Nå er jeg hjemme i en time eller to før jeg drar videre til Nigeria. Bryllupet i Damaskus var kjempegreier! Det var sikkert drøye 250 gjester, og god stemning. Selve vielsen var nokså lik det vi er vant med fra kirker i Norge, men alt gikk på arabisk.
På lørdagen fikk jeg også kommet meg inn til gamlebyen i Damaskus. Flere bilder kommer senere. Nå må jeg hive meg rundt og dra tilbake til flyplassen.
Dette blir en bra helg! Nå har vi akkurat boardet flyet på vei til Damaskus og bryllup. Selve bryllupet er i morgen, og forhåpentligvis blir det litt tid til sightseeing før jeg flyr tilbake til Dubai lørdag kveld. I Syria er det ikke BlackBerry-dekning, så det blir en helg hvor jeg fa koblet litt av - ingen mail på telefonen. Deilig.
Siste oppdatering jeg fikk var at det er ca. 300 gjester - så her blir det fest!
Det har vært ordentlig hektisk på jobb om dagen. Sjefen min, som skal gifte seg i morgen i Damascus, har hatt fri de siste to ukene. Da har mye av hans oppgaver falt på meg. Helt greit det, altså – men det har blitt rimelig lange dager.
Forrige uke var jeg rundt om i byen for å finne et sted jeg kunne få gulfeber-vaksine. Jeg var fortalt av en av mine kolleger at man kunne få det på flere av sykehusene. Etter å ha brukt en del timer på å besøke de sykehusene jeg kjenner til, viste det seg ikke fullt så enkelt. Jeg fikk navnet på en klinikk, men uten et skikkelig gatesystem, og bare omtrentlige beskrivelser på hvilket område den lå i, tok det ende litt tid før jeg fant frem. Det var godt og varmt den dagen, forresten. Uansett, da jeg først kom frem var det en hel meny å velge i. Ettersom vi øker litt aktiviteten i sentral-Afrika om dagen, valgte jeg meg ut et par hete kandidater, deriblant gulfeber som er obligatorisk for min tur til Nigeria til uken. Det ble sprøyter i begge armer, så tilbake på jobb.
Men først står Damascus for tur! I ettermiddag flyr jeg altså til Syria for å være med i bryllupet til min sjef. Vi er et par stykker fra kontoret som drar over. Det blir nok spennende! Oppdatering følger!
I dag måtte jeg ta meg en svipptur til Abu Dhabi, en drøy times kjøring sørover langs kysten. Som omtalt tidligere; de elsker å stemple her nede. Spiller liten rolle hva det er, men et stempel skal der være. Kvitteringer, kontrakter, ordrer, attester – stort sett alt papir kan stemples. Så også i passene når en krysser landegrenser. Tidligere, før jeg fikk mitt elektroniske reisekort, kunne én og samme tur resultere i hele fire stempler i passet (på vei ut av Dubai, inn og ut av landet jeg besøkte og så inn igjen i Dubai). Selv om de ikke er fremmed for å stemple på samme side innimellom andre lands stempler og sånn sett fylle opp sidene relativt effektivt, begynner mitt kjære pass å slippe opp for blanke felter. Konsulatet i Dubai har ingen passtjeneste, så da ble det en tur til hovedstaden. Hovedstaden har som hovedsteder flest et eget ambassadestrøk, men det skulle vise seg at det ikke er her den norske ambassaden ligger. Sammen med blant annet Finland og Belgia har Norge valgt å legge sin ambassade til et grått kontorbygg midt i tjukkeste sentrum av Abu Dhabi.
