Jordan dag 3 – Wadi Rum

(hold musepekeren over bildene for litt info)

Etter en fin kveld i Aqaba med lokal mat, litt godt å drikke og en god natts søvn på et av byens bedre hoteller var det igjen på tide å pakke sakene inn i bilen av kjøre avgårde. Først tok vi en liten omvei ned til Rødehavet. Gustav kastet en stein (så han har laget ringer i Rødehavet, i  det minste). Så bar det nordover mellom fjellene. På veien ble vi fulgt av et ganske spektakulært tordenvær som slo ned rett som det var i fjelltoppene rundt oss. Vi tok av hovedveien og det dårlige været slapp litt taket i det vi kjørte inn i Wadi Rum.

På besøkssenteret fant vi oss en sjåfør fra den lokale beduinstammen. Han kunne ta oss på en tur innover i den storslåtte naturen, hvor blant annet Lawrence of Arabia kjempet, og filmen om ham ble spilt inn. Rundtturen vi fikk inkluderte en kilde, en beduincamp, en liten tur inn i en smal dal, mye storslått natur, Lawrence of Arabias hus, gammel arabisk grafitti, og en svær sanddyne vi gikk opp. Det var slående vakkert. Wadi Rum er ikke på langt nær den samme turistmaskinen som Petra var. Her var det i all hovedsak urørt natur. Det er mulig at det endrer seg litt da de etter all sannsynlighet kommer på UNESCOs liste over verdensarv. Etter rundturen vår tok vi en god lunch på velkomstsenteret.

                  

Så bar det avgårde mot flyplassen, som var drøye tre timer unna. Vi fikk en spektakulær solnedgang underveis, og vi kom frem til flyplassen fulle av inntrykk, etter noen minneverdige og fantastiske dager!

Jordan dag 2 – Petra og Aqaba

(hold musepekeren over for å informasjon om bildene)

Etter å ha badet og kost oss i Dødehavet satte vi snuten mot Wadi Musa, en koselig liten landsby som ligger ved inngangsporten til Petra, den klart største turistattraksjonen i Jordan. Kjøreturen ble en tanke lenger enn planlagt, i alle fall målt i avstand. Da vi skulle dra fra hotellet ved Dødehavet ble vi anbefalt å ta Desert Highway. Dette er en stor og nokså fin vei, delvis opplyst, trafikksikker og god. Det betydde imidlertid at vi kjørte i nokså gal retning mot Amman nesten en time, før vi satte snuten for alvor sørover mot målet; Wadi Musa. Det var valg i Jordan rundt de tider vi var der, og det hadde gått folkesport i å klistre plakaten til sin favoritt-kandidat over alle veiskilt. Og da mener jeg ALLE skilt. For oss som navigerte med hjelp av kart og skilter kunne det til tider by på noen utfordringer, men ikke verre enn av i klarte oss tåelig greit.

Vel fremme i Wadi Musa sjekket vi inn på det nokså enkle og spartanske, men rene og greie, hotellet vårt. Herfra var det gangavstand til inngangsporten til Petra. Turen inn til Petra bestod av en drøy times vandring, men da inkludert litt stopp hvor en lokal guide fortalte litt om historien rundt stedet. Petra fungerte som en viktig handelsplass, og hadde sin storhetstid fra ca 400 år f.Kr. til 300 år e.Kr. Tusen år senere gikk byen i ‘glemmeboka’. Eller, det er den historien vi blir fortalt. Guiden kan imidlertid si at ingen hadde glemt den, men den ble holdt skjult fra utenforstående. Det måtte en anglo-sveitsisk oppdager utkledd som lokal beduin til for å ‘snike’ seg inn i byen. Burchhardt gjenoppdaget byen i 1812, og Petra ble på nytt kjent for verden. Fra besøkssenteret gikk vi i samlet flokk etter guiden, gjennom nokså trange daler omgitt av sandsten i fantastiske farger og formasjoner.

