Takk for besøket!

Nå har jeg kjørt Ingunn, Terje og Marte tilbake til flyplassen. Det var veldig moro å ha dem på besøk. Vi har opplevd mye fint sammen, og det var godt å tilbringe tid med dem her nede. Jeg tror også de koste seg, både med stranda, bading, ørkentur, Muscat, kjøpesentre etc.

På onsdag dro vi til Abu Dhabi, hvor vi blant annet besøkte Heritage village, for å se nærmere på hvordan man levde før i gode, gamle beduin-dagene. Det var interessant å se hvordan samfunnet her utviklet seg fra veldig enkle kår ikke spesielt lenge siden. Etter besøket der fikk vi med oss Marina Mall, et stort kjøpesenter rett i nærheten av Heritage Village. Så var det duket for kanskje høydepunktet på eksursjonen, nemlig Emirates Palace. Dette er ett av to 7-stjerners hotell her nede (de andre er Burj al Arab – seilhotellet). Emirates Palace er et stort og flott hotell, og vi fikk oss både kaker, kaffe og andre forfriskninger – alt under fantastiske omgivelser med beroligende harpemusikk i bakgrunnen. Torsdag var det ny dag med kombinert strand og kjøpesenter, mens den siste dagen gikk med på stranden til solnedgang før vi fikk oss en tur på et av hotellene i nærheten av leiligheten for indisk middag. Etter god mat og drikke måtte vi sette snuten mot flyplassen, og familien Hullstein sitter nå på flyet hjem til Norge.

Ingunn, Terje, Marte; det var veldig hyggelig at dere ville ta turen ned – og dere er hjertelig velkomne tilbake!

Om noen få timer drar jeg til Cairo hvor jeg skal være to dager. Mandag setter jeg snuten nordover til Moskva. Jeg skal forsøke å få til et innlegg eller to fra reisen. Jeg er tilbake i Dubai på lørdag kveld, men bare for å snu i døren og fly til Libanon tidlig søndag morgen. Det blir med andre ord litt farting de neste dagene og ukene. Jeg kommer ikke til å være på kontoret før rundt 13. desember, ser det ut til. *puh*

Under er noen flere bilder fra oppholdet (en liten god miks mellom Martes, Ingunns og mine bilder – hold musepeker over bildet for mer info).

   

Tur til Muscat

Søndag og mandag var vi på en snar-visitt til Oman. Denne gangen var målet litt lenger ned på kysten enn jeg har vært tidligere, nemlig hovedstaden Muscat. For å stykke det hele litt opp, stoppet vi omtrent på halvveien i kystbyen Sohar – mest kjent for å være hjembyen til Sinbad sjøfareren. Vi tok lunch på et av hotellene, og her ble det også litt bading og soling. Vel fremme i Muscat var det duket for en fantastisk god (og mektig) buffet på hotellet vårt.

Muscat viste seg å være en liten perle av en by. Vi tok turen inn til gamle-byen, med sine overbygde markeder, gamle fort og mektige palass. Byen føltes veldig trygg og rolig, og det var enkelt å være turist her. Merkelig nok så vi nesten ikke andre turister (utenom selve markedet). Vi var helt alene på den store plassen utenfor palasset. Jeg hadde selv forventet mer ståk og støy, men det var en veldig behagelig og bedagelig stemning.

Etter å ha gått litt rundt i byen, bestemte vi oss for å lage en tur ut av kjøringen hjem. Vi dro tilbake til hotellet og pakket bilen klar for å kjøre via Nizwa, Omans tidligere hovedstad. Vi rakk frem til byen rett før solnedgang, og fikk en en fin tur gjennom gamle markeder og andre historiske bygninger. Nizwa var mer som en liten landsby å regne, og hadde samme behagelige stemningen som den vi fant i gamlebyen i Muscat.

