Orlando neste

I dag har jeg hatt den ubestridte gleden av å utforske Gatwick en 5-6 timer. Etter en nokså grei flyvning med favoritten Emirates til London er det snart tid for en ny etappe til Orlando med Virgin. Det blir en kort tur til Florida, med retur søndag kveld tilbake til London.

Det har vært nokså hektiske tilstander på jobb de siste ukene, men relativt heftig reiseaktivitet. Tyrkia var strålende, Ukraina stort sett hard jobbing to dager i strekk. Oman var trivelig, Qatar ligeså - og Saudi dekket i eget innlegg.

Nå blir det altså Universal Studios for alle pengene, og en intern konferanse og litt kursing. Blir moro å se igjen kolleger fra rundt om kloden. Forhåpentligvis, og trolig, blir det en god kombinasjon nyttig og moro. Enda bedre blir det nok neste helg hjemme i Oslo!

Annerledes-landet på nytt

Forrige uke var jeg på reisefot her i Gulf-området. Først var det to relativt behagelige dager i Qatar, bare en liten times flytur unna Dubai. Jeg har vært der mange ganger før, og turen var relativt rutine. Fra Qatar fløy jeg så direkte til Riyadh i Saudi-Arabia. Her har jeg også vært før, men en tur til Saudi er liksom aldri helt rutine. For det første er det nokså vanskelig å komme seg hit. Det er en omstendelig prosess å fikse visum. En ukes tid skal ambassaden ha passet ditt, og det er ikke alltid like enkelt å finne en hel uke uten behov for korte eller lengre reiser.

Selve reisen er jo ikke stort anderledes enn de fleste andre reiser, dog er det som oftest en betydelig lenger kø for passkontrollen her enn andre steder. Jeg ble henvist til en nokså lang kø. Etter rundt 20 minutter hadde køen på mirakuløst vis en progresjon på negative 2 meter! Det er egne skranker for de lokale fra Golfområdet, og her gikk det unna. Store deler av tiden var det ingen kø og ledig kapasitet, men nåde den som forsøkte seg her. Jeg holdt meg pent og pyntlig i den køen jeg var henvist til. Etter en times tid var det min tur. Betjenten så på passet mitt, og sa høyt og myndig ett eller annet på arabisk. Pekte gjorde han også. Visstnok ville han ha meg i skranken tilegnet deres egne. En time kastet bort i fullstendig unødvendig kø-ståing der, altså. Knallstart på min Saudi-tur!

På vei inn til byen passerte vi en enorm byggeplass som jeg så på mitt forrige besøk. Kongen, som begynner å bli svært gammel og har litt sviktende helse, har satt igang flere store byggeprosjekter – og han vil se dem gjennom i sin tid, så de holder et voldsomt tempo! Et av de større prosjektene i Riyadh-området er det nye kvinne-universitetet. Aldri har jeg sett så mange byggekraner samlet i mitt liv som akkurat der. I det vi passerte denne byggeplassen kunne sjåføren opplyse at det hadde vært en ulykke der forrige uke. En kranfører hadde feilberegnet høyden på lasten og dundret inn i strukturen under. Rundt 100 arbeidere døde. 100 stykker!! Dette var ingen stor sak i lokal media, som for å si det pent er mer kontrollert enn de fleste andre steder. Er jo mange arbeidere å ta av er vel den generelle tanken, for alt jeg vet. Jeg ble helt lamslått av det jeg hørte! Så uendelig feil, og likevel ingen som hverken hører om det eller bryr seg nevneverdig. Tok litt tid før jeg klarte gi slipp på tanken om at det nå satt 100 familier i India, Kina, Banlgadesh og deromkring og sørget sine kjære – mens det sannsynligvis satt 100 nye arbeidere klare til avreise et annet sted. Ikke bra.

Vel inne i Riyadh var ting som det bruker. Jeg tok inn på mitt ‘vanlige’ hotell, og gjorde jobben jeg var kommet for. Men jeg hadde også en liten utfordring. Sjefen min ville jeg skulle besøke en stor kunde på østkysten av landet. Jeg hadde gjennom flere dager forsøkt å finne meg noen flybilletter, men uten hell. Løsningen ble da tog. Midtøsten er i det store og hele ikke kjent for en god og utbredt togtjeneste – og ingen av mine lokale partnere hadde noen gang prøvd dette. Flere av dem visste ikke engang at det var noe tog, og få hadde sett en togbillett før (jeg printet den ut og viste til interesserte). Med en følelse som nok var kjent for både Nansen og Columbus trappet jeg opp i gryningen på togstasjonen i Riyadh for en 5-timers tur gjennom ørkenen. Ser ikke helt bort fra at jeg er første i familien og venneflokken til å gjennomføre akkurat den turen der. Ved avreise fra stasjonen koblet en mann seg på høyttaler-anlegget, regner med det var togfører eller konduktør – nå var det nemlig tid for bønn! Her skulle det bes for en trygg og god overfart. Etter 3 x Allahu Akbar og noen strofer fra Koranen var det duket for min første togtur gjennom ørkenen i Saudi-Arabia.

