterende tiden var dedikert til kundemøter sammen med vår partner. På mange måter var kundene som sådan strengt tatt som kunder ellers i regionen. Det rare var jo hvordan vi forflyttet oss. Det var noe militært over det, og noe jeg ikke helt ble komfortabel med i løpet av tiden vi var i Pakistan. Enkelte TV-stasjoner (som bildet over antyder) var også relativt strengt bevoktet. Likevel fikk vår partner oss alltid enkelt og raskt innenfor sperringene, og vi ble kjørt helt frem til døren. Det virker noe vanskelig å bedømme sikkerheten i Karachi, da alt (og ingenting) nok kan oppfattes som et terrormål.

Og så noen bilder.
(som vanlig; hold musepeker over bildene for å lese mer)

         

Det var alt i alt en fin tur til Pakistan og Karachi. Litt cowboy-land var det nok kanskje. Og gudene vet hvordan Irak er. Vel, det finner jeg ut veldig, veldig snart!

Pakistan – ikke helt som hjemme

De siste ukene har vært veldig fine, med reiser til mange kjente og kjære steder. Det var godt å treffe igjen venner og kjente. Det ble både tid til navnefest for lille Astrid, 17. mai feiring med flaggheising og frokost, samt mye moro med venner og kolleger i London, Stockholm og Oslo.

Forrige mandag bar det avsted til et noe mindre kjent sted, i alle fall for meg; Karachi, Pakistan! Vi skulle være her i tre dager for å treffe vår nye partner og dra på et par kundebesøk. Spenningen dro seg til allerede på vei fra flyplassen. I det vi nærmet oss byen så vi en del helikoptre i luften. Det kom også mye røyk opp fra det relativt store området. På venstre siden av veien stod opprørspoliti og soldater, sammen med 40-50 ambulanser klare med blålysene på. Vi spurte sjåføren hva slags øvelse dette var. Men neida, det viste seg at Taliban hadde stormet marinebasen på vår høyre side og tatt kontroll over den. Hvis vi rullet ned vinduene kunne vi høre skytingen fortsatt, sa han. Vinduene forble lukket, det føltes i det minste tryggere sånn. Pussig at de ikke valgte en annen vei, men så var vi også i et land jeg ikke hadde vært i før.

Etter å ha sjekket inn på det som nok er det mest barrikaderte hotellet jeg har bodd på, dro vi av sted til vår nye partner. Bortsett fra den litt voldsomme sikkerheten rundt hotellet og den pågående terroraksjonen vi passerte få meter unna, var Pakistan så langt ikke svært ulikt en del andre turer jeg har hatt i regionen. Men det skulle skru seg til et par knepp herfra. Det skulle i alle fall bli litt interessant.

Vel fremme hos vår nye partner hadde vi det normale te-møtet hvor vi ble kjent med de viktigste personene. Så var det klart for lunch. Thai-mat stod på menyen, og det var bare en kort kjøretur unna. Det var da jeg merket hva for et apparat en liten forflyttelse skulle sette i gang. I resepsjonen satt en resepsjonist, og ved siden av henne en tøffing utstyrt med et potent, halv-automatisk maskingevær. Denne myndige karen geleidet oss inn i heisen. Ikke skjønner jeg hvordan, men da heisen nådde 1. etasje stod jaggu med denne sværingen og tok oss i mot. Han geleidet oss ut mot gaten, stoppet trafikken på en måte som fikk meg til å tro han hadde gjort det før, før han viste oss inn i en stor Range Rover som ventet med motoren i gang. Jeg begynte å ane at vår lokale partner var en relativt mektig type.

Vel inne i bilen tok vår partner rattet. Etter å ha kjørt et par kvartaler spør han ”Do you want to see my gun?”. Hmm… tja, jo … egentlig ikke. Han kunne dog forsikre oss om at vi var trygge i hans hender. Han visste hvordan pistolen virket. Dessuten hadde den et lasersikte som ville gjøre det mulig å treffe mål 800 meter unna, fortalte han relativt entusiastisk. Vi stoppet utenfor restauranten – og jaggu var ikke den svære livvakten der også, sikret gaten og geleidet oss trygt inn på en helt vanlig, familie Thai-restaurant. Jeg skjønte fort at vi dro med oss et lite infanteri hvor enn vi dro. Utstyrt med en morsk vakt med sitt Pakistansk-bygde halvautomatiske maskingevære og svært kompetent sjåfør som aldri tillot dem å ligge mer enn halvannen meter unna vår bil. En potent følgebil, altså.

… og ennå var vi bare få timer inn i vårt Pakistan-opphold. Mer kommer i morgen. I mellomtiden, her er noen bilder fra de første timene.