Akkurat som på forrige tur til Oman, var grenseovergangene en tanke forvirrende. Vi tok samme grenseovergang fra Dubai til Oman som den vi tok da Christian og Kristian var her, så den var jeg litt kjent med allerede. Som beboer i Dubai måtte jeg betale, mens Ingunn, Terje og Marte slapp unna med å fylle ut et skjema. Deres turist-visum til Dubai gir dem også gratis innpass til Oman. Det som kan gjøre det litt forvirrende å krysse disse grensene er nok at det ikke bare er én stopp, men ofte fire; toll ut av Emiratane, passkontroll ut av Emiratene, passkontroll inn i Oman og toll inn i Oman. Dette gjøres fire forskjellige steder, og en må passe på å få med seg de riktige papirene til neste stasjon. Det rare er at ingen av disse overgangene er like, og nærmest vilkårlig virker det som om man blir avkrevd ulike ting. For eksempel måtte Ingunn, Terje og Marte gå inn på et ventekontor og gjennomføre en full øyeskann, mens da Christian og Kristian var her trengte vi ikke engang gå ut av bilen. Riktignok måtte vi den gangen betale for å ta med oss bilen tilbake, mens denne gangen betalte jeg ingenting for å slippe inn igjen i Emiratene med bilen. En av vaktene som stoppet oss på grenseovergangen spurte, på arabisk, etter et eller annet som vi tydeligvis ikke hadde.

Det var dog ikke verre enn av vi synes det var litt morsomt og interessant. Ettersom vi tok avstikkeren til Nizwa på vei hjem til Dubai ble det litt mer kjøring en tidligere forventet, men det var vi enige om at det var verdt. Det er jo ikke akkurat noen stor kostnad forbundet med å kjøre noen mil ekstra. I Muscat fikk vi full tank (eller nærmere bestemt 56 liter bensin) for en norsk hundrings. Alt i alt ble det rett over 100 mil på de to dagene, men man ligger stort sett med marsjfart på 120 km/t – så en gjør typisk unna de 45 milene til Muscat på drøye 4 timer (litt ekstra for rot på grenseovergangen, da).

I kveld er planen å spise middag med utsikt til fonteneshowet utenfor Dubia Mall. På torsdag blir det etter planen en tur til Abu Dhabi, og fredag blir en rolig dag på stranda. Det er moro med besøk, og jeg gleder meg til de neste dagene med mer sightseeing, strand og hygge.

Trenger en virkelig hele støtfangeren?

Nå har Ingunn, Terje og Marte vært her noen dager. Vi har hatt det veldig fint så langt. På torsdag måtte jeg jobbe litt, men vi tok en frokost sammen på Mall of the Emirates først. Deretter tok de sightseeing-bussen videre inn mot byen, via ulike atraksjoner på veien. På fredag var det duket for ny utflukt med Sjømannskirken. Denne gangen var det kurs og praktisk øving på ørkenkjøring. Det startet i rolige former på kirken med en times lang introduksjon, med litt tips og vink (og kaffe og vafler). Vi lærte blant annet om viktig utstyr en alltid bør ha med seg, hvordan utnytte bilens gir/krefter og annet. Vi lærte også at sanddynene aldri får en helling over 45 grader, og at dette er noe alle biler tåler (les: ingen biler vil ‘velte forover eller bakover’ i en slik helling) når man kjører opp og ned, men blir det særlig over 20 grader sidelengs risikerer man å velte over på siden. Med andre ord; det kan være skummelt å kjøre ned en virkelig bratt sanddyne, men så lenge en kjører rett på er det på ingen måte farlig. Dersom bilen sklir mot en av sidene, kan en alltids stoppe opp, gi litt gass og styre seg på rett kurs. Nyttige tips!