Etter et bra møte med verdens største oljeselskap satte jeg meg igjen på toget, denne gangen ble jeg henvist i familievognen. Jeg hadde knapt satt meg tilrette da en bevæpnet vakt myndig fortalte meg, på arabisk, noe jeg bare kunne anta betydde noe i retning av at jeg hadde bare å finne meg en annen plass. Litt lenger ned i vognen var nemlig single-seksjonen.

Riyadh er en by på mange måter lik f.eks. Abu Dhabi. Det er relativt rent og pent, og en finner til en viss grad samme butikker og banker. Men det er en ting man ikke finner; kvinner. Ute på gaten er det bare menn. En sjelden gang kan man se en kvinne … noen skritt bak sin mann. Eller i baksetet i en bil. Restauranter har vanlige innganger (ofte kalt Single Section), og en en egen inngang rundt hjørnet kvinner kan bruke (Family section). Pussige greier.

Nå har jeg vært i Dubai i nesten en uke. Det har vært en stor årlig messe denne uken, og det har vært svært hektisk å få alle bitene på plass. I kveld ryddet vi standen, og jeg er klar for neste utfordringer. Og jeg trenger ikke vente lenge. Om en times tid drar jeg til flyplassen for en kort tur til USA, før det blir London noen dager – og så hjem til Oslo for helgen. Får vel begynne å pakke litt. Snakkes!

    

Tilbake fra Tyrkia … nå Oman

Det har vært en fin liten uke i Tyrkia. Først ble det noen dager i Istanbul, før turen gikk til Ankara, så Istanbul igjen. Kort oppsummert var det herlig mat og mye jobb.

Eksotiske byer eller ei, føyer turen seg inn i rekken over forretningsturer. Ikke rent sjeldent består dette av flyvninger over natt eller på relativt ugunstige tider (mitt fly til Istanbul gikk kl. 03.35 fra Dubai – det blir liksom ikke skikkelig søvn verken før eller etter det). Hotellene er ofte fine, men de er også bemerkelsesverdig like – uansett hvor i verden man er. Skjønner ikke hvorfor de internasjonale hotellkjedene ikke kan ha en liten lokal touch?! Jeg skjønner til en viss grad fordelen med at man uansett hvor man er i verden kan vite omtrent hva som venter en når en booker innenfor en bestemt kjede. Men man kunne jo endret noen små detaljer, og likevel beholdt nok til å treffe visse forventninger til kvalitet og innhold.
Uansett, i det noe sjelløse (men veldig flotte) hotellet jeg bodde på i Istanbul hadde jeg like fullt et fint lite øyeblikk. Jeg satte meg ned i hotellrestauranten for å innta en litt sen middag. Og hva er det jeg hører? Jo da, i den relativt tomme restauranten er det en norsk/dansk gruppe på rundt 10 høylytte personer. Jeg fordyper meg ned i ny utgave av Economist som jeg akkurat hadde lastet ned på min iPad. Bestiller drikke og mat, og leser videre. Da kom tre svensker og satte seg på bordet ved siden av. Vel, jeg var jo tross alt i Europa. Litt rart, men ikke spesielt urovekkende at det var 70-80% skandinaver i den lille restauranten. Det var det neste som nesten satte meg ut litt. Jeg titter over til nabobordet. Der har det kommet en annen forretningsreisende (tydeligste tegn: spiser alene) omtrent på min alder. Han sitter like fordypet i sitt lesebrett som jeg i mitt. Og jaggu har han ikke bestilt samme drikke som meg (Cola light og en flaske vann). Ikke noe innmari rart med det. Men jaggu hadde han ikke bestilt akkurat samme forrett som meg, også. Jeg satt da altså midt i et lite skandinavisk selskap, og med en nabo som gjorde, drakk og spiste akkurat det samme som meg. Eneste forskjell mellom oss var at han lå en halvtimes tid etter i løypa. Det virket nesten som avtalt spill. Jeg spiste imidlertid opp og hastet av gårde for litt etterlengtet søvn. Antar at skandinavene ble mer høylytte med inntak av vinen … og at gjesten på nabobordet hadde en relativt god lasagne til hovedrett.

Jeg kom tilbake til Dubai nå i morges, og skal tilbringe noen timer i byen før turen går til Muskat, Oman. Det er riktignok bare en liten dagstur det er snakk om dit. Resten av uken går med til å fikse et visum her i Dubai, og et nytt land jeg ikke har vært i tidligere. Mer om det senere! Fortsatt god helg, folkens!

