Turkmenistan 2.0

I stedet for å hvile, noe jeg nok kunne trenge etter en uke i Amsterdam, bar det rett fra IBC messegulvet til flyplassen for nattlig flyvning til Istanbul og videre til Ashgabat, hovedstaden i Turkmenistan (mer om min forrige tur her; del 1, 2 og 3).

Turen til Turkmenistan kom litt skjevt ut, da reisebyrået vi bruker hadde forvekslet månedene september og oktober (mer om det i neste blogginnlegg). Etter litt sjonglering, sjarmering og spurting kom jeg med på flyet, og landet til et mildt kaos i passkontrollen. Men det var ingenting mot hva som ventet i bagasjehallen (bilde under). Først så jeg et mylder av folk. Det alene er jo ikke helt uventet. Men noen var et hode eller to høyere enn andre. Pussig, tenkte jeg, hva er det de står på da. Joda, de står på en haug av bagasje! I enden av rommet var det en stor haug med bager, vesker og kofferter opptil tre-fire i oppå hverandre. Og så kvinner, barn og fullvoksne menn som krabber og går oppå og leter etter sin bagasje. Når sant skal sies, var dette litt vel i overkant for en gjennomsliten sjel. Jaja, tenkte jeg, om en liten time er jeg på hotellet, og får meg en dusj og en cowboy-strekk før messen åpner noen få timer senere. Men først må jeg jo finne bagasjen min. Herre min hatt for et styr. Til slutt ser jeg kofferten min på bagasjebåndet, og jeg slår meg sammen med de andre, krabber (så forsiktig jeg kan) over bagasjen foran meg og kjemper meg til bagasjebåndet og får av min koffert før noen får mulighet til å tråkke på den. 10 poeng til Øystein! Etter den lille triumfen kan denne morgenen bare bli bra, tenkte jeg.

… helt til sjåføren som plukket meg opp på flyplassen gikk tom for bensin halvveis inn til byen. Vel, vi fikk i alle fall god tid til å nye soloppgangen mens vi ventet på hjelp. Minuttene tikket også, og stjal av mine tiltenkte to timer med søvn.

Forrige gang jeg var her visste jeg ikke hva jeg kunne forvente. Denne gangen hadde jeg en anelse. Stedet har fått et ufortjent dårlig rykte blant mine kolleger (hvorav et par av dem faktisk har vært her). Vel er det ting som er annerledes. Som hvordan mange helt tydelig ikke har en særlig peiling på rulletrapper, for eksempel. På messen hadde vi stand rett ved siden av en av landets antagelig få rulletrapper. Det var et interessant skue å se hvordan mange sto og analyserte de ulike trinnene som ble matet ut, rugget i takt … og til slutt nærmest hoppet mot det trinnet de hadde sett seg ut. Men det er jaggu meg mye som er bra her også. Som mange av menneskene jeg treffer på min vei. De er åpne og gjestfrie. Som hun hos vår lokale partner som hadde en søster som giftet seg den siste kvelden jeg var i byen, og de mente det ville være en fornærmelse om jeg ikke kom i bryllupet! Det var både uventet og hyggelig, men det er klart en ikke kan la en slik mulighet gå fra seg. Morsomt var det å se hvor likt, men også ulikt, bryllup feires. Her hadde de en nokså fiffig løsning; alt skjedde under middagen! Det var ikke noe egen seremoni, men brudeparet ble kalt frem på midten av dansegulvet for å få sin velsignelse, mens gjestene satt rundt med de lekreste retter foran seg på bordene. Etter et par slike korte avbrudd var de gift, og festen kunne begynne! Feiende flott fest, faktisk.

Så bar det avgårde til hotellet for å pakke sakene og komme seg til flyplassen, for å få en ny utfordring å overkomme. Mer om det i neste innlegg.

Som sist, intet skikkelig kamera – men her noen ‘mobilder’. Hold musepeker over bildene for å lese litt mer.

               

Noen av høstens eventyr

Så langt denne høsten har det vært moderat med reiser, så sjeldent mer enn én utenlandstur i uken. Mange har vært korte turer rundt om på den Arabiske havløy, mens andre har vært lenger og mer innholdsrike. Som for eksempel årets IBC-tur i Amsterdam. Dette var ikke en ren IBC-tur, men mer om det senere.

