Alt vel med Thor Andre, Marie og datter!

Jeg fikk en hyggelig melding rett før jeg skulle legge meg i kveld. Den lød: “Thor er blitt far, mor og datter har det bra. ringer i morgen.”.

Jeg snakket med Thor Andre senest i går kveld, og da stod det også bra til. Han startet forresten i ny jobb i går, så skal si det er store endringer for dem om dagen! Jeg gleder meg veldig til å komme hjem til dere til jula. Gratulerer så mye!

Ingen bilder av barn har kommet ned til Dubai så langt, men jeg fant noen fine bilder fra en skitur vi hadde sammen på Beitostølen i vinter.

 

Økonomisk (og faktisk) gråvær

Det blir et litt langt innlegg om øknomien her. Jeg opplever at dette er noe mange lurer på, hvordan vi som bor her nede i Dubai klarer oss, tenkte jeg det kunne være moro å drodle litt rundt det. Dette er ingen fasit, men sånn det oppleves å stå midt imellom to kulturer og pressedekninger.

Det har stått mye om Dubai i norsk presse i det siste. På flyplassen i München fikk jeg i helgen tak i norske aviser og kunne således oppdatere meg litt. Jeg sjekket for moroskyld også e24.no på formiddagen i går, og da var det ikke mindre enn 5 (nokså ulike, men med samme vinkling) saker om Dubai på forsiden! Det virker langt på vei som om det blir skrevet mer om Dubai i norske aviser enn i den lokale pressen. Bare på e24.no kunne man lese om hvordan overklassen ser krisen fra siden av polobanen med vannpipe, om norske småsparere som har kjøpt tomt ti vannvittige summer og sannsynligvis tapt det hele, at Thomas Øye mener det hele er over for Dubia og at Dubai får krisehjelp i 12. time. Vinklene oppfatter jeg som like; et enormt overmot, kombinert med luksusforbuk og ‘passifisert’ (les: ekkelt rik, ignorant og lat lokalbefolkning) er dømt til å mislykkes. Pressen her nede, derimot, presenterer det som et uavhengig selskap (i virke, ikke eierskap) av staten er i en omstrukturerings-fase og ber om en betalingsutsettelse. Ikke noen ‘big deal’, de fleste markeder peker jo nedover – så også i Dubai…

Jeg tror nok forskjellene kommer av i hovedsak to ting; en noe sensasjonsvinkling av det hele i Europa og en noe statskontrollert (eller i det minste føyelig) nasjonal presse. Ikke lett å si om sannheten ligger midt i mellom, eller nærmere en av de to. Det jeg imidlertid har sagt lenge er at problemet nok har flere sider enn hva jeg har fått med meg er blitt dekket i norsk presse.

Jeg sitter ikke på noen fasit, ei heller titter jeg inn i en glasskule. Og kanskje er jeg også farget av nyhetsbilde her nede. Så ta det for det der er; mine betraktninger fra en som bor her, akkurat nå. La oss forenkle det og si at Dubai har et rent pengestrøms-problem (ikke nok penger til å betale for seg). De har imidlertid mye god business på gang. Emirates (Dubais flyselskap) tjener visstnok veldig gode penger om dagen (i følge Financial Times tjente selskapet ca. 8 milliarder kroner i 2008, grunnet høy oljepris sank dette til 1,7 milliarder NOK i 2008/09. Det er dog ventet at dette vil stige til ca. 6 milliarder for inneværende år), hotellene er forsatt fulle, folk spiser på restaurant og de internasjonale firmaene ser ut til å holde seg her nede – og om noe utvide satsningen ettersom det i det siste er blitt noe billigere her nede. Poenget er at emiratet fortsatt faktisk har forretninger de tjener gode penger på, og slik kommer det nok til å være fremover. MEN, de har en kjempegjeld – og grunnet en nedgang de nok ikke hadde tatt høyde for, sliter de med likviditeten, altså pengestrømmen. Det ender nok med at Dubai må selge unna noen av eiendelen sine, for eksempel hele eller deler av store prestisjeprosjekter som Burj Dubai, for å frigjøre penger.

Abu Dhabi – naboemiratet, og den svært oljerike og pengesterke storebroren – har et omvendt pengestrøms-problem, ikke helt ulikt Norge. Det er grense for hvor mye penger de klarer å bruke i sitt eget emirat uten å skape andre problemer som hyperinflasjon etc. Som Norge har de startet et investeringsfond, som sist jeg hørte om det var flere ganger større enn Norges oljefond. Abu Dhabi vil neppe sitte på sidelinjen og se at andre interesser kjøper seg sakte, men sikkert, opp i Dubai. Det er brikker som passer perfekt sammen. Jeg tror ikke Abu Dhabi kommer til å ta over hele gjelden uforbeholdent – men de kommer nok til å sikre seg noen godbiter, og sørger for at den spinnville lillebroren får seg en liten lærepenge.

