Dagstur til Hatta

Lørdag ble en relativt aktiv dag. Shahram og kone, som vi traff på julefesten for ikke så lenge siden, har som relativt ny-innflyttede i Dubai fått en liste over ting en bør gjøre og oppleve. Listen er i hovedsak fyllt av reisemål en relativt kort kjøretur unna Dubai by.Sammen med Tonje og Wilbert bestemte vi oss for å prøve å gjøre disse utfluktene sammen når det lot seg gjøre. Dessverre kunne hverken Tonje eller Wilbert komme, men det kunne derimot noen iranske venner av Shahram – så sammen dro vi tidlig lørdag morgen ut av byen og inn i ørkenen – og opp mot fjellene. Hatta er en liten grenseby rett før Oman-grensen. Ettersom det ligger litt bort fra kysten, og litt opp i fjellene, er klimaet her noe snillere enn i Dubai. Det blir ikke fullt så klam luftfuktighet, og det er nok noe ‘svalere’ gjennom året.

Først tok vi en bedre brunch på Hatta Fort Hotel, et flott anlegg litt utenfor selve landsbyen. Herfra dro vi innom en ‘heritage village’. Det er utrolig interessant å se hvordan beduinene levde i den veldig nære fortid. Det er store kontraster til dagens Dubai, og bare i løpet av en generasjon har hverdagen og levestandarden deres blitt snudd fullstendig på hodet. Parken var veldig informativ og artig. Temperaturen var også behagelig plassert rett under de 30 (tenkte jeg måtte skryte litt, skjønner det har vært kaldt hjemme!). Vi dro så videre for å se på et dam-anlegg, som er en viktig måte å kontrollere vannmengden ved store regnfall. Etter dette følte vi at vi fortjente å dra tilbake til hotellet hvor vi la oss godt til rette ved svømmebassenget for litt sol, avslapning, tullprat og bading. Det var veldig deilig å slappe helt av og bare kose seg og nyte øyeblikket litt. Veldig bekymringsløst, egentlig. Helt maks. Bassenget var innbydende, men mine iranske venner fant det utrolig kaldt. Jeg vil tippe det hold kanskje 25 garder eller så. De kunne ikke se for seg at man kunne bade i kaldere vann noe sted. Jeg fortalte dem om fjordene, fjellvann og innsjøer (med og uten is) hjemme, men jeg vet ikke helt om de trodde på at man badet der…

Etter en god dag på farten (og i ro) dro vi tilbake til Dubai. Vi bestemte oss for å møtes litt senere på Dubai Mall for en avslutnings-jule-middag. Og det passet fint, for da kunne jeg slå flere fluer i én smekk og få gjort unna litt julegaveshopping. Det hadde også Tonje tenkt, og etter at jeg litt tilfeldig så og si gikk rett på henne, verdens største kjøpesenter er tydeligvis ikke stort nok, handlet vi gaver med en effektivitet og presisjon selv gode tyskere ville misunt oss. God middag ble det også. Og en hårklipp. Kan ikke forlange mer ut av en lørdag!

Et par bilder fra Hatta. Hold peker over for litt info.

  

Rugby Sevens

I går var Tonje, Wilbert og jeg sammen med to nye iranske venner av oss på en av de store årlige begivenhetene her nede, i alle fall hva sport angår; Rugby Sevens. Dette er en tre-dagers cup. Det hele startet på torsdag hvor en rekke amatørlag deltar. Vi hadde fikset oss billetter til lørdagen, så etter en god frokost hos Tonje og Wilbert bar det avsted til stadioen. Det var en nokså stor stadio midt i ørkenen, og det var vel godt i underkant av halvfullt da vi kom. Det gjorde at det forstatt var noen plasser igjen i skyggen. Selv i skyggen ble det nokså varmt utover dagen, og vi gjorde det vi kunne for å holde væskebalansen oppe. Etterhvert som solen gikk ned, fant vi oss noen plasser litt lenger ned på tribunen, og resten av ettermiddagen koste vi oss i aftensolen.

