Tilbake fra Tyrkia … nå Oman

Det har vært en fin liten uke i Tyrkia. Først ble det noen dager i Istanbul, før turen gikk til Ankara, så Istanbul igjen. Kort oppsummert var det herlig mat og mye jobb.

Eksotiske byer eller ei, føyer turen seg inn i rekken over forretningsturer. Ikke rent sjeldent består dette av flyvninger over natt eller på relativt ugunstige tider (mitt fly til Istanbul gikk kl. 03.35 fra Dubai – det blir liksom ikke skikkelig søvn verken før eller etter det). Hotellene er ofte fine, men de er også bemerkelsesverdig like – uansett hvor i verden man er. Skjønner ikke hvorfor de internasjonale hotellkjedene ikke kan ha en liten lokal touch?! Jeg skjønner til en viss grad fordelen med at man uansett hvor man er i verden kan vite omtrent hva som venter en når en booker innenfor en bestemt kjede. Men man kunne jo endret noen små detaljer, og likevel beholdt nok til å treffe visse forventninger til kvalitet og innhold.
Uansett, i det noe sjelløse (men veldig flotte) hotellet jeg bodde på i Istanbul hadde jeg like fullt et fint lite øyeblikk. Jeg satte meg ned i hotellrestauranten for å innta en litt sen middag. Og hva er det jeg hører? Jo da, i den relativt tomme restauranten er det en norsk/dansk gruppe på rundt 10 høylytte personer. Jeg fordyper meg ned i ny utgave av Economist som jeg akkurat hadde lastet ned på min iPad. Bestiller drikke og mat, og leser videre. Da kom tre svensker og satte seg på bordet ved siden av. Vel, jeg var jo tross alt i Europa. Litt rart, men ikke spesielt urovekkende at det var 70-80% skandinaver i den lille restauranten. Det var det neste som nesten satte meg ut litt. Jeg titter over til nabobordet. Der har det kommet en annen forretningsreisende (tydeligste tegn: spiser alene) omtrent på min alder. Han sitter like fordypet i sitt lesebrett som jeg i mitt. Og jaggu har han ikke bestilt samme drikke som meg (Cola light og en flaske vann). Ikke noe innmari rart med det. Men jaggu hadde han ikke bestilt akkurat samme forrett som meg, også. Jeg satt da altså midt i et lite skandinavisk selskap, og med en nabo som gjorde, drakk og spiste akkurat det samme som meg. Eneste forskjell mellom oss var at han lå en halvtimes tid etter i løypa. Det virket nesten som avtalt spill. Jeg spiste imidlertid opp og hastet av gårde for litt etterlengtet søvn. Antar at skandinavene ble mer høylytte med inntak av vinen … og at gjesten på nabobordet hadde en relativt god lasagne til hovedrett.

Jeg kom tilbake til Dubai nå i morges, og skal tilbringe noen timer i byen før turen går til Muskat, Oman. Det er riktignok bare en liten dagstur det er snakk om dit. Resten av uken går med til å fikse et visum her i Dubai, og et nytt land jeg ikke har vært i tidligere. Mer om det senere! Fortsatt god helg, folkens!

Tilbake til Europa … men fortsatt et stykke hjemmefra

I morgen drar jeg tilbake til Europa … såvidt det er. Det aller meste av kommende uke tilbringer jeg i Tyrkia. En av våre partnere har et roadshow, og jeg er kalt inn for å hjelpe til. Som sist jeg var i Tyrkia blir det først noen dager i Istanbul, så en kort tur til Ankara. Sistnevnte er jo en skikkelig innlandsby, på 850 m.o.h. – så på denne tiden kan det bli litt friskt. Kanskje jeg får brukt vinterjakka igjen. Det hadde jo vært gøy.

