Mumbai – forskjellenes by

Da jeg fløy inn over Mumbai i kveld, rett før landing, slo det meg hvor lik de fleste byer er ovenfra. Det var gatelys og trafikk. Flyplassen var som alle andre steder. På vei ut fra flyplassen til hotellet slår det meg imidlertid at dette nok var litt anderledes. Jeg tenkte tilbake på Slumdog Millionaire som jeg så for noen uker siden, og delvis er spilt inn i distriktet Dharavi i sentrale Mumbai. I følge Wikipedia bor 45-48% av byens befolkning i slumstrøk. Det tilsvarer mer enn Norges befolkning! Mine indiske kolleger på kontoret har flere ganger fortalt meg hvor realistisk hverdangen i Mumbai blir beskrevet, men at filmen ikke klarer helt å skildre byen … en får jo ikke med seg luktene!

Nesen min har vært potte tett i hele dag, men jeg tror likevel jeg skjønner hvor kollegene mine vil. Fattigdommen opplevdes mer åpenbar her enn i Delhi, dette nok delvis fordi byen over alle i India har en voldsom tilstrømning av håpefulle menn og kvinner fra landsbygden på jakt etter jobb. I min spesialbestilte taxi, med en iPod Touch i hånden og ‘En solskinnsdag’ på øret ser jeg ut av vinduet - ut på fortauet og livet. I et veikryss stopper vi, og jeg sitter en drøy meter unna en hel familie som har lagt seg til på fortauet for natten. 4 barn, de fleste under skolepliktig alder, og mor og far. Der ligger de på fortauet, sovende. En drøy meter unna sitter jeg. Så nær, men så utrolig forskjellige verdener vi lever i. Min største bekymring så langt denne kvelden har vært at flyet vårt var nesten en time forsinket, og at det kom til å bli over midnatt før jeg kom meg i seng. Jeg ble imidlertid fort fyllt av en følelse av maktesløshet, urettferdighet, fortvilelse … og samtidig tenker jeg på hvilken tilfeldighet og privilegie det er å bli født inn i en så behagelig del av verden som Norge.

Mot slutten av taxi-turen kom vi inn i noen bedre strøk, og verdenen vi hadde kjørt gjennom ble litt distansert. Kontoret vårt i Mumbai er for tiden i et hotellkompleks, og det er her mine kolleger har booket meg inn for de neste nettene. I mangel av noe mindre hadde de booket meg inn på en ‘liten’ to-roms. Da jeg skulle sjekke inn viste det seg imidlertid at dette rommet ikke var tilgjengelig, og de puttet meg heller i en tre-roms suite. Etter at min første begeistringen hadde dempet seg tenkte jeg igjen på de mange tøffe skjebnene i denne byen. Ikke bare hadde jeg en seng, et rom, rennende vann, A/C og et toalett. Jeg hadde fått i overflod. Jeg satte meg ned i sofaen og det slo meg hvilken ufattelig drøm og paradis dette hadde vært for så mange av de jeg så ut av taxi-vinduet på turen hit, hvordan de fleste aldri vil oppleve en brøkdel av dette. Her sover de på gata, natt etter natt, og så får jeg dette. Rommet har sitteplasser til 15 (teller ikke med puffer eller to benker i enden av de to king-size sengene). Kjøkkenet er fullt utstyrt med mikrobølgeovn, stekeovn, komfyr, vaskemaskin, tørketrommel, oppvaskmaskin – og glass og service for en stor fest. Innenfor den generøse spisestuen er to store soverom med innbydende, store senger. Soverommene har hvert sitt flotte bad, det ene med en stor dusj, det andre med både stor dusj-seksjon og badekar.

På en uventet måte har jeg også fått en utfordring med hvor jeg skal sove i natt… Jeg sitter nå i sofaen og ser på en av de tre flatskjermene i leiligheten (hvert soverom har jo selvfølgelig sin egen flatskjerm med 78 kanaler). Etter alle inntrykkene har jeg enda ikke klart å bestemme meg for hvilket soverom jeg skal slå meg ned på … og hvilket jeg skal la stå tomt for natten. Absurd.