Deretter bar det ut i ørkenen. Resten av følget bestod av godt utrustede Landcruisere og andre biler laget for off-road-kjøring. Mange var imponert over at vi klarte oss såpass godt i den noe mer asfalt-glade Volvo’n. Terje og jeg kjørte XC60’n, mens Ingunn og Marte holdt ei jente fra Toten, Tonje, med selskap i hennes bil. Det var veldig moro og lærerik å teste ut egenskapene til bilen min, og jeg blir bare mer og mer glad i den. Litt uti turen fant vi også ut hvordan vi fikk skrudd av antispinn-kontrollen, og da ble det skikkelig gøy!

Så… tilbake til emnet. Etter å ha kjørt en rolig og enkel løype, stoppet vi fremfor et lite ‘sandfjell’. Ørkenrevene som hadde gjort dette før mente det skulle være mulig å kjøre opp til toppen, og spurte hvem som ville prøve først. Vel, Terje og jeg satte oss i bilen og ga gass. Utfordringen er å ha med seg nok fart inn i bakken, visstnok. Det er nok ikke den eneste utfordringen, skulle det vise seg. En annen utfordringen er vinkelen mellom planet du kjører på, og oppoverbakken– altså selve overgangen. Noen ganger er det en myk overgang, andre ganger ikke. Denne var ikke myk. Fjæringene ga etter, og bilen skuffet store mengder sand idet klaringen mellom fremfre støtfanger og bakken ikke var tilstrekkelig. Jeg tror det så nokså spektakulært ut. Vi stoppet litt opp i bakken, og jeg trodde det faktisk hadde gått ganske bra. Jeg trodde i alle fall det helt til jeg i bakspeilet så at to stykker løp til og begynte å plukke deler. Det viste seg at den nedre listen til støtfangeren hadde skuffet så store mengder sand at den ble tvert revet av, sammen med litt beskyttelsesdekke i hjulbuene på begge sider. Vi rygget bilen ned, og da oppdaget vi en lekkasje, også.

Heldigvis viste det seg kjapt at lekkasjen kun var spylervæsken. Tanken til spylervæsken hadde på sin side mistet litt av festet sitt, så vi valgte bare å skru den helt ut. Deler av skjermen fikk vi med grov presisjon saget av med en Leatherman. Til syvende og sist er det ingenting vitalt som har tatt skade, og det eneste jeg (tror jeg) trenger å skifte er selve pyntelisten under selve støtfangeren. Det er ikke noe elektronikk eller annet som kom til skade. Heldigvis. Etter å ha bundet opp ledningene til spylervæske-tanken vi hadde tatt ut kjørte vi litt mer rundt i området, kjørte oss fast (fordi jeg nølte over en topp), ble dyttet løs igjen og vi fikk øvd litt på skikkelig bratt nedstigning. Jeg å si det er en interessant følelse når du kjører over en nokså markert kant (må gi et lite push for å sørge for å ikke bli hengende) som går fra horisontal til halvt vertikal nedstigning. 40-45 grader føles ekstremt bratt, men det var moro å oppleve at bilen hadde såpass god kontroll.

Det gikk bedre med bilen min, enn hva det gjorde med bilen til Tonje. Her ga rett og slett automatkassa opp fullstendig, og den relativt friske og raske Volvo’n måtte taue den ut av ørkenen og tilbake til Dubai. Jeg mistenker at den reparasjonen blir langt dyrere enn min…
Alt i alt var det en veldig, veldig fin tur ut i ørkene – og jeg tar gjerne med bilen ut igjen. Nå tror jeg imidlertid jeg vet omtrent hva bilen kan gjøre (og det er mer enn både jeg selv og de fleste andre i følget trodde), men også at den har sine begrensninger.

I dag har vi bare ligget på stranden det meste av dagen og ventet på solnedgangen. Etter det bar det avsted til Dubai Mall for å handle og se på fontene-showet. Det ble en god Libanesisk middag før vi satte snuten hjemover. I morgen tidlig drar vi til Muscat i Oman.

Her er litt bilder fra Hullsteins besøk så langt!

