Tilbake til hverdagen

Etter både sommerferie og messe i Europa har hverdagen begynt å snike seg på. Det betyr frem med flysokkene. I skrivende stund sitter jeg på flyet til Doha, Qatar. Vi kunne fløyet Qatar Airways, som på de fleste kåringer kommer ut blant de beste flyselskap i verden. Vi kunne også fløyet med Emirates, som jo heller ikke er så verst. I stedet er det monkey-class med billigselskapet FlyDubai. Men sant å si er det helt OK. Det koster under en tredjedel av de andre. Ikke er det mer enn drøye 40 minutters flytid, heller - så litt 'Norwegian-stemning' er til å leve med.

Nok om det. Ramadan er over for lengst, og Eid (avslutningsfesten) ble nok behørig feiret mens vi var i Amsterdam. Egentlig merket jeg ikke allverdens til Ramadan i år, mest fordi jeg tilsammen bare var i Dubai noen dager under denne høytiden. Det heter seg at man skal være ekstra respektfull under Ramadan. Man skal kle seg ekstra ordentlig. Man skal også være litt ekstra gavmild. Ramadan dreier seg jo tross alt om offer og å gi. En dag eller to etter at jeg kom tilbake fra Norge, altså vel halvveis inn i Ramadan, dro jeg innom en bensinstasjon for å tanke opp. På vei ut herfra så jeg at en kar med Saudi-skilter på bilen ville ha kontakt med meg. Jeg rullet ned vinduet for å se hva det var for noe. Du skjønner, startet han, bilen hans hadde vært på verksted, ungene i baksetet var sultne, og på vei til Saudi Arabia hadde han nå sluppet opp for penger. Han fortalte med både entusiasme og overbevisning mens ungene hoppet rundt i baksetet. Kunne jeg hjelpe ham med litt mat-penger. Det er jo tross alt Ramadan, sier han. Vel, litt hjelp skulle han nå alltids få. Jeg skrapte sammen det jeg hadde, og kjørte ut derfra med en god følelse av å ha hjulpet andre under denne høytiden. Litt sånn romjulsfølelse ble det på den varme fredagen.

På søndagen var det på'n igjen. Ny kar i en annen bil, men jaggu hadde ikke bilen hans også brutt sammen - og også han var tom for penger med sultne barn i baksetet. Det er jo tross alt Ramadan. Og påfølgende tirsdag, samme historie. Det er da fryktelig som bilene bryter sammen i august, da! Det hele minnet vel litt om julebukk, egentlig. Bare uten sang - sjarmen og entusiasmen var likevel der. Nå er Ramadan over, og det ser ut til at folk igjen har fått skikk på bilene sine.

Utesesongen innviet!

Da har vi offisielt startet utesesongen igjen. Og det ble en varm opplevelse. Erik har en kompis på besøk, og de tok initiativ til Go-Kart-kveld. Jeg har prøvd det et par ganger før, men jeg kjenner mine begrensninger og frykt for å dø, så jeg forsøkte vel ikke akkurat å selge meg inn som en potensiell Formel 1 fører.

Etter en litt forvirrende registrerings-prosess fikk vi satt oss opp i et heat som skulle starte 45 Dubai-minutter senere. Det gikk jo selvsagt to timer før vi endelig fikk på oss kjøredresser, hjelm, hansker og befant oss i hver vår Go-kart. Mens vi ventet hadde vi gleden av å nyte, eller mer kanskje overleve, den fortsatt relativt intense varmen – og ikke minst den veldig høye luftfuktigheten vi opplever på kveldene om dagen.

Selve løpet gikk greit for seg. Banen vi lekte oss på er en relativt stor utebane som ligger der hvor Dubai slutter og ørkenen starter. I og med at den er ute, var den større enn de to banene jegh har prøvd meg på tidligere. Dermed var det både lengre rettstrekker, slakkere svinger … og høyere fart. Jeg er vel ikke akkurat kongen bak rattet her; i starten var jeg for feig – og mot slutten ble jeg for opptatt av å ikke ødelegge før de som kom bak meg. Ble vel ikke de helt store rundetidene for min del, men jeg tror vi hadde det knakende moro hele gjengen.

Apropos moro, nå skal jeg straks på innflyttingsfest hos Erik som har flyttet fra byen og ut på palmen. Snakkes folkens!

Tilbake fra Amsterdam

Nå er nok en IBC-messe over. Det har vært krevende og slitsomt, men for det meste egentlig ganske moro. Som vanlig er det tøffe og lange dager, både på selve messen og i timene etter med middager og sosiale treff. Det er alltid moro å treffe igjen kolleger, kunder, partnere – og treffe nye folk. Siden forrige IBC har vi kjøpt flere selskaper, og slike messer er en fin anledning til å bli kjent med både folkene og produktene fra disse oppkjøpene.