Ingen av oss hadde voldsom kjennskap til rugby tidligere, men Wilbert hadde heldigvis plukket opp noen av reglene. Det er en nokså komprimert og kjapp cup, da lagene er mindre, banen bredere og omgangene kortere enn vanlig. Så det ble en ganske fartsfylt dag! Vi begynte å skjønne litt mer av spillet, men var nokså vilkårlige i hvem vi heiet på. En av taktikkene vi valgte var å heie på det andre laget i forhold til resten av massene (som stort sett holdt med lagene fra England, Wales og Sør-Afrika). Eller heie på begge lag, rett og slett verdsette god Rugby. Til slutt var det Samoa mot England i finalen. Det var stort sett briter der vi hadde valgt å sette oss, men en enslig kar fra Samao var det to rader foran oss. Han ble rett så kjepphøy da Samoa gikk opp i en nokså komfortabel ledelse rett etter pause. Men England kneppet inn, og dro det i land – til stor glede for de rundt oss. Og vi pakket sakene våre etter en lang dag i varmen. Skikkelig moro var det, så dette blir det nok mer av til neste år!

   

Jordan dag 3 – Wadi Rum

(hold musepekeren over bildene for litt info)

Etter en fin kveld i Aqaba med lokal mat, litt godt å drikke og en god natts søvn på et av byens bedre hoteller var det igjen på tide å pakke sakene inn i bilen av kjøre avgårde. Først tok vi en liten omvei ned til Rødehavet. Gustav kastet en stein (så han har laget ringer i Rødehavet, i  det minste). Så bar det nordover mellom fjellene. På veien ble vi fulgt av et ganske spektakulært tordenvær som slo ned rett som det var i fjelltoppene rundt oss. Vi tok av hovedveien og det dårlige været slapp litt taket i det vi kjørte inn i Wadi Rum.

På besøkssenteret fant vi oss en sjåfør fra den lokale beduinstammen. Han kunne ta oss på en tur innover i den storslåtte naturen, hvor blant annet Lawrence of Arabia kjempet, og filmen om ham ble spilt inn. Rundtturen vi fikk inkluderte en kilde, en beduincamp, en liten tur inn i en smal dal, mye storslått natur, Lawrence of Arabias hus, gammel arabisk grafitti, og en svær sanddyne vi gikk opp. Det var slående vakkert. Wadi Rum er ikke på langt nær den samme turistmaskinen som Petra var. Her var det i all hovedsak urørt natur. Det er mulig at det endrer seg litt da de etter all sannsynlighet kommer på UNESCOs liste over verdensarv. Etter rundturen vår tok vi en god lunch på velkomstsenteret.

                  

Så bar det avgårde mot flyplassen, som var drøye tre timer unna. Vi fikk en spektakulær solnedgang underveis, og vi kom frem til flyplassen fulle av inntrykk, etter noen minneverdige og fantastiske dager!

Jordan dag 2 – Petra og Aqaba

(hold musepekeren over for å informasjon om bildene)

Etter å ha badet og kost oss i Dødehavet satte vi snuten mot Wadi Musa, en koselig liten landsby som ligger ved inngangsporten til Petra, den klart største turistattraksjonen i Jordan. Kjøreturen ble en tanke lenger enn planlagt, i alle fall målt i avstand. Da vi skulle dra fra hotellet ved Dødehavet ble vi anbefalt å ta Desert Highway. Dette er en stor og nokså fin vei, delvis opplyst, trafikksikker og god. Det betydde imidlertid at vi kjørte i nokså gal retning mot Amman nesten en time, før vi satte snuten for alvor sørover mot målet; Wadi Musa. Det var valg i Jordan rundt de tider vi var der, og det hadde gått folkesport i å klistre plakaten til sin favoritt-kandidat over alle veiskilt. Og da mener jeg ALLE skilt. For oss som navigerte med hjelp av kart og skilter kunne det til tider by på noen utfordringer, men ikke verre enn av i klarte oss tåelig greit.

Vel fremme i Wadi Musa sjekket vi inn på det nokså enkle og spartanske, men rene og greie, hotellet vårt. Herfra var det gangavstand til inngangsporten til Petra. Turen inn til Petra bestod av en drøy times vandring, men da inkludert litt stopp hvor en lokal guide fortalte litt om historien rundt stedet. Petra fungerte som en viktig handelsplass, og hadde sin storhetstid fra ca 400 år f.Kr. til 300 år e.Kr. Tusen år senere gikk byen i ‘glemmeboka’. Eller, det er den historien vi blir fortalt. Guiden kan imidlertid si at ingen hadde glemt den, men den ble holdt skjult fra utenforstående. Det måtte en anglo-sveitsisk oppdager utkledd som lokal beduin til for å ‘snike’ seg inn i byen. Burchhardt gjenoppdaget byen i 1812, og Petra ble på nytt kjent for verden. Fra besøkssenteret gikk vi i samlet flokk etter guiden, gjennom nokså trange daler omgitt av sandsten i fantastiske farger og formasjoner.