Messen, som jeg har vært på en god del ganger nå, er den største av sitt slag utenfor USA. Etter at jeg flyttet til Midtøsten har denne messen vært en kjærkommen mulighet til å treffe bransjevenner og kolleger fra Norden, Europa og USA. Skandinavene gjør et realt innrykk i byen, spesielt på Dam-plassen hvor stamstedet ligger. Moro var det å treffe igjen nordmenn og andre rundt om. Så mange var det, at det nesten var en hjemlengsel som snek seg frem. Det er en god kombinasjon av hard jobbing og litt moro, med god mat og drikke blandet inn. Lange dager, og sene kvelder – og frisk som en fisk dagen etter klar for ny dag på messen. Godt selve messen ikke er mer enn 5 dager. En skulle tro at det var deilig å ligge på sofaen en kveld eller to etter dette … men slik ble det ikke denne gangen. Ikke for denne karen, nei – Turkmenistan sto nemlig for tur. Mer om det i neste blogg.

Som vanlig fikk jeg ikke surret meg til å ta med et skikkelig kamera, men fikk da knipset noen ‘mobilder’. Hold musepeker over bildene for litt info.

     

Bakstreversk, byråkratisk bankvesen

Nå er det ikke blitt blogget på en stund, så jeg valgte å starte med et bokstavrim! Og litt i mild frustrasjon; bankene her i byen! Herre min hatt, for noen gammeldagse greier. Det første jeg fikk utdelt var jo sjekkhefte. Nå er det ikke slik at jeg skriver sjekker i øst og vest, all den tid kontanter er gangbar valuta her nede. Og jeg skal ikke gi inntrykk av at man ikke kan bruke kredittkort her nede. De av dere som har vært her, vet at det i all hovedsak ikke er noe problem.

Men det leder meg inn på en av utfordringene jeg hadde forleden. For å holde bedre styr på private penger kontra reisepenger fra jobben har jeg endelig fått surret meg til å få et separat kredittkort for jobbreiser. Alt vel og bra. Fikk fin penn da jeg signerte kontrakten, og samler bonuspoeng hos Emirates gjør jeg også. Toppen av lykke. Helt til regningen skulle betales. For det første kommer den i kun på papir sendt til kontoret. Omstendigheter utenfor bankens kontroll (som at jeg aldri er der) gjør at regningen kommer meg i hende nokså tett opp mot betalingsfristen. ”Ikke noe problem” tenkte jeg og logget meg på nettbanken min hvor jeg har lønnskonto. Men herfra ingen mulighet til å betale regningen elektronisk. Ikke noe problem, tenkte jeg, banken som utstedte kredittkortet har en filial på mitt lokale kjøpesenter. Her kan jeg jo dra og betale over skranke. Litt senere står jeg der med to kort; bankkortet knyttet til lønnskontoen med pengene, og kredittkortet som skal få påfyll. Fint, sier herren, du kan fikse det på minibanken utenfor. Ikke noe problem, tenkte jeg, fint. Her kan jeg ta ut penger fra lønnskonto og dytte det inn på kreditt-kortet, alt fra samme maskin. Enkelt! Men, min bank hvor lønnskontoen er, mener det under ingen omstendighet kan være behov for å ta ut mer enn ca. 8.000,- kroner per døgn. Hmm… regningen min var på rundt 26.000 – og betalingsfristen samme dag. Pengene stod altså på min konto, men det var ikke mulig få tak i dem. Planlegging kreves; det jeg altså egentlig burde gjort, var å ta ut maks-beløp i kontanter hver dag i tre dager, samle pengene og gå i automaten, ta ut det siste jeg trenger og betale regningen. Ikke akkurat kjempelekkert. Jeg gjorde dette påfølgende måned. Men så kom jeg på en lur greie; man kan jo dytte en sjekk inn i den betalingsautomaten, også. Så nå skriver jeg ut en sjekk hver måned for å betale kredittkortet mitt. Vet ikke helt, men det føles litt anakronistisk.

Og det var bare eksempel på én regning. Det blir enda snedigere om man titter på andre ting, som strømselskapet, bomringen, forsikringen etc. De har alle ulike metoder og partnere de jobber med. Noen regninger kan man betale på bensinstasjonen, andre over nett med kredittkort.

Det er vanskelig å si med sikkerhet hvorfor bankene ikke har hevet seg på elektroniske tjenester. Man skulle tro det var penger å spare på å effektivisere det hele litt, fjerne alle disse manuelle skrittene. Vel skjønner jeg regnestykket med at arbeidskraft er billig her nede, og tekniske løsninger sikkert relativt dyrt. Jeg skjønner at det kanskje er dyrere å endre enn å beholde dagens system. Det jeg VIRKELIG ikke skjønner er at alle ser ut til å akseptere systemet slik det er, og ikke kreve eller ønske noen effektivisering. En ting er sikkert; det holder husmødre (og får vel inkludere eventuelle husfedre, selv om jeg kun vet om én her nede) aktive. Det er alltid et nytt sted å dra for å betale ett eller annet. Å mikse det med jobb og reising er dog ikke helt enkelt. Men en gjør jo sitt beste.