Ingunn klarte til og med å filme akkurat da det skjedde. Litt kort video, men her er den.

Noen ganger går det kjapt

Dubai kan være litt bakvendtland. Som noen kanskje allerede har skjønt er det mange ting som hjemme i Norge kan gjøres på nett eller på andre smertefrie måter, mens det her krever besøk til flere kontorer, lange ventekøer og uforståelig knotete prosedyrer. Bankvesenet er langt på vei også nokså gammeldags, med papirfakturaer, sjekkhefte og svært begrenset mulighet for nettbetaling.

Dermed hadde jeg ikke akkurat forventet at det å bestille verkstedstime for bilen skulle være spesielt kjapt og greit. Jeg husker jo hvordan det kunne være å få time til V50’n hjemme i Norge. Som regel var det i Oslo-området Bilia Ski som hadde kortest ventetid, med ‘bare’ en 5 ukers tid. Økern og Fornebu, som var de to naturlige valgene for min del, var ofte 6-8 uker frem i tid. Uansett, bilen min her nede begynte å mase om å bestille time for 10.000km-sjekk. Jeg ringte mandag denne uken, og de lurte p når på onsdag jeg ønsket time! Ikke trenger jeg heller kjøre bilen til verkstedet, som er nokså nær flyplassen – og sånn sett på den andre siden av byen. Alt jeg trengte å gjøre var å bringe den til min nærmeste Volvo-butikk, så fikser de resten. En av gutta på butikken kjørte meg til og med tilbake til jobb. Ikke verst!

Da bør alt ligge til rette for å kunne plukke opp Ingunn, Terje og Marte i nyoverhalt bil (sist gang den var innom verkstedet vasket de den også utvendig og innvendig) senere i kveld. Jeg gleder meg til å få besøk!

Svinaktig gode priser til Østen…

… var emnet på en mail jeg fikk fra flyselskapet Austrian i går. Jeg aner ikke om de virkelig prøver å gjøre seg morsomme på svineinfluensa’n eller ei. Kanskje er det bare en svært uheldig oversettelse. Uansett, det fikk meg til å stusse litt over situasjonen her nede. Etter å ha pratet med flere hjemme de siste dagene, slo det meg at det nok er betydelig mer prat om svineinfluensa hjemme i moderlandet enn her nede.

Det har ikke vært noe særlig snakk om hverken sykdomstilfeller eller dødsfall her nede. H1N1-viruset er definitivt ikke en snakkis hverken på jobb eller i andre sammenhenger. Det er rett og slett ikke så mye informasjon om det i pressen. Den siste statistikken for De Forente Arabiske Emirater hentet fra WHOs hjemmesider fra 31. oktober sier at det kun er registrert 79 tilfeller av viruset og ingen registrerte dødsfall. Da er det en tanke interessant at Oman, nabolandet en drøy times kjøretur unna Dubai, på samme tid har registrert 2.829 tilfeller og 25 dødsfall. Dette til tross for at Oman har langt færre innbyggere enn emiratene.

Så slo det meg plutselig en ting jeg lot meg fortelle for noen uker siden; her nede viser de offisielle statistikkene (visstnok) kun tilfeller og dødsfall blant de lokale. Ikke rart det blir minimalisert til en liten ‘fillesak’ all den tid de lokale kun utgjør utrolige 20% av beboerne! Det er en aldri så liten mulighet for mørketall når en ikke inkluderer 80% av befolkningen. Dessuten er det nok mange av de 80% som både bor tettere, under dårligere hygeniske forhold og uten samme muligheter for god oppfølging og tilrettelegging ved eventuell sykdom.

Den frie pressen i Norge ville vel produsert mange spalte-meter med spekulasjoner og gravende journalistikk rundt hvordan og hvorfor de offisielle tallene er slik de er. Den noe mer statskontrollerte pressen her nede, derimot, virker imidlertid mer opptatt av Formel 1-løpet som akkurat er avsluttet i Abu Dhabi.

