Tilbake fra Amsterdam

Nå er nok en IBC-messe over. Det har vært krevende og slitsomt, men for det meste egentlig ganske moro. Som vanlig er det tøffe og lange dager, både på selve messen og i timene etter med middager og sosiale treff. Det er alltid moro å treffe igjen kolleger, kunder, partnere – og treffe nye folk. Siden forrige IBC har vi kjøpt flere selskaper, og slike messer er en fin anledning til å bli kjent med både folkene og produktene fra disse oppkjøpene.

Men det er jaggu meg godt at selve messen ikke er lenger enn den knappe uken den er. Det blir lett mye god mat og drikke, sene kvelder og tidligere morgener. Vi var en trøtt og sliten gruppe på tre som sammen fløy i går kveld fra Amsterdam, og landet i Dubai tidlig på morgenen i dag. Flyet var langt ifra fullt, og det var ikke noen barnefamilier å se – så det ble en liten høneblund idet vi la Europa bak oss. Skikkelig deilig var det også å komme tilbake til og sove i egen seng – eller sove i det hele tatt! Føler vel at det har bygd seg opp et visst underskudd på søvn over de siste dagene. Jeg har angrepet dagen så langt relativt rolig, med moderat jobbing både hjemmefra og kontoret. Man kommer nok til å bruke en dag eller to før en på nytt kan se litt fremover og jobbe utover høsten, som nok bare blir mer og mer hektisk etterhvert som ukene går.

Men en kan ikke ligge helt på latsiden bare fordi man er litt sliten. I kveld blir det go-kart med gutta her nede. Og i morgen er det innflyttingsfest hos Erik før jeg nok sakte, men sikkert inntar sofa’n for en film eller to i løpet av helgen. Eller Mad Men (herregud for en god serie!).

God som ny – til prisen av noen heiskort

Amsterdam er fortsatt fint, forresten. En begynner å komme inn i gjenge med hard jobbing på dagen, og god mat og godt lag på kvelden. En uke er akkurat passe. Trenger ikke hverken mer eller mindre enn det.

Det slo meg at det er et par ting jeg ikke har blogget eller snakket så mye om, og en av dem tenkte jeg på sist jeg parkerte bilen utenfor kontoret her før jeg dro nordover til Amsterdam. Jeg har endelig fått fikset opp bilen skikkelig etter diverse ørkenturer. Så nå er både ny støtfanger, spylervæsketank og litt annet smått og godt på plass. God som ny! Min følelse er at den totale prisen på å dra ut i ørkenen, alle kostnader inkludert, er sammenlignbart med å dra til Hemsedal. Jeg har hatt en idé om at dette utsagnet var nokså dekkene, for jaggu er det både fint og moro å komme seg ut – både i Hemsedal og i ørkenen – og begge aktiveter har jo en kostnad. Det jeg imidlertid ikke har følt meg 100% sikker på er om jeg i Hemsedal-sammenligningen ender opp med å betale heiskort for alle som var med i bilen. I så fall kan det jo fort bli litt dyrt, selv om den totale gleden og totale kosten forstatt tåler sammenligningen med en gjeng i Hemsedal noen dager.

Uansett, rett før sommerferien var sannhetens time kommet. Og det ble ikke så galt som til tider fryktet. Sammenligningen tåler dagens lys. Om jeg tar min snittkost i Hemsedal de siste gangene jeg har vært der og ganger dette opp med antall turer Volvo’n har vært i ørkenen finner vi at ørkentur er en relativt billig moro – selv om man i starten må gjøre litt feil en kan lære av. Det hjelper jo blant annet litt på i regnestykket av bensinen ikke holder det norske nivået, da – en typisk ørkentur med kjøring frem og tilbake til ørkenen inkludert koster vel godt under femti-lappen. Fint er det å ha muligheten til så store opplevelser, så mye moro til en overkommelig pris. Jeg ser frem til flere turer i ørkenen utover høsten og vinteren!

Mitt nye hjem de neste 9 dagene

Tidligere i dag landet jeg i Amsterdam, hvor den årlige IBC-messen holder hus. Messen starter ikke før om noen dager, men det er mye som skal ordnes og fikses før den tid – og da må store deler av det Europeiske teamet (som vi i vestre deler av Asia fortsatt er en del av) trå hjelpende til.