Da jeg skulle bestille flybillettene fikk jeg et lite crash-course i flypriser. Og jøjjemeg, hvem er det som bestemmer prisene på billetter? I utgangspunktet skal jeg jo på en måte fly to runder tur/retur – Dubai-Istanbul og Istanbul-Ankara. Ettersom sistnevnte var den mest kritiske (med spesielle krav til avgang-/ankomsttider) tenkte jeg det var greit å starte med dem. Som sagt så gjort. Reisebyrået kunne rapportere tilbake en pris på kr. 4.150,-. Litt stivt synes jeg vel dette var, spesielt med tanke på at det er en relativt kort innenriksflight – og det er tallrike avganger, så det kan vel neppe være et ekstremt kapasitetsproblem. Litt nervøs for hvor dyr denne turen kom til å bli, ba jeg reisebyrået sjekke reisen under ett (gjerne med de samme innenriksflightene) - altså med start og slutt i Dubai i stedet for ‘bare’ Istanbul-Ankara. Og da, vettu, selv om det var akkurat samme selskap og flighter ble totalprisen bare drøye 3.550,-! Ergo, hvis jeg bare ville kjøpe A kostet det langt mer enn om jeg kjøpte A+B! Og da er jo B både større og burde være langt dyrere… Forstå det den som kan!

Men nå er altså billetter i boks, og det blir Tyrkia neste! Gleder meg litt, både Istanbul og Ankara er fine byer. God mat, hyggelig folk etc. Dette blir nok storveis!

Innhentet av sin samtid

Først av alt; en forsinket godt nyttår-hilsen til alle - store og små!

Det siste året, kanskje lenger, har jeg mang en gang måtte ta en liten forsvarstale. Jeg gjorde noe mange fant ubegripelig. Noen trodde jeg kanskje likte nye tekniske ting, fulgte med på det som skjedde rundt meg … og så kunne jeg likevel svikte dem så totalt. Bomme sånn i min egen tid. I vår digitale tidsalder. “Hæ?! Erru’kke på Facebook?” Så måtte jeg plutselig forsvare meg for hvorfor jeg hadde valgt å ikke være der? Jøjjemeg, spør du meg er det vel snarere hvorfor man har valgt å registrere seg som kunne vært spørsmålet!

Det har egentlig fungert som et litt artig samtalemene. Man blir liksom noe rart og ukjent for enkelte. Litt prehistorisk. “Men hvordan får du med deg fester og arrangementer?”. Man må liksom forklare at gode venner ringer eller sender tekstmelding hvis det er noe på gang. Eller sender en mail. Eller møter deg og forteller det ansikt til ansikt. Når man tenker etter finnes det jo tross alt flere måter å kommunisere på. Noen har trodd at det har vært av grunner som personvern. “Man kan gå inn og sette adgangsnivåer. Begrense her. Åpne der.” Jada, det går sikkert fint det – men det er ikke derfor jeg ikke har vært der, heller. Jeg har rett og slett ikke hatt en fantastisk god grunn til å bruke mange timer på det – med så mye annet å bruke tiden på. Synes egentlig at jeg har levd 30 gode år uten.

Nå kom det imidlertid opp et par gode grunner. Som blant annet at det ble forventet på jobb at vi tok del i 2011 og hva det måtte medføre. Tydeligvis inkluderte det digitale medier. Det er flere private grunner også, men jeg har brukt for mye energi på å forklare hvorfor jeg ikke gjorde det før til at jeg orker å gå inn på dem nå. Det første i alle fall til at jeg registerte meg her rett før helgen. Og jeg må jo innrømme … litt gøy er det jo.

Planen er dog å fortsette å blogge litt her, om enn kanskje noe mer sporadisk. Så følg med, både her og der.

Dagstur til Hatta

Lørdag ble en relativt aktiv dag. Shahram og kone, som vi traff på julefesten for ikke så lenge siden, har som relativt ny-innflyttede i Dubai fått en liste over ting en bør gjøre og oppleve. Listen er i hovedsak fyllt av reisemål en relativt kort kjøretur unna Dubai by.Sammen med Tonje og Wilbert bestemte vi oss for å prøve å gjøre disse utfluktene sammen når det lot seg gjøre. Dessverre kunne hverken Tonje eller Wilbert komme, men det kunne derimot noen iranske venner av Shahram – så sammen dro vi tidlig lørdag morgen ut av byen og inn i ørkenen – og opp mot fjellene. Hatta er en liten grenseby rett før Oman-grensen. Ettersom det ligger litt bort fra kysten, og litt opp i fjellene, er klimaet her noe snillere enn i Dubai. Det blir ikke fullt så klam luftfuktighet, og det er nok noe ‘svalere’ gjennom året.