En av hovedattraksjonene er den fantastiske fasaden av ‘Skattekammeret’ hugget rett inn i fjellet, kjent i alle fall for meg som hvor den hellige gral er å finne i ‘Indiana Jones og det siste korstog’.
Men det var også mye annet å se. Overalt hvor en så kunne en finne huler og fasader i fjellveggene. Fargespillet var til tider storslått. Guiden som viste oss rundt hadde selv vokst opp her. I Petra! Det bodde folk her frem til 1985, da myndighetene bestemte seg for å rydde ut for turistene. Man flyttet dermed alle beboere til en liten landsby rett ved, og de fleste har nok sitt virke i forbindelse med turistmaskinen Petra i dag.

           

Etter Petra bar turen videre sørover til Akababukten. Aqaba er en koselig liten kystby som jeg var på jobbreise til sist desember. Det er et perfekt utgangspunkt for Wadi Rum … som var neste dags mål. Mer om det i neste innlegg!

Jordan dag 1– Madaba, Mount Nebo og Dødehavet

(hold musepeker over bildene for mer info)

Da mamma, pappa, tante Sigrun og onkel Gustav (heretter ‘gjestene’) var på besøk for noen uker siden var jeg ikke helt i toppform. Var plaget av en skikkelig lei feber og hoste, men jaggu klarnet ikke den svært så intensive antibiotika-kuren opp i det meste av det. Dermed kunne vi dra til Jordan som planlagt! Flyturen fra Dubai er på drøye tre timer. Vi ankom Amman lufthavn litt utpå kvelden ‘dag 0’. Her plukket vi opp leiebilen. Pappa hadde lastet ned et kart på telefonen, men det fikk vi ikke helt til å fungere. Heldigvis har vi ikke glemt fullstendig hvordan lese kart som ikke snakker til deg, så vi fant nokså greit frem til hotellet i Amman.

Etter å ha sovet ut litt (er en to timers tidsforskjell fra Dubai) pakket vi sakene våre og dro ut av byen. Første mål var den lille byen Madaba, i underkant av en times kjøring fra Amman. Her var det blant annet en liten kirke med det eldste kartet man har funnet over midtøsten. Og ikke bare var det gammelt, det var også veldig vakkert; en fantastisk mosaikk over store deler av gulvet i fremre del av kirken. Vi fikk også med oss et lite arkeologisk museum som blant annet viste mer storslått mosaikk … og hvordan Romerne hadde bygget sine hus oppå denne mosaikken (og innimellom la de selv ny mosaikk oppå). Skal Madaba oppsummeres med ett ord er det altså ‘mosaikk’, men det er mer å se – og byen var vel verdt et besøk. Dessuten var den på veien til vårt neste mål …

   

… nemlig Mount Nebo. Det var her Moses så utover det forjettede land etter 40 års vandring i ørkenen. Han tok sine siste åndedrag her oppe, med et utsyn utover Jordan-elven som nede i dalen idag markerer grensen mellom Jordan og Israel.

 

  

Ved Dødehavets kyst fant vi oss et Måovenpick hotell hvor vi fikk oss en god lunch. Vi ble noe overasket over hvor fort solen gikk ned, og man tillatter badking i Dødehavet kun frem til solnedgang. Etter et kjapt klesskifte var hele gjengen klare for å duppe litt i det saltrike havet. Og du verden så en fløt! Det var utrolig morsomt, og egentlig litt uvirkelig. Jeg mener, en har jo hørt at man flyter som en dupp. Og det gjør man! Mer enn jeg hadde regnet med. En ligger praktisk talt nesten over vannet. En kan flyte lett. Dog klarte jeg ikke gå på vannet.

Etter å ha vasket av saltet og den helsegunstige gjørmen en finner i sjøkanten bar det videre mot kveldens hotell som lå rett ved Petra. Mer om den opplevelsen i neste blogginnlegg!