Det hele virket relativt formelt, en måtte lage egen avtale og det hele – og pass kan kun ordnes søndager mellom 10 og 13. Til avtalt tid banket jeg på døren inn til ambassaden, og visste vel ikke helt hva jeg hadde i vente. Jeg hadde på forhånd fått vite at det eneste jeg trengte å ta med var mitt originale pass – det var visstnok det hele. Vel, klok av skade (hvor en alltid har med én for lite av et eller annet) tok jeg med kopi av både det ene og det andre. Men sant nok, intet annet enn mitt originale pass trengtes. Jeg fikk utlevert et enkelt skjema, hvor jeg attpåtil kun trengte å fylle ut noen få felter, som navn, øyefarge og høyde. De aller fleste feltene kunne jeg la være blanke. Artig at de ikke ønsket noen kontaktinfo utover mobiltelefon … og det sikkert kun fordi de ringer når passet er ferdig. Uansett, etter at de fire-fem feltene var fylt ut ble jeg satt foran en maskin som så ut som en krysning mellom en minibank og et sminkespeil, med flere små lys opp langs sidene og det hele. Det var nemlig en gjør-det-selv passmaskin! Her var det bare å følge anvisninger på skjermen, som å legge fingre på skanner, se inn i kameraet og signere elektronisk på det hele. Litt sånn science-fiction. Artig.
Om en to ukers tid blir det ny tur til Abu Dhabi for å plukke opp min flunkende nye pass. Av grunner noe ukjent for meg vil dette passet dog ha en kortere gyldighet med kun 2 år mot de vanlige 10 årene. Men liten rolle spiller det vel så lenge de fleste landene her i regionen elsker sine stempler. Fullt blir vel dette passet også etter hvert.
Dagtemperaturen er for tiden på behagelige ‘noen og førr’, så forrige helg innviet Tonje, Wilbert og jeg sesongen for ørkenturer. Med oss var både faren til Wilbert, Erik og en kompis av Erik. Det ble en fin tur i kjent terreng. I store deler av sommeren har jeg kjørt rundt i en Volvo som føles ny og fin, med alle deler inntakt – og målet var å finne balansen mellom å ha det gøy og å beholde vitale deler på. Det gikk vel sånn noenlunde greit. I alle fall frem til turen i og for seg var over og vi skulle ta sjarmøretappen langs en av løypene for å komme tilbake til asfalt og byen. Disse løypesystemene er nesten som skogsbilveier å regne. Vi kjørte i solnedgang og det hele var egentlig ganske så flott, og det gikk rolig for seg. Helt til vi traff på en liten dump. I både større og lavere fart hadde denne dumpen sikkert ikke skapt noen problemer, men slik det hadde seg bånna støtdemperen seg helt, og hjulet klarte dermed å ta tak i deler av beskyttelses-materialet i hjul-buen. Denne ble delvis revet av, og bøyde på sin side et metallfeste som lagde en pussig lyd når vi kjørte fremover, men ikke bakover. Merkelig. Etter en kjapp inspeksjon og oppretting av metallfestet kunne vi dog kjøre videre, men da med litt mindre isolasjon enn da vi startet turen – ellers i tipp-topp stand. Ingen krise, og jeg er sikker på at gutta på verkstedet gladelig bytter ut neste gang jeg svinger innom.
I dag gikk det roligere for seg. Tonje har noen venninner på besøk, og vi forsket også ut nye områder et lite stykke lenger ut av byen. Her var det skikkelig flotte sanddyner. Men du og du så myk sanden var! Der vi normalt kjører er det relativt fast og greit, men i dag kjørte vi oss kjapt fast, og det relativt godt. Det ble mye graving, napping og trekking av hverandres biler i starten, men vi fikk teken på det etterhvert. Etter å ha kjørt og kost oss et par timer, begynte solen å gå ned og det var på tide å finne en plass vi kunne sette opp grillen.
Så da er altså grillsesongen innviet her nede. Gleder meg til flere fine turer!
Så noen bilder fra forrige og denne helgens turer:
Etter både sommerferie og messe i Europa har hverdagen begynt å snike seg på. Det betyr frem med flysokkene. I skrivende stund sitter jeg på flyet til Doha, Qatar. Vi kunne fløyet Qatar Airways, som på de fleste kåringer kommer ut blant de beste flyselskap i verden. Vi kunne også fløyet med Emirates, som jo heller ikke er så verst. I stedet er det monkey-class med billigselskapet FlyDubai. Men sant å si er det helt OK. Det koster under en tredjedel av de andre. Ikke er det mer enn drøye 40 minutters flytid, heller - så litt 'Norwegian-stemning' er til å leve med.