Som ‘vanlig’ når en flyr til Europa fra Dubai var det også denne gangen flyvning over natten. Ikke helt optimalt når påfølgende dag består i intens jobbing, men sånn er det nå. Da jeg satte meg ned i mitt vindusete kunne jeg også konstatere at jeg delte raden med en familie på 5. Storveis. Etter at mor og far hadde sovnet fant yngstesønnen ut at han kunne skru av og på leselyset i taket med fjernkontrollen sin. Kjempegreier. Han fant også ut at han kunne både lage en lyd og få flyvertinnene til å komme springende ved å trykke på en annen knapp. Strøkent. Heldigvis hadde jeg både flunkende nye støyreduserende hodetelefoner og dekke over øynene, så det ble ikke plagsomt før den lille vandalen begynte å svinge med bena, hoppe litt rundt og gjøre ting barn vel stort sett gjør når de ikke har mor og far til å korrigere de små røverne. Men uten altfor store plager våknet jeg opp akkurat idet vi tok bakken i Amsterdam.

De neste dagene går med til å hjelpe til der det trengs for å få utstyr og demonstrasjoner til å fungere. Og så blir det vel litt sosialisering etter endt arbeidsøkt. Ikke før tirsdag til uken setter jeg snuten igjen sørover til Dubai. Det blir moro å treffe igjen kolleger fra hele Europa og mer til. Vi har det alltid moro når vi er her i Amsterdam, og jeg håper og tror vi skal klare det i år også!

Fin ferie, tilbake på jobb…

Da var ferien ubønnhørlig over, og jeg er tilbake i varmen. Jeg har ikke tenkt å oppsummere alt det fine jeg har gjort over de siste par ukene, men kort sagt kan jeg jo si at jeg har hatt det veldig, veldig bra! Bursdagen ble forsvarlig feiret med flere fester og selskaper. Hytteturer ble det også. Som vanlig går jo ferien altfor fort. Når en begynner å bli god på det, er det jaggu meg over. Jeg gleder meg imidlertid allerede til neste gang jeg kommer meg nordover!

Jeg begynner å komme i gang med jobben igjen, selv om jeg nok må innrømme at også i år tar det litt tid å komme skikkelig i gjenge. Varmen er ikke fullt så gal som jeg hadde trodd. Den store snakkisen nå er vel snarere Ramadan. Det blir vanskeligere å få seg en matbit, men denne gangen visste jeg i alle fall hva vi hadde i vente. De fleste stedene vi bruker å handle lunch er fortsatt åpne for take-away, og ettersom vi ikke har noen lokale på kontoret kan vi forstatt spise og drikke nesten som normalt. Det heter seg også at man skal kle seg mer respektfullt enn vanlig, man skal ikke plage andre, man skal være snill og grei – ja, stort sett litt sånn Kardemommeby, uten videre sammenligning. Eller vent, vi kan ikke for øvrig gjøre hva man vil.

Uansett, etter en liten ‘sommerdvale’ skal jeg etterhvert som jeg kommer litt mer i gjenge nok få innleggs-frekvensen tilbake mot normalen. Det er mye man har i vente for den som titter innom her utover. Neste uke blir det en drøy ukes tur til Amsterdam for den årlige IBC-messen. Herfra kommer det nok et aldri så lite reisebrev. Flere kommer også på besøk utover høsten, og jeg gleder meg for å vise frem byen, og oppleve nye ting sammen med venner og familie. Ørkenturer blir det troligvis flere av. For de av dere som liker byråkratiske intriger kan jeg gledelig melde at jeg innen kort tid må gå til anskaffelse av både nytt pass og det nye, obligatoriske ID-kortet her nede. Så denne blogg-høsten kan bli spennende for noen og envher.

Sånn, da var høstens program lansert. Nå er det bare å komme seg gjennom denne tilbake-på-jobb-uken, få med seg en Iftar, kanskje finne på noe gøy til helgen og pakke veskene for å dra tilbake til Europa neste mandag!

Verdens største. Verdens beste?

Et sted over Tyskland sitter jeg nå i verdens største passasjerfly; Airbus A380. Jeg har fløyet det tidligere, men jeg lar meg fortsatt imponere. Det er snakk om dimensjoner. Imponerende er det også at Emirates lenge har hatt 58 slike i bestilling. Jeg tror de har fått 12 eller noe sånt levert så langt. Og ikke nok med det - for en måned siden la de til ytterligere 32 A380 fly i bestillingen (samt 20 nye Boieng 777, men det var det ikke voldsomt oppstyr rundt). Det betyr at Emirates vil få en samlet flåte av verdens største passasjerfly med hele 90 stykker, den klart største operatøren av disse super-flyene. Til sammenligning vil den nest største operatøren 'kun' ha 20 fly i stallen.

