Hesteveddeløp uten veddingen, men ikke desto mindre!

Lørdag kveld var Tonje, Wilbert og jeg - sammen med tusenvis av andre oppdressede beboere og besøkende - på Dubai World Cup. Dette er det største trav-arrangementet her nede. Som i de fleste muslimske land er all form for gambling forbudt. Det ryktes at man kan gjette hvilken hest som vinner, og dersom man gjetter riktig kan være med i en trekning med flotte premier - men vi utforsket ingen slike løsninger.

Hele arrangementet er dessuten langt, langt større enn trav. Her gjelder det å se og bli sett. Damene har tatt på sine fineste kjoler, med matchende sko, øreptynt og ikke minst hatter! Som vanlig er det tre knepp enklere for gutta, som gjerne tar på en sommerlig dress.

Det hele foregikk på Meydan, en kjempe av en travbane, hotell, konferansesenter - og sikkert en hel rekke andre bruksområder. Det er oppleves stort, selv i Dubai-målestokk. Og større blir det jo med den folkemengden som var møtt opp i finstasen. En tanke absurd var det hele. For det første var det knapt noen som så på hestene og rytterne. Mer opptatt var man av å bestille den riktige champagnen, samt føre de riktige samtalene med de riktige personene. På mange måter ble liksom det stereo-typiske bilde av expats i Dubai oppsummert i én aften.

Dette er dog ikke hverdagskost for en relativt jordnær og forsiktig nordmann. En tanke spesielt og illustrerende blir det jo denne boblen man opplever, hvor det eksklusive og bekymringsløse nytes - utelukkende gjort mulig av den relativt store urettferdigheten som til tider kommer tilsyne i byen. Det er mange som har slitt mye for lite, for at vi skal kunne trekke i finstasen og kose oss med litt 'velfortjent' Taittinger. På en pussig måte er det jo et overforbruk som dette som nettopp holder alle disse hjulene igang (definitivt inkludert Jørgen Hattemaker som uten dette nok hadde hatt trangere kår).

Uten å kunne det spøtt om hester og deres ryttere, gikk vi mer rundt og opplevde den spesielle atmosfæren. Dubai vet å gjøre ting stort og prangende, og kvelden skuffet på ingen måte.

Personlig likte jeg nok Rugby Sevens (som vi fikk med oss rett før jul), da dette var et noe mer folkelig arrangement. Men det er da moro å få på finstasen innimellom

Libanon

Etter å ha vært i Beirut i 4 dager er vi nå kommet oss til flyplassen for å fly tilbake til Dubai. Det har vært noen kjempefine dager her ‘oppe’ langs Middelhavets kyst. Været, for det har vært vær (!), har stort sett vært fint, men det har også regnet og tordnet skikkelig på kveldene. For en ørken-vant fyr er dette dog bare eksotisk og nesten litt spennende.

Aktivitetene vi har hatt her har gått veldig bra. Mye nok på grunn av hvor trivelige og ordentlige alle de vi har møtt på vår vei har vært. Dette er et ferieland av dimensjoner, om en fjernet bittelitt politisk uro. Beirut har det aller meste, fra gode hoteller, fantastisk mat, historie, strender, nærhet til fjeller og natur, natteliv og det en ellers kan ønske seg. Det er, igjen minus en aldri så liten politisk uro, i det store og hele veldig trygt og godt. Med andre ord; det skulle vært perfekt for turister. Gitt at de får bukt med denne uroen, da.

I går fikk vi anledning til å dra til Gemmayze, et kjempefint lite område med drøssevis av små restauranter og barer. Etter å ha spist fantastisk lokal mat flere dager i strekk, endte vi i går opp på en hyggelig liten italiensk restaurant sammen med marketing-Veronika, og ei jente fra vår lokale partner sammen med sin ektefelle. Disse tok oss på en fin tur gjennom flere deler av byen. Jeg synes det alltid er morsomt å oppleve byer sammen med de som bor der. En kan lære mye smått og godt, som ikke alltid står i guidebøkene. Det er lett å se at det er mye historie i denne byen, både nyere og eldre – og god og dårlig. I ulike deler av byen er det fortsatt mange bygg med flust av kulehull. Da vi gikk gjennom byen fortalte våre to lokale venner hvor frontlinjene gikk.

