Forrige uke var jeg på reisefot her i Gulf-området. Først var det to relativt behagelige dager i Qatar, bare en liten times flytur unna Dubai. Jeg har vært der mange ganger før, og turen var relativt rutine. Fra Qatar fløy jeg så direkte til Riyadh i Saudi-Arabia. Her har jeg også vært før, men en tur til Saudi er liksom aldri helt rutine. For det første er det nokså vanskelig å komme seg hit. Det er en omstendelig prosess å fikse visum. En ukes tid skal ambassaden ha passet ditt, og det er ikke alltid like enkelt å finne en hel uke uten behov for korte eller lengre reiser.
Selve reisen er jo ikke stort anderledes enn de fleste andre reiser, dog er det som oftest en betydelig lenger kø for passkontrollen her enn andre steder. Jeg ble henvist til en nokså lang kø. Etter rundt 20 minutter hadde køen på mirakuløst vis en progresjon på negative 2 meter! Det er egne skranker for de lokale fra Golfområdet, og her gikk det unna. Store deler av tiden var det ingen kø og ledig kapasitet, men nåde den som forsøkte seg her. Jeg holdt meg pent og pyntlig i den køen jeg var henvist til. Etter en times tid var det min tur. Betjenten så på passet mitt, og sa høyt og myndig ett eller annet på arabisk. Pekte gjorde han også. Visstnok ville han ha meg i skranken tilegnet deres egne. En time kastet bort i fullstendig unødvendig kø-ståing der, altså. Knallstart på min Saudi-tur!
På vei inn til byen passerte vi en enorm byggeplass som jeg så på mitt forrige besøk. Kongen, som begynner å bli svært gammel og har litt sviktende helse, har satt igang flere store byggeprosjekter – og han vil se dem gjennom i sin tid, så de holder et voldsomt tempo! Et av de større prosjektene i Riyadh-området er det nye kvinne-universitetet. Aldri har jeg sett så mange byggekraner samlet i mitt liv som akkurat der. I det vi passerte denne byggeplassen kunne sjåføren opplyse at det hadde vært en ulykke der forrige uke. En kranfører hadde feilberegnet høyden på lasten og dundret inn i strukturen under. Rundt 100 arbeidere døde. 100 stykker!! Dette var ingen stor sak i lokal media, som for å si det pent er mer kontrollert enn de fleste andre steder. Er jo mange arbeidere å ta av er vel den generelle tanken, for alt jeg vet. Jeg ble helt lamslått av det jeg hørte! Så uendelig feil, og likevel ingen som hverken hører om det eller bryr seg nevneverdig. Tok litt tid før jeg klarte gi slipp på tanken om at det nå satt 100 familier i India, Kina, Banlgadesh og deromkring og sørget sine kjære – mens det sannsynligvis satt 100 nye arbeidere klare til avreise et annet sted. Ikke bra.
Vel inne i Riyadh var ting som det bruker. Jeg tok inn på mitt ‘vanlige’ hotell, og gjorde jobben jeg var kommet for. Men jeg hadde også en liten utfordring. Sjefen min ville jeg skulle besøke en stor kunde på østkysten av landet. Jeg hadde gjennom flere dager forsøkt å finne meg noen flybilletter, men uten hell. Løsningen ble da tog. Midtøsten er i det store og hele ikke kjent for en god og utbredt togtjeneste – og ingen av mine lokale partnere hadde noen gang prøvd dette. Flere av dem visste ikke engang at det var noe tog, og få hadde sett en togbillett før (jeg printet den ut og viste til interesserte). Med en følelse som nok var kjent for både Nansen og Columbus trappet jeg opp i gryningen på togstasjonen i Riyadh for en 5-timers tur gjennom ørkenen. Ser ikke helt bort fra at jeg er første i familien og venneflokken til å gjennomføre akkurat den turen der. Ved avreise fra stasjonen koblet en mann seg på høyttaler-anlegget, regner med det var togfører eller konduktør – nå var det nemlig tid for bønn! Her skulle det bes for en trygg og god overfart. Etter 3 x Allahu Akbar og noen strofer fra Koranen var det duket for min første togtur gjennom ørkenen i Saudi-Arabia.
Etter et bra møte med verdens største oljeselskap satte jeg meg igjen på toget, denne gangen ble jeg henvist i familievognen. Jeg hadde knapt satt meg tilrette da en bevæpnet vakt myndig fortalte meg, på arabisk, noe jeg bare kunne anta betydde noe i retning av at jeg hadde bare å finne meg en annen plass. Litt lenger ned i vognen var nemlig single-seksjonen.
Riyadh er en by på mange måter lik f.eks. Abu Dhabi. Det er relativt rent og pent, og en finner til en viss grad samme butikker og banker. Men det er en ting man ikke finner; kvinner. Ute på gaten er det bare menn. En sjelden gang kan man se en kvinne … noen skritt bak sin mann. Eller i baksetet i en bil. Restauranter har vanlige innganger (ofte kalt Single Section), og en en egen inngang rundt hjørnet kvinner kan bruke (Family section). Pussige greier.
Nå har jeg vært i Dubai i nesten en uke. Det har vært en stor årlig messe denne uken, og det har vært svært hektisk å få alle bitene på plass. I kveld ryddet vi standen, og jeg er klar for neste utfordringer. Og jeg trenger ikke vente lenge. Om en times tid drar jeg til flyplassen for en kort tur til USA, før det blir London noen dager – og så hjem til Oslo for helgen. Får vel begynne å pakke litt. Snakkes!