I går ikveld kunne jeg lese i norske nettaviser at Abu Dhabis reddende initativ (som jeg mener har ligget i kortene hele tiden, bare ikke vært fokusert så veldig mye på) ga børsfest i Oslo og verden over.

Uansett, det er spennende tider her nede. Det er ikke krise for min del her nede, i alle fall. Butikkene jeg handler i holder forsatt åpent, det er bensin i pumpene og jobben min er dessuten fokusert på hele Afrika, Midtøsten, Russland og India – så vi er ikke uendelig uforenelig knyttet til økonomien i akkurat Dubai.

Nå tilbake til tittelen. Det er ikke bare gråvær økonomisk. Det regnet søndag! Uten drenering, og erfaring spesielt i trafikken, ble det et skue. Store innsjøer dannet seg på fortauer, i veier, i underganger osv. Det er tydelig at de fleste bygninger har tak som lekker. Det føreste jeg ble mødt med da jeg landet var at det dryppet i hodet da jeg ventet på bagasjen min. Det var stilt ut bøtter overalt, på flyplassen, kjøpesentre og kontorbygg for å fange opp vannet på avveie. Bildet over er tatt fra balkongen min etter at det verste regnet var over. I løpet av noen få timer kom det drøye 30 millimeter regn, noe som er nokså signifikant her i ørkenen. Det begrenset seg dog til søndagen, og det meste begynner å tørke opp igjen nå.

Takk for besøket, James!

 

I dag tidig kjørte jeg James til flyplassen. Han var jo i Beirut en tur da jeg dro til statene, og var kommet tilbake til Dubai noen dager før jeg kom tilbake igår. Det var hyggelig, og litt uvant, å komme hjem til en leilighet hvor noen ventet. Riktignok var det en sovende James, som selv om jeg lagde litt ekstra lyd her og der for å markere at jeg var kommet hjem, var det ikke lett å vekke ham. Uansett, vi hadde en fin dag i går med en sen start og veldig god, sen frokost (eller sen lunch strengt tatt). Det ble en liten shoppingrunde, og en avslutningsmiddag sammen med Maral.

Nå er han vel fremme i Istanbul, hvor han skal være til i morgen før han flyr hjemover til Norge. Det var, som alltid, veldig moro med besøk. Jeg har storkost meg, både da Thomas og James var her – og at James ville bli litt ekstra. Det er forstatt mye ugjort (som å dra til Oman og bruke Dubai som base for India – så jeg håper og tror James kommer igjen). Velkommen igjen!

Her er noen ekstra bilder fra James’ opphold her nede. Good times. (som vanlig, hold musepekeren over bildet for mer info)

‘Snøstorm’ i Madison

Det er, visstnok, den største snøstormen på ti år i Madison om dagen. Eller, det er i alle fall hva de sier. Natt til i går kom det nesten 30 cm med snø, og man snakket om å avlyse kurset. Mange deler av samfunnet her stoppet opp; skoler og offentlige kontorer er stengt, folk drar ikke på jobb – ja, selv housekeeping på hotellet var innstilt (bildet over). Trafikken kunne vært kaotisk, men faktisk er de fleste blitt skremt til å holde seg hjemme, og svært få drister seg ut på veiene. Og godt er det, for det er mange som ikke har spesielt god grunnkunnskap om å kjøre på snø! Den første kvelden med snø stod det biler på kryss og tvers. De fleste tror at det er full gass som gjelder når man holder på å sette seg fast. Konseptet om å vugge biler som har satt seg fast blir møtt med stor skepsis. Noen velger også å låse bilen i førstegir, og knapt ha styrefart. Til amerikanernes forsvar, i alle fall gruppen jeg er med nå hvor vi har leiebiler, er at dekkene er langt under pari. Det er harde gummiblandinger uten særlig mønster. Bilen under kjørte seg fast på flata, og det er ikke bare sjåførens feil.

Vi bor på et hotell nokså nær kontoret vårt, så vi har holdt oss litt utenfor byen det meste av tiden. I går dro vi en liten gruppe inn til Madison by. Selv om en føler en er i Amerika, er nok dette den meste ‘skandinaviske’ byen jeg har vært i her borte. Flere bygninger kunne like gjerne vært i Norge eller Sverige, med rene flater og enkel arkitektur. Under er bilde av rådhuset. Som så mye annen sightseeing på jobbreise, er disse bildene også tatt etter solnedgang.