De kom også med litt tips til hvor man kan bo dersom man kommer tilbake til byen på ferie, og hvordan man skal komme seg rundt. Som i mange andre byer i Midtøsten, er det et relativt dårlig utbygd kollektiv-tilbud. Eller egentlig, det er et ikke-eksisterende kollektiv-tilbud målt i vår standard. Det de derimot har, er et nokså anderledes taxi-system. De aller fleste taxi’er funger slik at du innenfor gitte soner kun betaler 1 amerikansk dollar. Da er det imidlertid sånn at sjåføren også plukker opp andre, og det blir ikke nødvendigvis strakeste vei. Litt sånn som en buss. Man kommer seg trygt og billig frem dit en skal – og kan i tillegg bli kjent med nye mennesker. Ingen dårlig erstatning for overfylte T-banevogner det der!

Før jeg flytter hjem vil jeg definitivt tilbake til Libanon på ferie. De har utrolig mye å by på, kanskje aller mest utenfor Beirut. Blant annet kan en dra oppover åssidene, finne seg en vingår og tilbringe hele dagen der med god mat og drikke. En kan ligge ved Middelhavets strender, eller stå på ski i fjellene. Ingen dum idé det der. Si ifra hvis du har lyst til å være med!

  

Captain Slow i 230 km/t

Aldri har jeg vært spesielt opptatt av bil og fart, noe som kom relativt greit frem da jeg ble ‘Catain Slow’ da vi kjørte Go-kart her i Dubai for en stund tilbake. En god kombinasjon av feighet og manglende ferdigheter gjorde at det gikk fort, men på ingen måte fort nok sammenlignet med de andre gutta vi var ute med. Uansett, moro var det nå i alle fall.

I dag gikk det dog riktig så fort! Erik hadde noen venner i byen, men han var selv ute på reise. I dag tidlig våknet jeg opp til en melding som spurte om jeg ville ta hans plass på Dubai Autodrome, som ligger der byen slutter og ørkenen starter. Her var det reservert en Audi R8 V10 ‘Supercar experience’. Diplom og greier fikk han som fullførte. Ikke har jeg gjort dét før, så en får vel slenge seg på når en får anledning!

Først var det en 20 minutters teori og sikkerhetskurs. Kjøringen skulle foregå på en lukket bane, og for å gjøre det enklere var det satt ut kjegler langs siden for å markere hvor man skulle bremse, hvor svingen skulle starte og hvor man skulle kutte svinge mot for å få en så rett og hurtig bane som mulig. Etter en 11 minutters videosnutt og en salig stillhet etter kjørelærerens oppfordring på spørsmål fra salen bar det ut til bilene. Og der stod de … Audi TT først, så Audi R8; et monster av en velbalansert bil.

Som tidligere hintet om, har jeg nå ingen utdreven lidenskap for bil og fart. Bil er i all hovedsak et transportmiddel, og den transporten skal gjerne foregå så trygt som mulig. Ikke helt tilfeldig, kanskje, at jeg eier en Volvo. En mild angst snek seg på da vi kom ut på banen. Sindre, kompisen til Erik, var først ut.

Så var det min tur. Med en instruktør ved min side ble det først en del runder med en nokså potent Audi TT. Instruktøren fortalte om sporvalg, bremseteknikker og kom med korrigerende og oppmuntrende meldinger. Det var mer anstrengende enn jeg først hadde trodd; en måtte være ganske skjerpet. Når en begynte å få litt tak på det, ble jeg geleidet inn i Pit’en. Nå var det bilbytte. Ut av den nokså potente TT’en, og inn i en super-potent R8; 5,2 liters V10, 525 hk, midstilt motor for optimal balanse og en vekt som ikke er noen match for den kraftige motoren. Først nå begynte det svinge skikkelig. Herre min hatt for en ekstrem bil! Det var en tanke skremmende på ut på banen, men med en solid instruktør ved min side ble spenning snudd til ren moro. Løypen var nokså krevende, med enkelte skarpe svinger og litt høydeforskjell. Sistesvingen før oppløps-siden var nokså slakk, og her kunne en gi full fres. Det var en spennende følelse å ligge i 230 km/t, hugge i bremsene og kaste seg inn i neste sving! En gryende mestringsfølelse overtok for den avtagende angsten – og det ble et par spennende runder før min tilmålte tid på banen var over. Litt mo i knærne og adrenalin-fyllt var jeg da jeg steg ut av bilen og mottok mitt superbil-opplevelses-diplom. Dette var moro, selv for en Volvo-eier!

 

Kommende uke skal jeg en ny tur til Beirut. Oppdatering derfra følger!