En av hovedattraksjonene er den fantastiske fasaden av ‘Skattekammeret’ hugget rett inn i fjellet, kjent i alle fall for meg som hvor den hellige gral er å finne i ‘Indiana Jones og det siste korstog’.
Men det var også mye annet å se. Overalt hvor en så kunne en finne huler og fasader i fjellveggene. Fargespillet var til tider storslått. Guiden som viste oss rundt hadde selv vokst opp her. I Petra! Det bodde folk her frem til 1985, da myndighetene bestemte seg for å rydde ut for turistene. Man flyttet dermed alle beboere til en liten landsby rett ved, og de fleste har nok sitt virke i forbindelse med turistmaskinen Petra i dag.

           

Etter Petra bar turen videre sørover til Akababukten. Aqaba er en koselig liten kystby som jeg var på jobbreise til sist desember. Det er et perfekt utgangspunkt for Wadi Rum … som var neste dags mål. Mer om det i neste innlegg!

Jordan dag 1– Madaba, Mount Nebo og Dødehavet

(hold musepeker over bildene for mer info)

Da mamma, pappa, tante Sigrun og onkel Gustav (heretter ‘gjestene’) var på besøk for noen uker siden var jeg ikke helt i toppform. Var plaget av en skikkelig lei feber og hoste, men jaggu klarnet ikke den svært så intensive antibiotika-kuren opp i det meste av det. Dermed kunne vi dra til Jordan som planlagt! Flyturen fra Dubai er på drøye tre timer. Vi ankom Amman lufthavn litt utpå kvelden ‘dag 0’. Her plukket vi opp leiebilen. Pappa hadde lastet ned et kart på telefonen, men det fikk vi ikke helt til å fungere. Heldigvis har vi ikke glemt fullstendig hvordan lese kart som ikke snakker til deg, så vi fant nokså greit frem til hotellet i Amman.

Etter å ha sovet ut litt (er en to timers tidsforskjell fra Dubai) pakket vi sakene våre og dro ut av byen. Første mål var den lille byen Madaba, i underkant av en times kjøring fra Amman. Her var det blant annet en liten kirke med det eldste kartet man har funnet over midtøsten. Og ikke bare var det gammelt, det var også veldig vakkert; en fantastisk mosaikk over store deler av gulvet i fremre del av kirken. Vi fikk også med oss et lite arkeologisk museum som blant annet viste mer storslått mosaikk … og hvordan Romerne hadde bygget sine hus oppå denne mosaikken (og innimellom la de selv ny mosaikk oppå). Skal Madaba oppsummeres med ett ord er det altså ‘mosaikk’, men det er mer å se – og byen var vel verdt et besøk. Dessuten var den på veien til vårt neste mål …

   

… nemlig Mount Nebo. Det var her Moses så utover det forjettede land etter 40 års vandring i ørkenen. Han tok sine siste åndedrag her oppe, med et utsyn utover Jordan-elven som nede i dalen idag markerer grensen mellom Jordan og Israel.

 

  

Ved Dødehavets kyst fant vi oss et Måovenpick hotell hvor vi fikk oss en god lunch. Vi ble noe overasket over hvor fort solen gikk ned, og man tillatter badking i Dødehavet kun frem til solnedgang. Etter et kjapt klesskifte var hele gjengen klare for å duppe litt i det saltrike havet. Og du verden så en fløt! Det var utrolig morsomt, og egentlig litt uvirkelig. Jeg mener, en har jo hørt at man flyter som en dupp. Og det gjør man! Mer enn jeg hadde regnet med. En ligger praktisk talt nesten over vannet. En kan flyte lett. Dog klarte jeg ikke gå på vannet.

Etter å ha vasket av saltet og den helsegunstige gjørmen en finner i sjøkanten bar det videre mot kveldens hotell som lå rett ved Petra. Mer om den opplevelsen i neste blogginnlegg!