Det var forresten bitende kaldt i går. Man snakker om at det i natt og torsdag ut på dagen skal bli rundt 0 grader Farenheit (ca. 30 minusgrader!), men jeg tror det ikke helt før jeg ser det.

På grunn av været har vi holdt oss ved og rundt hotellet de fleste av kveldene. Det er ingen restaurant på hotellet, så vi var en liten gruppe etter første kursdag som ville teste ut en av restaurantene i nærområdet. Et bord ble booket på en restaurant ca. 150 meter unna hotellet, svak nedoverbakke hele veien. Vi avtalte at vi skulle møtes i hotellets resepsjon og så dra i samlet flokk ned til restauranten. Amerikanerne tok det for gitt at vi skulle KJØRE NED! Amerikanerne så dumt på oss og kjørte, men jeg sammen med et par europeere gikk på to og et halvt minutt.

Nå er det straks klart for avmarsj fra hotellet til kontoret for den nest siste kursdagen. På fredag blir det retur til Dubai via Chicago og München. Neste gang jeg får snø under føttende blir når jeg er hjemme til jul!

På amerikansk jord

Da har jeg landet 'over there'. Etter 22 timer på reisefot nærmer jeg med Madison, Wisconsin. Akkurat nå er jeg gjennom passkontrollen på flyplassen i Chicago (bildet) - som er siste mellomlanding. Jeg har vært her under 30 minutter, og passerer nå den fjerde Starbucks og andre Mc Donald's.

Reisen så langt har vært ganske så grei. Første strekken i dag var Dubai til München. Jeg delte en fireseter sammen med en ei mor og en ung gutt. Av en eller annen grunn, sannsynligvis fordi familien var blitt splittet opp på det relativt fulle flyet, flyttet de seg bakover før take-off. Unge Næss hadde dermed hele fireseteren for seg selv. Kunne ikke vært planlagt bedre. For å kunne jobbe full dag amerikansk tid i morgen har jeg snudd døgnet en aning, og hele morgenen på den 6 timer lange flyturen kunne jeg ligge i full lengde på tvers av setene i min søteste søvn.

Den 10 timer lange turen over til Chicago var noe trangere, med et helt fullt fly. Jeg fikk sett et par skikkelig dårlige filmer (Tony Scotts "The Taking of Pelham 123", som jeg hadde håpet skulle være litt tess, samt "The Time Traveler's Wife"). Man blir litt fort bortskjemt av Emirates' 600 TV-serier og filmer, så Lufthansa imponerte ikke kraftig med sitt filmutvalg på 12, i all hovedsak familievennlige komedier en kan velge mellom. Til deres forsvar hadde de også animasjonsfilmen "Up", men denne har jeg allerede sett på en Emirates-flight.

På den annen side fikk jeg lest litt i bursdagsgaven fra Silje, nemlig Simen Sætres Petromania. En skikkelig interessant bok som tar for seg ulike oljestater som Kuwait, Qatar, Forente arabiske emirater ... ja, og Norge, da.

Formålet med USA-turen er å delta på et internkurs, med fokus på våre kringkastningsløsninger. Tidligere har jeg holdt meg i den nedre delen av produktsortimentet vårt. Med dette kurset får jeg en rask introduksjon i de større prosjektene våre. Det er kunnskap jeg ser jeg har manglet, så dette kan bli spennende! Dessuten er det en god mulighet til å treffe kolleger på tvers av land og region. Vi er delt opp i grupper som skal møtes på flyplassen for å dele biler. Jeg er med på en bil sammen med en fra Australia, en fra Chile og en fra moderskipet utenfor Boston. Chileneren er hovedsjåfør - med mindre det er mye snø, da har jeg lovet å tre støttende til.

Neste rapport blir nok fra Madison, hvor det er meldt snøvær ikveld.

Nå blir det vinter!

Kommende uke skal jeg på et intern-kurs i Madison, Wisconsin. Sjekket akkurat værmeldingen (over) for Madison til uka, og jeg må innrømme at jeg gleder meg litt; det blir vinter! Det skal både snø og være rundt 10 kalde. Det er noe helt annet enn de i underkant av 30 som vi hadde i dag. Jeg var til og med ute i går for å kjøpe litt mer vintervennlige sko.

I løpet av de siste dagene har jeg også fått ringt hjem til landet – og atter igjen virker det som om det går nokså bra der hjemme.