Uansett, hverken jeg eller andre på kontoret hoster eller har feber – så det ser ut som om dette går riktig så bra. Så får heller statistikk være statistikk. Vi har foreløpig ikke trengt å sende noen på isolat.

Grattis Philip og Charlotte!

I dag ble det en kort ringerunde, og jeg ville bare lage et kort innlegg … for det ble mange gode inntrykk. Jeg fikk snakket litt med mamma og pappa, Ingunn og Terje, samt Heidi, Thor Andre og Philip. Jeg er glad for at det står bra til hjemme, selv om jeg skjønner at det har vært relativt kaldt, grått og vått ‘der hjemme’ (vi hadde drøye 35 grader, tørt og fint). Mamma og pappa har arrangert Rogneruds internasjonale Filmfestival i helgen med tema rundt det å søke sannheten (hvis jeg ikke misforstod helt). Ingunn, Terje og Marte gleder seg til å komme nedover til varmen. Heidi har ligget syk gjennom helgen med forkjølelses-symptomer. Det ser ut som om det helvidigiv ikke er noe mer enn en forkjølelse, så det virker som om hun er på bedringens vei. Og det står også bra til med Thor Andre og Marie, som gleder seg til å bli foreldre innen året er omme.

Den klart største nyheten var det nok Philip som kom med. I går gikk Philip ned på kne med ringen i hånda og fridde til sin Charlotte! Jeg ble veldig, veldig glad da han ringte og fortalte meg den gode nyheten. Det er to flotte mennesker som har funnet hverandre, og det blir bryllup en gang i løpet av neste år. Gratulerer!

For å hedre dagens mann; her er noen ekstra bilder av den kommende brudgommen.

Snart nytt besøk!

Nå er det ikke mange dagene før Ingunn, Terje og Marte setter seg på flyet sørover. De kommer ned natt til torsdag til et veldig bra klima. De siste dagene har det vært lav luftfuktighet og rett over 30 grader. Solkremen står klar her nede, så det er bare å ta med badetøy og finstas for en bedre middag på en bedre restaurant.

Det er ikke lagt noen detaljert planer, men jeg vet at Ingunn har lest en del om byen, landet og regionen. Helgen kommer vi til å tilbringe i Dubai, med mulighet for sightseeing, kjøpesentre, strand og annet som byen har å by på. Søndag og mandag neste uke blir det en tur til Muscat i Oman. Dette gleder jeg meg veldig til! Jeg har en guide-bok for Oman, men jeg har ikke rukket å lese meg opp på landet. Kanskje Ingunn har noe på blokka allerede. Turen til Muscat fra Dubai burde ta en ca. 4 timer, men det er mulig vi tar en avstikker til Hatta Rock Pools (der vi dro da Christian og Kristian var på besøk). Vi kommer uanset til å kjøre gjennom Hatta by på veien, så hvis vi føler for det kan det bli wadi-kjøring på oss.

Nå er snart helgen ferdig her nede. Det var deilig med et lite avbrekk. Jeg hadde forberedt meg på at uken som var skulle være nokså rolig, ettersom de aller fleste i regionen var på messe i India. Vel, det var den vel strengt tatt ikke. Torsdagen gikk med til å fikse et problem (som til syvende og sist viste seg å ikke skyldes våre produkter i det hele tatt) hos en stor kunde i Abu Dhabi. Helgen har gått med til en del småting, blant annet å utforske et par nye områder i byen og noen kjøpesentre jeg forstatt ikke hadde fått kommet meg til.

Jeg kommer til å holde meg i Dubai hele uken som kommer, ettersom jeg på nytt må fikse visum til Russland. Dette tar 4-5 dager, og de må ha passet mitt hele perioden. Det blir med andre ord ingen utenlandsreiser før Oman-tur med Ingunn, Terje og Marte.