Nå er det jul igjen … nesten

Den siste tiden har det gått i juleting, faktisk. For en liten stund siden spurte Tonje om jeg ville hjelpe til å arrangere den årlige julemiddagen til Norwegian Business Group her i Dubai. I en mail hun sendte meg skrev hun: “Jeg tar meg av alt rundt, men har ikke nok kapasitet til å stå for underholdningen i tillegg. Du er da ganske underholdende?”. Jeg skjønte ikke helt hva jeg skulle lese ut av det, men valgte å tolke det positivt. Det har vært noen hektiske uker i mellomg, men på forrige torsdag lokket hun og Wilbert med pizza hos seg, og vips var jeg blitt toastmaster for julemiddagen dagen etter. Fredagen gikk ta med til å forberede litt til festen. Tonje hadde fikset alt annet, så jeg kom jo virkelig til dekket bord – bokstavelig talt. Det ble en veldig bra kveld, med ribbe, pinnekjøtt, øl og aquavit. Dog litt uvant med et juleselskap i en hage, med behagelige 27 grader eller så rundt midnatt. Helt knall! Det var moro å treffe både gamle kjante og nye fjes. Det var en glad og fornøyd gruppe på 120 som sammen feiret den kommende julen med god mat og drikke.

På lørdag var det duket for julebasar på Sjømannskirken. Mange har jobbet hele høsten med å lage nisser, julepynt og mye annet flott som ble solgt til kjærkommen inntekt for sjømannskirken. Her var det også deilig gløgg og julegrøt. Selv nissen var på besøk. Til og med bittelitt julestemning klarte å trenge seg på.

Det siste julerelaterte i det siste er at jeg har fått kjøpt billetter hjem til jul. Gleder meg til drøye to uker i moderlandet. Får håpe sprengkulden som har herjet har gitt seg til det, ellers blir det mektig tøft for en ørken-mann som synes det var begynt å bli litt kaldt da jeg i går gikk til bilen eller endt arbeidsøkt. Da var det 28 grader….

Bloggeaktiviteten har vært noe lavere enn vanlig. Rett før mamma, pappa, Sigrun og Gustav kom på besøk fikk jeg en skikkelig lei feber og hoste. Bakteringen hang skikkelig igjen. En kraftig og intens antibiotika-kur klarnet opp i det meste, men ikke alt. Den siste tiden har jeg hatt absolutt intet overskudd, men har vel fungert sånn noenlunde. Nå er jeg tilbake, og er i god form. Så nå kan jeg endelig finne overskudd til å gjøre alt det jeg har utsatt. For eksempel å forteller litt om den fantastiske turen vi hadde til Jordan. Mer om den i neste innlegg!

Håper dere har en fin adventstid hjemme i kulden. Vi klarer oss i alle fall greit her i ørkenen!

Krise … hvilken krise?

For ikke så lenge siden kunne vi lese i avisene her nede av myndighetene ‘avlblåste’ kredittkrisen, og kunne konstatere at Dubai klarte seg fint gjennom denne tiden. Det er jo ikke helt forenelig med hva en har lest i europeisk presse. Begge sider virker til en viss grad noe unyanserte. Ikke kjenner jeg den hele og fulle sannhet, men jeg kan jo i alle fall observere litt hva som skjer rundt meg. Som for eksempel byggeplassen ved siden av blokken jeg bor i. Her har det vært svært liten aktivitet, eller rettere sagt; siden jeg flyttet inn i mars har det ikke blitt støpt eller bygget noenting. Plassen har stått forlatt. Dette er nok én av indikatorene på at noe ikke har gått helt etter planen. Og det er nok flere sånne byggeplasser rundt om i byen. Om ikke engstelig har jeg i det minste vært litt skeptisk til om de plutselig skulle begynne å sveise, støpe og snekre bare noen meter fra soveromsvinduet. Nå ser det imidlertid ikke slik ut. Da jeg kom hjem fra Oslo her om dagen hadde de allerede begynt å fylle opp hullet med fyllmasse.