• Thor Andre og Marie har (endelig) funnet seg et sted å bo, og det ser utrolig lekkert ut! Grattis! De overtar i slutten av neste år. Men før det skal de jo bli forelde, termin bare om noen uker!
• Dato for Philips bryllup er satt til midten av juni, og jeg tenkte selvfølgelig komme hjem til det (gitt at jeg får invitasjon, da! :o). Dessuten kommer Philip ned til Dubai i januar!
• Kristian og Marianne har bestemt seg for bryllupstur til Egypt.
• Hytteprosjektet til Ingunn og Terje ser ut til å gå på skinner. Ingunn ringte meg på vei opp til hytta i går, og de blir nok i all hovedsak klare til jul (og da kommer jeg opp – så om det er noe som gjenstår hjelper jeg gjerne til!)
• Mamma og pappa hadde filmkveld onsdag (Tim Burtons Nightmare before Christmas), og jeg klarte jo å ringe under avslutningen til Forbrytelsen dagen etter – så vi fikk ikke pratet all verdens.
• Heidi hadde bursdag 3. desember – gratulerer med dagen!
• James er dessuten i Libanon nå, og jeg pratet med ham i dag. I kjent, god stil gemte han nøkkelen til leiligheten min igjen her i Dubai. Den kunne vært kjekk å ha når han kommer tilbake tirsdag. Vi finner vel en løsning på det, sannsynligvis at jeg får lagt igjen en nøkkel i resepsjonen.

Nå må jeg tilbake til pakkingen. Drar til flyplassen om bare noen timer. 27 timer med fly og flyplass venter. Jippi!

Nasjonaldag 2. desember

I dag er det nasjonaldagen til UAE, De Forente Arabiske Emirater. Dagen startet veldig tidlig med å kjøre James til flyplassen. Han er i Libanon i noen dager, og får anledning både til å se seg rundt i både i Beirut og i fjellene og området rundt byen. Detaljene var han ikke sikker på selv, da det er moren til Maral som er reiseleder. Jeg tror det blir et bra møte med Libanon!

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet av nasjonaldagen her nede. I flere dager har jeg sett mer flagg og bilder av sjeikene enn vanlig – også på biler. Det går sport i å lage de ‘flotteste’ illustrasjoner på bilene sine. Noen nøyer seg med å feste store flagg på taket, mens andre trår skikkelig til og fester hundrevis av små klistremerker i flaggets farger – gjerne også med tekst som ‘We love UAE’ eller lignende.

Jeg hadde hørt rykter om at det skulle skje ting på The Walk, strandpromenaden som ligger noen minutter unna leiligheten min. Rustet med kamera og gode sko dro jeg ut for å se på livet. Vel, det var ikke allverdens forskjell fra vanlig helg, skal jeg være helt ærlig. Eneste forskjellen jeg oppdaget, utover bilene og flaggene altså, var at de over natten har bygd opp noe som minner om en gammel landsby rett ved stranden (bildet over). Denne var imidlertid stengt da jeg var der, og skulle kun være åpen mellom 18 og 20 i kveld. Her inne skulle det være en rekke kokker som laget lokal mat.

Fortsatt interessert i å forsøke å finne ut hvordan man markerer nasjonaldagen her nede, gikk jeg ned i butikken i bygget mitt for å kjøpe dagens avis. Her kunne jeg lese det jeg fryktet; utover litt aktivitet ved Creek’et i gamlebyen, den nevnte landsbyen i Dubai Marina og en bil-kolonne, så det ikke ut til å være all verdens markering. I hovedstaden Abu Dhabi skulle det være fyrverkeri og greier, og de andre emiratene hadde sine egne markeringer. Det er ikke akkurat 17.mai-tendenser, men likevel hyggelig med små avbrekk fra hverdagen.

James og jeg hadde en god middag på en av byens bedre indiske restauranter i går, som en liten avslutning på denne delen av hans Dubai-eventyr. Der hvor jeg ba dem tone ned krydderet litt, ba James dem dra på en aning. For å gjøre en lang historie kort var jeg veldig fornøyd med smak og krydder, mens James var fornøyd med smak – men fikk litt å bryne seg på hva gjelder krydder. Det ble litt kaldsvetting, men han var skjønt enig med seg selv at det var verdt det. Han var også opptatt av at bilder fra hans kamp mot krydderet ikke skulle komme ut her. Som et kompromiss fikk jeg til at et bittelite bilde kunne legges ut uten at det kunne klikkes stort. Så her kommer det – bilder fra avslutningsmiddagen.

 

James kommer tilbake fra Beirut rett etter helgen. Da er imidlertid jeg ute på ny jobbreise. Planen til James var å komme seg til India, men han kom ned hit uten indisk visum. Vi har imidlertid jobbet flere dager og kvelder med å få dette i orden, så kanskje blir det India på reven. Hvis ikke får han seg en tur til Oman, før vi igjen er sammen i Dubai noen dager før han setter snuten mot det kalde nord.