Men det er jaggu meg godt at selve messen ikke er lenger enn den knappe uken den er. Det blir lett mye god mat og drikke, sene kvelder og tidligere morgener. Vi var en trøtt og sliten gruppe på tre som sammen fløy i går kveld fra Amsterdam, og landet i Dubai tidlig på morgenen i dag. Flyet var langt ifra fullt, og det var ikke noen barnefamilier å se – så det ble en liten høneblund idet vi la Europa bak oss. Skikkelig deilig var det også å komme tilbake til og sove i egen seng – eller sove i det hele tatt! Føler vel at det har bygd seg opp et visst underskudd på søvn over de siste dagene. Jeg har angrepet dagen så langt relativt rolig, med moderat jobbing både hjemmefra og kontoret. Man kommer nok til å bruke en dag eller to før en på nytt kan se litt fremover og jobbe utover høsten, som nok bare blir mer og mer hektisk etterhvert som ukene går.

Men en kan ikke ligge helt på latsiden bare fordi man er litt sliten. I kveld blir det go-kart med gutta her nede. Og i morgen er det innflyttingsfest hos Erik før jeg nok sakte, men sikkert inntar sofa’n for en film eller to i løpet av helgen. Eller Mad Men (herregud for en god serie!).

God som ny – til prisen av noen heiskort

Amsterdam er fortsatt fint, forresten. En begynner å komme inn i gjenge med hard jobbing på dagen, og god mat og godt lag på kvelden. En uke er akkurat passe. Trenger ikke hverken mer eller mindre enn det.

Det slo meg at det er et par ting jeg ikke har blogget eller snakket så mye om, og en av dem tenkte jeg på sist jeg parkerte bilen utenfor kontoret her før jeg dro nordover til Amsterdam. Jeg har endelig fått fikset opp bilen skikkelig etter diverse ørkenturer. Så nå er både ny støtfanger, spylervæsketank og litt annet smått og godt på plass. God som ny! Min følelse er at den totale prisen på å dra ut i ørkenen, alle kostnader inkludert, er sammenlignbart med å dra til Hemsedal. Jeg har hatt en idé om at dette utsagnet var nokså dekkene, for jaggu er det både fint og moro å komme seg ut – både i Hemsedal og i ørkenen – og begge aktiveter har jo en kostnad. Det jeg imidlertid ikke har følt meg 100% sikker på er om jeg i Hemsedal-sammenligningen ender opp med å betale heiskort for alle som var med i bilen. I så fall kan det jo fort bli litt dyrt, selv om den totale gleden og totale kosten forstatt tåler sammenligningen med en gjeng i Hemsedal noen dager.

Uansett, rett før sommerferien var sannhetens time kommet. Og det ble ikke så galt som til tider fryktet. Sammenligningen tåler dagens lys. Om jeg tar min snittkost i Hemsedal de siste gangene jeg har vært der og ganger dette opp med antall turer Volvo’n har vært i ørkenen finner vi at ørkentur er en relativt billig moro – selv om man i starten må gjøre litt feil en kan lære av. Det hjelper jo blant annet litt på i regnestykket av bensinen ikke holder det norske nivået, da – en typisk ørkentur med kjøring frem og tilbake til ørkenen inkludert koster vel godt under femti-lappen. Fint er det å ha muligheten til så store opplevelser, så mye moro til en overkommelig pris. Jeg ser frem til flere turer i ørkenen utover høsten og vinteren!

Mitt nye hjem de neste 9 dagene

Tidligere i dag landet jeg i Amsterdam, hvor den årlige IBC-messen holder hus. Messen starter ikke før om noen dager, men det er mye som skal ordnes og fikses før den tid – og da må store deler av det Europeiske teamet (som vi i vestre deler av Asia fortsatt er en del av) trå hjelpende til.

Som ‘vanlig’ når en flyr til Europa fra Dubai var det også denne gangen flyvning over natten. Ikke helt optimalt når påfølgende dag består i intens jobbing, men sånn er det nå. Da jeg satte meg ned i mitt vindusete kunne jeg også konstatere at jeg delte raden med en familie på 5. Storveis. Etter at mor og far hadde sovnet fant yngstesønnen ut at han kunne skru av og på leselyset i taket med fjernkontrollen sin. Kjempegreier. Han fant også ut at han kunne både lage en lyd og få flyvertinnene til å komme springende ved å trykke på en annen knapp. Strøkent. Heldigvis hadde jeg både flunkende nye støyreduserende hodetelefoner og dekke over øynene, så det ble ikke plagsomt før den lille vandalen begynte å svinge med bena, hoppe litt rundt og gjøre ting barn vel stort sett gjør når de ikke har mor og far til å korrigere de små røverne. Men uten altfor store plager våknet jeg opp akkurat idet vi tok bakken i Amsterdam.

De neste dagene går med til å hjelpe til der det trengs for å få utstyr og demonstrasjoner til å fungere. Og så blir det vel litt sosialisering etter endt arbeidsøkt. Ikke før tirsdag til uken setter jeg snuten igjen sørover til Dubai. Det blir moro å treffe igjen kolleger fra hele Europa og mer til. Vi har det alltid moro når vi er her i Amsterdam, og jeg håper og tror vi skal klare det i år også!