Det virker dog som om hovedregelen er at det som er påbegynt også fullføres. I alle fall de relativit enkle og små prosjektene som å bygge en 50 etasjes boligblokk. Offisielt blir ikke prosjekter her nede kansellert – de blir som regel ‘postponed’, alstå utsatt, ofte på ubestemt tid. Som for eksempel gigant-prosjektet The World – disse øyene som ser ut som verdenskartet sett ovenfra. Mange andre prosjekter har også blitt ‘postponed’. Vi kommer nok ikke til å se det planlagte kilometer-høye bygget ved Palm Jebel Ali (palmeøy nummer to som er betydelig større enn den første) med det første.

En annen ting jeg har latt merke til er at flere nye boligblokker ser ut til å være i all hovedsak tomme. En jeg pratet med i eiendomsbransjen sa at mange leiligheter har blitt solgt som et rent investerings-objekt, og ikke for å dekke et bo-behov. Etter at man i Dubai åpnet opp for at utlendinger kan kjøpe eiendom (noe som ikke er normen her i Midtøsten), ble det plutselig populært i investeringsøyemed, særlig da alle piler peker oppover en tid tilbake.

Krise eller ikke, det har vært en nokså imponerende byggeaktivitet stort sett hele tiden jeg har vært her nede. Opplevelsen av at ting har stoppet helt opp kan jeg ikke si at jeg har hatt.

I skrivende stund sitter forresten mamma, pappa, tante Sigrun og onkel Gustav på flyet på vei nedover til Dubai. Sammen skal vi oppleve både Dubai og Jordan i løpet av den neste drøye uken. Det blir bra. Oppdatering følger!

Kort, men bra helg hjemme

Det ble en skikkelig intensiv helg da jeg var hjemme noen dager forrige uke. Det var godt å se igjen så mange, og både rekke over bursdagsfeiring for pappa, bytur med gutta (bra nachspiel Philip, sporty når kona ligger og sover i rommet ved siden av. Håper vi ikke forstyrret din kones nattesøvn altfor mye, jeg vil jo gjerne bli invitert til dere igjen!). På søndagen fikk vi sneket inn en god tur rundt Østensjøvannet og omegn. Det var deilig med frisk luft og høstlige temperaturer og farger, den kombinasjonen har vi ikke her nede.

Uken etter at jeg kom tilbake har gått relativt fort, delvis fordi jeg jo kom ned midt-ukes. Det er hektisk på jobb om dagen, men en rekker jo å snike inn litt moro også. Som på onsdag da Erik inviterte på middag i sin lokale taverna, som viste seg å være et svært bra steakhouse. På fredag var jeg ute med Tonje og Wilbert, først på en belgisk café (=god øl, grei mat), så videre ut for å teste nattelivet. Målet var å møte Erik og et par andre, men de startet tidlig og tok kvelden før vi var ferdig spist.

Fra i dag blir det nesten to uker (!) fri, etter en heldig kombinasjon av avspasering, et par feriedager og Eid al-Adha. Og ikke helt tilfeldig kommer mamma, pappa, tante Sigrun og onkel Gustav på besøk! De første dagene blir fyllt med diverse aktiviterer og sightseeing i Dubai før vi tar turen til Jordan med Dødehavet, Petra og Wadi Rum. Gleder meg!

Ferdig i London, Oslo neste

Jeg er nå ferdig i London, både bokstavelig og i overført betydning. Det har vært noen intense dager med kundemøter på kontoret. Sene kvelder og tidlige morgener. Men så har det også vært moro. Tom var i byen, og sammen med en tidligere kollega dro vi ut på en bedre middag og noen øl. Det er lett å ha det moro i London, men jeg tok meg litt sammen så dagen i dag ikke skulle bli altfor tøff.

Nå sitter jeg i taxi på vei fra det siste møtet i London for dagen. Om noen timer drar jeg til Heathrow for å fly til Oslo for helgen. Blir nok en intensiv helg, også - men det blir nok bra! I mellomtiden skal jeg få meg en britisk lunch i ro og mak. Sees!