Jeg har akkurat kommet tilbake til setet etter å ha gått hva jeg i flysammenheng vil kalle en lengre tur. Nå sitter jeg og lader telefonen via en egen USB-kontakt samtidig som jeg ser på bilder på min egne widescreen skjerm. Man kan velge mellom over 100 filmer, TV serier etc. Sånn sett er flyet som de fleste andre Emirates fly. Men noen ting er jo anderledes i verdens største passasjerfly. En veldig merkbar ting; det er så stille. Så stille faktisk at bråket kommer utelukkende fra mine medpassasjerer (et poeng Boieng elsker å trekke frem, at A380 er FOR stille, og at litt flystøy glatter over barneskrik ... og mere barneskrik). Flyet er bredt og langt, men det blir først skikkelig imponerende når en tenker på at det er en komplett overetasje, også. I Emirates' oppsett er denne overetasjen forbehold buisness og førsteklasse. En vakker dag blir jeg kanskje oppgradert hit. Inntil det får en være fornøyd her i underetasjen.

Av flyene jeg har fløyet så langt er dommen klar; ikke bare størst, men også best!

Isbiter til Voss-vannet?

Som vanlig før feriestart har det vært hektisk og mange biter som måtte på plass før en kan logge av noen uker med brukbar samvittighet.

Nå har jeg startet hjemturen. I alle fall første etappen. I skrivende stund sitter jeg i Emirates-loungen i Dubai og inntar en herlig frokost. De har en godt fylt bar med champagne og sterkere saker. For min del unngår jeg stort sett alkohol når jeg skal ut å fly. Ikke har jeg behov for å drikke alene. Ei heller har jeg noen trang til alkohol til frokost. Men jeg svingte likevel innom baren i dag for å se hva de har. Jaggu hadde de ikke noen store og fine flasker Voss-vann. Herlig, tenkte jeg. Bartenderen spurte høflig om jeg ville ha isbiter, men jeg antok at isbitene ikke var laget av Voss-vann, og at jeg da heller ikke ville forurense det gode, norske vannet med lokale isbiter. Riktig så godt var det med litt skikkelig vann. Det blir vel heller mindre vann når jeg om noen timer lander i London klar for øl-festival. Men vi får vel klare det, også.

Nå bærer det avsted til gaten, og et skritt nærmere Oslo!

Fin bursdagsfeiring – del 1

 

Noen lurer kanskje på hvordan det ble med bursdagsfeiring? Etter å ha tatt med kolleger fra ulike land ut på middager stort sett hele forrige uke, hadde jeg bestemt at bursdagen skulle feires med venner og ikke kolleger – det får jo være måte på. Vel, så kommer jo den vanlige ‘sommer-bursdag’-forbannelsen som jeg husker så godt fra langt tilbake. Ingen er jo der de bruker å være på sommeren. Erik var i Jordan, Maral hjemme i Beirut på ferie osv. Men heldigvis holder Tonje og Wilbert ut sommervarmen!

Vi fikk oss en arabisk aften på Dubai Marine Beach Resort & Spa, med kjempegod mat og arabisk musikk svakt i bakgrunnen. Jeg har vært på dette stedet en gang tidligere, faktisk under min aller første Dubai-tur for nesten halvannet år siden. Da var det fullt fres med magedans og det hele, men både hun og bandet så ut til å ha tatt ferie, også. Kanskje like greit.

Det ble en veldig hyggelig kveld. Ikke bare ‘snek’ de seg til å betale for hele gildet – men jeg fikk også en helt knall gave; luftkompressor. OK, vet det kanskje ikke høres ut som en typisk knall gave for flere av dere. Men med dette lille verktøyet kan vi nå fremover enkelt fylle opp dekkene våre etter å ha kjørt i ørkenen! Tidligere har vi måtte kjøre kilometer på kilometer i saktegående kollone med tildels gyngende og ustabil føring grunnet det lave lufttrykket i dekkene. Men nå er det en saga blott. Smart! Takker så mye, og jeg tror vi sammen også kommer til å få god bruk for den.

Fint var det med en liten markering på selve dagen. Så blir det jo fest straks jeg kommer hjem til helgen. Det gleder jeg meg veldig til. Dessuten blir det nok en fest her i Dubai også når jeg kommer meg tilbake etter ferien. Dette må feires ordentlig – er jo ikke så ofte en fyller runde år.

Og for ordensskyld, det ble ingen ørkentur på dagen. Det var ei heller planen. I min komplette udugelighet ble det ikke tatt noen bilder under middagen, men jeg har heller lett frem en perle fra arkivet.