Først tok vi en bedre brunch på Hatta Fort Hotel, et flott anlegg litt utenfor selve landsbyen. Herfra dro vi innom en ‘heritage village’. Det er utrolig interessant å se hvordan beduinene levde i den veldig nære fortid. Det er store kontraster til dagens Dubai, og bare i løpet av en generasjon har hverdagen og levestandarden deres blitt snudd fullstendig på hodet. Parken var veldig informativ og artig. Temperaturen var også behagelig plassert rett under de 30 (tenkte jeg måtte skryte litt, skjønner det har vært kaldt hjemme!). Vi dro så videre for å se på et dam-anlegg, som er en viktig måte å kontrollere vannmengden ved store regnfall. Etter dette følte vi at vi fortjente å dra tilbake til hotellet hvor vi la oss godt til rette ved svømmebassenget for litt sol, avslapning, tullprat og bading. Det var veldig deilig å slappe helt av og bare kose seg og nyte øyeblikket litt. Veldig bekymringsløst, egentlig. Helt maks. Bassenget var innbydende, men mine iranske venner fant det utrolig kaldt. Jeg vil tippe det hold kanskje 25 garder eller så. De kunne ikke se for seg at man kunne bade i kaldere vann noe sted. Jeg fortalte dem om fjordene, fjellvann og innsjøer (med og uten is) hjemme, men jeg vet ikke helt om de trodde på at man badet der…

Etter en god dag på farten (og i ro) dro vi tilbake til Dubai. Vi bestemte oss for å møtes litt senere på Dubai Mall for en avslutnings-jule-middag. Og det passet fint, for da kunne jeg slå flere fluer i én smekk og få gjort unna litt julegaveshopping. Det hadde også Tonje tenkt, og etter at jeg litt tilfeldig så og si gikk rett på henne, verdens største kjøpesenter er tydeligvis ikke stort nok, handlet vi gaver med en effektivitet og presisjon selv gode tyskere ville misunt oss. God middag ble det også. Og en hårklipp. Kan ikke forlange mer ut av en lørdag!

Et par bilder fra Hatta. Hold peker over for litt info.

  

Rugby Sevens

I går var Tonje, Wilbert og jeg sammen med to nye iranske venner av oss på en av de store årlige begivenhetene her nede, i alle fall hva sport angår; Rugby Sevens. Dette er en tre-dagers cup. Det hele startet på torsdag hvor en rekke amatørlag deltar. Vi hadde fikset oss billetter til lørdagen, så etter en god frokost hos Tonje og Wilbert bar det avsted til stadioen. Det var en nokså stor stadio midt i ørkenen, og det var vel godt i underkant av halvfullt da vi kom. Det gjorde at det forstatt var noen plasser igjen i skyggen. Selv i skyggen ble det nokså varmt utover dagen, og vi gjorde det vi kunne for å holde væskebalansen oppe. Etterhvert som solen gikk ned, fant vi oss noen plasser litt lenger ned på tribunen, og resten av ettermiddagen koste vi oss i aftensolen.

Ingen av oss hadde voldsom kjennskap til rugby tidligere, men Wilbert hadde heldigvis plukket opp noen av reglene. Det er en nokså komprimert og kjapp cup, da lagene er mindre, banen bredere og omgangene kortere enn vanlig. Så det ble en ganske fartsfylt dag! Vi begynte å skjønne litt mer av spillet, men var nokså vilkårlige i hvem vi heiet på. En av taktikkene vi valgte var å heie på det andre laget i forhold til resten av massene (som stort sett holdt med lagene fra England, Wales og Sør-Afrika). Eller heie på begge lag, rett og slett verdsette god Rugby. Til slutt var det Samoa mot England i finalen. Det var stort sett briter der vi hadde valgt å sette oss, men en enslig kar fra Samao var det to rader foran oss. Han ble rett så kjepphøy da Samoa gikk opp i en nokså komfortabel ledelse rett etter pause. Men England kneppet inn, og dro det i land – til stor glede for de rundt oss. Og vi pakket sakene våre etter en lang dag i varmen. Skikkelig moro var det, så dette blir det nok mer av til neste år!

   

Jordan dag 3 – Wadi Rum

(hold musepekeren over bildene for litt info)

Etter en fin kveld i Aqaba med lokal mat, litt godt å drikke og en god natts søvn på et av byens bedre hoteller var det igjen på tide å pakke sakene inn i bilen av kjøre avgårde. Først tok vi en liten omvei ned til Rødehavet. Gustav kastet en stein (så han har laget ringer i Rødehavet, i  det minste). Så bar det nordover mellom fjellene. På veien ble vi fulgt av et ganske spektakulært tordenvær som slo ned rett som det var i fjelltoppene rundt oss. Vi tok av hovedveien og det dårlige været slapp litt taket i det vi kjørte inn i Wadi Rum.