Nok om det. Ramadan er over for lengst, og Eid (avslutningsfesten) ble nok behørig feiret mens vi var i Amsterdam. Egentlig merket jeg ikke allverdens til Ramadan i år, mest fordi jeg tilsammen bare var i Dubai noen dager under denne høytiden. Det heter seg at man skal være ekstra respektfull under Ramadan. Man skal kle seg ekstra ordentlig. Man skal også være litt ekstra gavmild. Ramadan dreier seg jo tross alt om offer og å gi. En dag eller to etter at jeg kom tilbake fra Norge, altså vel halvveis inn i Ramadan, dro jeg innom en bensinstasjon for å tanke opp. På vei ut herfra så jeg at en kar med Saudi-skilter på bilen ville ha kontakt med meg. Jeg rullet ned vinduet for å se hva det var for noe. Du skjønner, startet han, bilen hans hadde vært på verksted, ungene i baksetet var sultne, og på vei til Saudi Arabia hadde han nå sluppet opp for penger. Han fortalte med både entusiasme og overbevisning mens ungene hoppet rundt i baksetet. Kunne jeg hjelpe ham med litt mat-penger. Det er jo tross alt Ramadan, sier han. Vel, litt hjelp skulle han nå alltids få. Jeg skrapte sammen det jeg hadde, og kjørte ut derfra med en god følelse av å ha hjulpet andre under denne høytiden. Litt sånn romjulsfølelse ble det på den varme fredagen.
På søndagen var det på'n igjen. Ny kar i en annen bil, men jaggu hadde ikke bilen hans også brutt sammen - og også han var tom for penger med sultne barn i baksetet. Det er jo tross alt Ramadan. Og påfølgende tirsdag, samme historie. Det er da fryktelig som bilene bryter sammen i august, da! Det hele minnet vel litt om julebukk, egentlig. Bare uten sang - sjarmen og entusiasmen var likevel der. Nå er Ramadan over, og det ser ut til at folk igjen har fått skikk på bilene sine.
Da har vi offisielt startet utesesongen igjen. Og det ble en varm opplevelse. Erik har en kompis på besøk, og de tok initiativ til Go-Kart-kveld. Jeg har prøvd det et par ganger før, men jeg kjenner mine begrensninger og frykt for å dø, så jeg forsøkte vel ikke akkurat å selge meg inn som en potensiell Formel 1 fører.
Etter en litt forvirrende registrerings-prosess fikk vi satt oss opp i et heat som skulle starte 45 Dubai-minutter senere. Det gikk jo selvsagt to timer før vi endelig fikk på oss kjøredresser, hjelm, hansker og befant oss i hver vår Go-kart. Mens vi ventet hadde vi gleden av å nyte, eller mer kanskje overleve, den fortsatt relativt intense varmen – og ikke minst den veldig høye luftfuktigheten vi opplever på kveldene om dagen.
Selve løpet gikk greit for seg. Banen vi lekte oss på er en relativt stor utebane som ligger der hvor Dubai slutter og ørkenen starter. I og med at den er ute, var den større enn de to banene jegh har prøvd meg på tidligere. Dermed var det både lengre rettstrekker, slakkere svinger … og høyere fart. Jeg er vel ikke akkurat kongen bak rattet her; i starten var jeg for feig – og mot slutten ble jeg for opptatt av å ikke ødelegge før de som kom bak meg. Ble vel ikke de helt store rundetidene for min del, men jeg tror vi hadde det knakende moro hele gjengen.
Apropos moro, nå skal jeg straks på innflyttingsfest hos Erik som har flyttet fra byen og ut på palmen. Snakkes folkens!