Internett er ikke trygt!

Og når det blir på sitt mest utrygge, da kommer denne plaken opp. Heldigvis er det noen som passer på!

Joda, det er nok mye snusk og uskikkelige greier der ute. Skal jeg være helt ærlig, er jeg ikke alltid kjempesur over at noen rydder og filtrer litt. Men så er det hva som filtreres, da. Og hvorfor.

Konstanten er at innhold som nakenhet, dop og gambling er forbudt og blokkert. I utgangspunktet blir innhold som er i strid med lokale etiske retningslinjer blokkert. Disse reglene er, så langt jeg har skjønt, både religiøst og kulturelt forankret. Fattet i korthet kan en vel si at myndighetene her nede har tatt på seg rollen å vokte og skjerme oss tre knepp mer enn andre land jeg vet om gjør.

Det som kanskje er noe mer overraskende, er at eksempelvis dating-tjenester og VoIP (Voice over IP) også er blokkert. Dating fordi det er usømmelig. Man skal ikke leve i synden, må vite. Kontakt med det andre kjønn er forbeholdt de gifte. Men ser en for seg en litt streng tolkning av de etiske retningslinjene kan jo ikke myndighetene tillate dette (hadde de gjort det, kunne de teknisk bli anklaget for å være hallik – slik er jeg i alle fall blitt forklart tankerekken…). Litt mer rart er det kanskje at prate-tjenester som Skype også er sperret. Det vil si, helt sperret er den ikke. Og det endres litt nå og da. I hovedsak kan man laste ned programmet. Noen ganger går det virkelig tregt å logge seg på, man kan ringe fra Skype til Skype, alstå til en annen datamaskin. Men man kan ikke ringe til en annen telefon (slik en kan fra mange andre land jeg har vært i). Dette er som regel, på en litt snedig måte, blokkert. Mon tro hvilke etiske lokale regler litt telefonprating bryter med? Eller, kan det bryte med de to statskontrollerte teleselskapenes interesser? Det virker i alle fall som om man får litt grensetilfeller i lovgivningen og etiske retningslinjer når det er såvidt korte avstander mellom lov og pengebok.

I det siste har det gått litt frem og tilbake hvilke andre sider som er blokkert og ikke. I lange perioder har eksempelvis Flickr og datingtjenester som Match.com vært blokkert. Men i kveld ser de ut til å være åpne. Det er av en eller annen merkelig grunn ikke ap.no! Skal den gamle tanta gjøre internett så mye mindre trygt? Og det er nå uansett ikke tryggere enn at man kan skrive adressen fullt ut – www.aftenposten.no – og da, ja da kommer man inn. En annen side som har vært sperret en tid er nrk.no/rr (et av mine favoritt-radioprogrammer Radioresepsjonen). Man kan fint komme inn på både nrk.no og p3.no, men altså ikke nrk.no/rr. Lurer på hva de har snakket om i det siste som har gjort at det er på kant med de etiske retningslinjene til De Forente Arabiske Emirater. Eller kanskje de ikke har sagt noe galt. Kanskje det bare er en av de merkelige sidene man har blokkert, for så at den like plutselig blir tilgjengelig igjen. I mellomtiden får jeg heller høre podkastene deres. iTunes har de nå ikke sperret, i alle fall ikke enda…

Turister i by’n!

For litt siden var jeg så heldig å få Marianne og Kristian på besøk! De kom ned for drøye to uker siden, og det var litt leit å kjøre dem tilbake til flyplassen for en drøy uke siden – men jaggu var det hyggelig med besøk! Dessverre skjedde det samme nå som da mamma, pappa, Sigrun og Gustav var på besøk; jeg ble skikkelig, skikkelig forkjølet. Ikke bra, og jeg får se å komme meg til legen snart så man en gang for alle kan bli kvitt hva-enn-det-nå-er som har festet seg i halsen min den siste tiden.

Sammen fikk vi gjort mye moro, med to (!) fredagsbruncher, dagsturer til Qatar og Abu Dhabi, middag på 7-stjerners Burj al Arab og Emirates Palace (og mange andre gode steder!), markeder og mye annet regionen har å tilby. Ja selv vafler og Ski-VM-innspurt på Sjømannskirken ble det. Marianne har allerede lagt ut en del flotte bilder på bloggen deres, så jeg nøyer meg med å legge ut et lite knippe.

Takk for besøket – velkommen igjen!