Tilbake til Europa … men fortsatt et stykke hjemmefra

I morgen drar jeg tilbake til Europa … såvidt det er. Det aller meste av kommende uke tilbringer jeg i Tyrkia. En av våre partnere har et roadshow, og jeg er kalt inn for å hjelpe til. Som sist jeg var i Tyrkia blir det først noen dager i Istanbul, så en kort tur til Ankara. Sistnevnte er jo en skikkelig innlandsby, på 850 m.o.h. – så på denne tiden kan det bli litt friskt. Kanskje jeg får brukt vinterjakka igjen. Det hadde jo vært gøy.

Da jeg skulle bestille flybillettene fikk jeg et lite crash-course i flypriser. Og jøjjemeg, hvem er det som bestemmer prisene på billetter? I utgangspunktet skal jeg jo på en måte fly to runder tur/retur – Dubai-Istanbul og Istanbul-Ankara. Ettersom sistnevnte var den mest kritiske (med spesielle krav til avgang-/ankomsttider) tenkte jeg det var greit å starte med dem. Som sagt så gjort. Reisebyrået kunne rapportere tilbake en pris på kr. 4.150,-. Litt stivt synes jeg vel dette var, spesielt med tanke på at det er en relativt kort innenriksflight – og det er tallrike avganger, så det kan vel neppe være et ekstremt kapasitetsproblem. Litt nervøs for hvor dyr denne turen kom til å bli, ba jeg reisebyrået sjekke reisen under ett (gjerne med de samme innenriksflightene) - altså med start og slutt i Dubai i stedet for ‘bare’ Istanbul-Ankara. Og da, vettu, selv om det var akkurat samme selskap og flighter ble totalprisen bare drøye 3.550,-! Ergo, hvis jeg bare ville kjøpe A kostet det langt mer enn om jeg kjøpte A+B! Og da er jo B både større og burde være langt dyrere… Forstå det den som kan!

Men nå er altså billetter i boks, og det blir Tyrkia neste! Gleder meg litt, både Istanbul og Ankara er fine byer. God mat, hyggelig folk etc. Dette blir nok storveis!

Innhentet av sin samtid

Først av alt; en forsinket godt nyttår-hilsen til alle - store og små!

Det siste året, kanskje lenger, har jeg mang en gang måtte ta en liten forsvarstale. Jeg gjorde noe mange fant ubegripelig. Noen trodde jeg kanskje likte nye tekniske ting, fulgte med på det som skjedde rundt meg … og så kunne jeg likevel svikte dem så totalt. Bomme sånn i min egen tid. I vår digitale tidsalder. “Hæ?! Erru’kke på Facebook?” Så måtte jeg plutselig forsvare meg for hvorfor jeg hadde valgt å ikke være der? Jøjjemeg, spør du meg er det vel snarere hvorfor man har valgt å registrere seg som kunne vært spørsmålet!

Det har egentlig fungert som et litt artig samtalemene. Man blir liksom noe rart og ukjent for enkelte. Litt prehistorisk. “Men hvordan får du med deg fester og arrangementer?”. Man må liksom forklare at gode venner ringer eller sender tekstmelding hvis det er noe på gang. Eller sender en mail. Eller møter deg og forteller det ansikt til ansikt. Når man tenker etter finnes det jo tross alt flere måter å kommunisere på. Noen har trodd at det har vært av grunner som personvern. “Man kan gå inn og sette adgangsnivåer. Begrense her. Åpne der.” Jada, det går sikkert fint det – men det er ikke derfor jeg ikke har vært der, heller. Jeg har rett og slett ikke hatt en fantastisk god grunn til å bruke mange timer på det – med så mye annet å bruke tiden på. Synes egentlig at jeg har levd 30 gode år uten.

Nå kom det imidlertid opp et par gode grunner. Som blant annet at det ble forventet på jobb at vi tok del i 2011 og hva det måtte medføre. Tydeligvis inkluderte det digitale medier. Det er flere private grunner også, men jeg har brukt for mye energi på å forklare hvorfor jeg ikke gjorde det før til at jeg orker å gå inn på dem nå. Det første i alle fall til at jeg registerte meg her rett før helgen. Og jeg må jo innrømme … litt gøy er det jo.

Planen er dog å fortsette å blogge litt her, om enn kanskje noe mer sporadisk. Så følg med, både her og der.