På besøkssenteret fant vi oss en sjåfør fra den lokale beduinstammen. Han kunne ta oss på en tur innover i den storslåtte naturen, hvor blant annet Lawrence of Arabia kjempet, og filmen om ham ble spilt inn. Rundtturen vi fikk inkluderte en kilde, en beduincamp, en liten tur inn i en smal dal, mye storslått natur, Lawrence of Arabias hus, gammel arabisk grafitti, og en svær sanddyne vi gikk opp. Det var slående vakkert. Wadi Rum er ikke på langt nær den samme turistmaskinen som Petra var. Her var det i all hovedsak urørt natur. Det er mulig at det endrer seg litt da de etter all sannsynlighet kommer på UNESCOs liste over verdensarv. Etter rundturen vår tok vi en god lunch på velkomstsenteret.

                  

Så bar det avgårde mot flyplassen, som var drøye tre timer unna. Vi fikk en spektakulær solnedgang underveis, og vi kom frem til flyplassen fulle av inntrykk, etter noen minneverdige og fantastiske dager!

Jordan dag 2 – Petra og Aqaba

(hold musepekeren over for å informasjon om bildene)

Etter å ha badet og kost oss i Dødehavet satte vi snuten mot Wadi Musa, en koselig liten landsby som ligger ved inngangsporten til Petra, den klart største turistattraksjonen i Jordan. Kjøreturen ble en tanke lenger enn planlagt, i alle fall målt i avstand. Da vi skulle dra fra hotellet ved Dødehavet ble vi anbefalt å ta Desert Highway. Dette er en stor og nokså fin vei, delvis opplyst, trafikksikker og god. Det betydde imidlertid at vi kjørte i nokså gal retning mot Amman nesten en time, før vi satte snuten for alvor sørover mot målet; Wadi Musa. Det var valg i Jordan rundt de tider vi var der, og det hadde gått folkesport i å klistre plakaten til sin favoritt-kandidat over alle veiskilt. Og da mener jeg ALLE skilt. For oss som navigerte med hjelp av kart og skilter kunne det til tider by på noen utfordringer, men ikke verre enn av i klarte oss tåelig greit.

Vel fremme i Wadi Musa sjekket vi inn på det nokså enkle og spartanske, men rene og greie, hotellet vårt. Herfra var det gangavstand til inngangsporten til Petra. Turen inn til Petra bestod av en drøy times vandring, men da inkludert litt stopp hvor en lokal guide fortalte litt om historien rundt stedet. Petra fungerte som en viktig handelsplass, og hadde sin storhetstid fra ca 400 år f.Kr. til 300 år e.Kr. Tusen år senere gikk byen i ‘glemmeboka’. Eller, det er den historien vi blir fortalt. Guiden kan imidlertid si at ingen hadde glemt den, men den ble holdt skjult fra utenforstående. Det måtte en anglo-sveitsisk oppdager utkledd som lokal beduin til for å ‘snike’ seg inn i byen. Burchhardt gjenoppdaget byen i 1812, og Petra ble på nytt kjent for verden. Fra besøkssenteret gikk vi i samlet flokk etter guiden, gjennom nokså trange daler omgitt av sandsten i fantastiske farger og formasjoner.

En av hovedattraksjonene er den fantastiske fasaden av ‘Skattekammeret’ hugget rett inn i fjellet, kjent i alle fall for meg som hvor den hellige gral er å finne i ‘Indiana Jones og det siste korstog’.
Men det var også mye annet å se. Overalt hvor en så kunne en finne huler og fasader i fjellveggene. Fargespillet var til tider storslått. Guiden som viste oss rundt hadde selv vokst opp her. I Petra! Det bodde folk her frem til 1985, da myndighetene bestemte seg for å rydde ut for turistene. Man flyttet dermed alle beboere til en liten landsby rett ved, og de fleste har nok sitt virke i forbindelse med turistmaskinen Petra i dag.

           

Etter Petra bar turen videre sørover til Akababukten. Aqaba er en koselig liten kystby som jeg var på jobbreise til sist desember. Det er et perfekt utgangspunkt for Wadi Rum … som var neste dags mål. Mer om det i neste innlegg!