Pakistan – ikke helt som hjemme II

Etter en veldig god Thai-lunch bar det tilbake til kontoret til vår partner. Etter å ha jobbet oss gjennom ettermiddagen var det tid for middag. Men først måtte vi bytte bil! En ekte Hummer H2 (én av kun fire i byen på rundt 22 millioner innbyggere, skal en tro de lokale) var på sin plass, mente vår partner. Denne stod hjemme hos ham, så vi måtte bare svinge innom der på vei til restauranten. Vi skjønte fort at vi var på et aldri så lite planlagt ‘eventyr’ og sightseeing. Fint nok! Da vi omsider var kommet oss frem til det relativt fasjonable strøket åpnet portene seg (bostavelig talt) og et lite palass kom til syne. Her ble vi møtt av 3-4 vakter med samme type våpen som vår morske venn som lå på hjul. Siden vi var kommet oss på disse kanter ble vi invitert inn på en søt drink (alkoholfri selvfølgelig). Vi fikk også en titt på hjemmekino’n hans. Vel er jeg blitt en tanke bortskjemt på den fronten med flotte kinoseter på barndomsheimen på Rognerud. Men jøjjemeg, dette var saker! Etter et par danser fra Bollywood-filmer, med et voldsomt lydbilde og sterke farger, bar det avsted til en lokal restaurant i sentrum. Hele tiden med vår venn med maskingeværet på slep. God middag i hyggelig selskap.

Den resterende tiden var dedikert til kundemøter sammen med vår partner. På mange måter var kundene som sådan strengt tatt som kunder ellers i regionen. Det rare var jo hvordan vi forflyttet oss. Det var noe militært over det, og noe jeg ikke helt ble komfortabel med i løpet av tiden vi var i Pakistan. Enkelte TV-stasjoner (som bildet over antyder) var også relativt strengt bevoktet. Likevel fikk vår partner oss alltid enkelt og raskt innenfor sperringene, og vi ble kjørt helt frem til døren. Det virker noe vanskelig å bedømme sikkerheten i Karachi, da alt (og ingenting) nok kan oppfattes som et terrormål.

Og så noen bilder.
(som vanlig; hold musepeker over bildene for å lese mer)

         

Det var alt i alt en fin tur til Pakistan og Karachi. Litt cowboy-land var det nok kanskje. Og gudene vet hvordan Irak er. Vel, det finner jeg ut veldig, veldig snart!

Pakistan – ikke helt som hjemme

De siste ukene har vært veldig fine, med reiser til mange kjente og kjære steder. Det var godt å treffe igjen venner og kjente. Det ble både tid til navnefest for lille Astrid, 17. mai feiring med flaggheising og frokost, samt mye moro med venner og kolleger i London, Stockholm og Oslo.

Forrige mandag bar det avsted til et noe mindre kjent sted, i alle fall for meg; Karachi, Pakistan! Vi skulle være her i tre dager for å treffe vår nye partner og dra på et par kundebesøk. Spenningen dro seg til allerede på vei fra flyplassen. I det vi nærmet oss byen så vi en del helikoptre i luften. Det kom også mye røyk opp fra det relativt store området. På venstre siden av veien stod opprørspoliti og soldater, sammen med 40-50 ambulanser klare med blålysene på. Vi spurte sjåføren hva slags øvelse dette var. Men neida, det viste seg at Taliban hadde stormet marinebasen på vår høyre side og tatt kontroll over den. Hvis vi rullet ned vinduene kunne vi høre skytingen fortsatt, sa han. Vinduene forble lukket, det føltes i det minste tryggere sånn. Pussig at de ikke valgte en annen vei, men så var vi også i et land jeg ikke hadde vært i før.

Etter å ha sjekket inn på det som nok er det mest barrikaderte hotellet jeg har bodd på, dro vi av sted til vår nye partner. Bortsett fra den litt voldsomme sikkerheten rundt hotellet og den pågående terroraksjonen vi passerte få meter unna, var Pakistan så langt ikke svært ulikt en del andre turer jeg har hatt i regionen. Men det skulle skru seg til et par knepp herfra. Det skulle i alle fall bli litt interessant.

Vel fremme hos vår nye partner hadde vi det normale te-møtet hvor vi ble kjent med de viktigste personene. Så var det klart for lunch. Thai-mat stod på menyen, og det var bare en kort kjøretur unna. Det var da jeg merket hva for et apparat en liten forflyttelse skulle sette i gang. I resepsjonen satt en resepsjonist, og ved siden av henne en tøffing utstyrt med et potent, halv-automatisk maskingevær. Denne myndige karen geleidet oss inn i heisen. Ikke skjønner jeg hvordan, men da heisen nådde 1. etasje stod jaggu med denne sværingen og tok oss i mot. Han geleidet oss ut mot gaten, stoppet trafikken på en måte som fikk meg til å tro han hadde gjort det før, før han viste oss inn i en stor Range Rover som ventet med motoren i gang. Jeg begynte å ane at vår lokale partner var en relativt mektig type.

Vel inne i bilen tok vår partner rattet. Etter å ha kjørt et par kvartaler spør han ”Do you want to see my gun?”. Hmm… tja, jo … egentlig ikke. Han kunne dog forsikre oss om at vi var trygge i hans hender. Han visste hvordan pistolen virket. Dessuten hadde den et lasersikte som ville gjøre det mulig å treffe mål 800 meter unna, fortalte han relativt entusiastisk. Vi stoppet utenfor restauranten – og jaggu var ikke den svære livvakten der også, sikret gaten og geleidet oss trygt inn på en helt vanlig, familie Thai-restaurant. Jeg skjønte fort at vi dro med oss et lite infanteri hvor enn vi dro. Utstyrt med en morsk vakt med sitt Pakistansk-bygde halvautomatiske maskingevære og svært kompetent sjåfør som aldri tillot dem å ligge mer enn halvannen meter unna vår bil. En potent følgebil, altså.

… og ennå var vi bare få timer inn i vårt Pakistan-opphold. Mer kommer i morgen. I mellomtiden, her er noen bilder fra de første timene.