Dagstur til Hatta

Lørdag ble en relativt aktiv dag. Shahram og kone, som vi traff på julefesten for ikke så lenge siden, har som relativt ny-innflyttede i Dubai fått en liste over ting en bør gjøre og oppleve. Listen er i hovedsak fyllt av reisemål en relativt kort kjøretur unna Dubai by.Sammen med Tonje og Wilbert bestemte vi oss for å prøve å gjøre disse utfluktene sammen når det lot seg gjøre. Dessverre kunne hverken Tonje eller Wilbert komme, men det kunne derimot noen iranske venner av Shahram – så sammen dro vi tidlig lørdag morgen ut av byen og inn i ørkenen – og opp mot fjellene. Hatta er en liten grenseby rett før Oman-grensen. Ettersom det ligger litt bort fra kysten, og litt opp i fjellene, er klimaet her noe snillere enn i Dubai. Det blir ikke fullt så klam luftfuktighet, og det er nok noe ‘svalere’ gjennom året.

Først tok vi en bedre brunch på Hatta Fort Hotel, et flott anlegg litt utenfor selve landsbyen. Herfra dro vi innom en ‘heritage village’. Det er utrolig interessant å se hvordan beduinene levde i den veldig nære fortid. Det er store kontraster til dagens Dubai, og bare i løpet av en generasjon har hverdagen og levestandarden deres blitt snudd fullstendig på hodet. Parken var veldig informativ og artig. Temperaturen var også behagelig plassert rett under de 30 (tenkte jeg måtte skryte litt, skjønner det har vært kaldt hjemme!). Vi dro så videre for å se på et dam-anlegg, som er en viktig måte å kontrollere vannmengden ved store regnfall. Etter dette følte vi at vi fortjente å dra tilbake til hotellet hvor vi la oss godt til rette ved svømmebassenget for litt sol, avslapning, tullprat og bading. Det var veldig deilig å slappe helt av og bare kose seg og nyte øyeblikket litt. Veldig bekymringsløst, egentlig. Helt maks. Bassenget var innbydende, men mine iranske venner fant det utrolig kaldt. Jeg vil tippe det hold kanskje 25 garder eller så. De kunne ikke se for seg at man kunne bade i kaldere vann noe sted. Jeg fortalte dem om fjordene, fjellvann og innsjøer (med og uten is) hjemme, men jeg vet ikke helt om de trodde på at man badet der…

Etter en god dag på farten (og i ro) dro vi tilbake til Dubai. Vi bestemte oss for å møtes litt senere på Dubai Mall for en avslutnings-jule-middag. Og det passet fint, for da kunne jeg slå flere fluer i én smekk og få gjort unna litt julegaveshopping. Det hadde også Tonje tenkt, og etter at jeg litt tilfeldig så og si gikk rett på henne, verdens største kjøpesenter er tydeligvis ikke stort nok, handlet vi gaver med en effektivitet og presisjon selv gode tyskere ville misunt oss. God middag ble det også. Og en hårklipp. Kan ikke forlange mer ut av en lørdag!

Et par bilder fra Hatta. Hold peker over for litt info.

  

Rugby Sevens

I går var Tonje, Wilbert og jeg sammen med to nye iranske venner av oss på en av de store årlige begivenhetene her nede, i alle fall hva sport angår; Rugby Sevens. Dette er en tre-dagers cup. Det hele startet på torsdag hvor en rekke amatørlag deltar. Vi hadde fikset oss billetter til lørdagen, så etter en god frokost hos Tonje og Wilbert bar det avsted til stadioen. Det var en nokså stor stadio midt i ørkenen, og det var vel godt i underkant av halvfullt da vi kom. Det gjorde at det forstatt var noen plasser igjen i skyggen. Selv i skyggen ble det nokså varmt utover dagen, og vi gjorde det vi kunne for å holde væskebalansen oppe. Etterhvert som solen gikk ned, fant vi oss noen plasser litt lenger ned på tribunen, og resten av ettermiddagen koste vi oss i aftensolen.

Ingen av oss hadde voldsom kjennskap til rugby tidligere, men Wilbert hadde heldigvis plukket opp noen av reglene. Det er en nokså komprimert og kjapp cup, da lagene er mindre, banen bredere og omgangene kortere enn vanlig. Så det ble en ganske fartsfylt dag! Vi begynte å skjønne litt mer av spillet, men var nokså vilkårlige i hvem vi heiet på. En av taktikkene vi valgte var å heie på det andre laget i forhold til resten av massene (som stort sett holdt med lagene fra England, Wales og Sør-Afrika). Eller heie på begge lag, rett og slett verdsette god Rugby. Til slutt var det Samoa mot England i finalen. Det var stort sett briter der vi hadde valgt å sette oss, men en enslig kar fra Samao var det to rader foran oss. Han ble rett så kjepphøy da Samoa gikk opp i en nokså komfortabel ledelse rett etter pause. Men England kneppet inn, og dro det i land – til stor glede for de rundt oss. Og vi pakket sakene våre etter en lang dag i varmen. Skikkelig moro var det, så dette blir det nok mer av til neste år!